Dommerbloggen

For mange år siden hadde vi en dommer som het Inge Braathen, han ble internasjonal dommer etter å ha deltatt på et kurs hos FIBA i London i 1999. Etter noen oppdrag på den internasjonale arenaen fikk han etter relativt kort tid tilbud om å bli med i dommergruppen til Euroleague, på den tiden en «utbryterliga» som var i konflikt med FIBA.

For NBBFs dommerkomite og det norske dommermiljøet var dette svært gledelig, og ikke minst en bekreftelse på at den utdanningen og oppfølgingen som driver i Norge ikke er helt på villspor eller har en annen basis enn det man har i andre land eller på internasjonalt nivå.
Braathen var altså med på det øverste nivået i Europa, og fikk et godt antall kamper i Euroleague før han av jobbmessige årsaker la fløyten på hyllen og satset alt på sin jobb i Hydro og sin familie hjemme på Lørenskog.

Få var kanskje klar over hvilken egeninnsats og profesjonell satsing som lå bak det faktum at han dømte på dette nivået. Mange er vel ikke helt sikker på hva som skal til for å bli valgt ut som dommer i Euroleague heller, men svært mange har jo meninger om dommere og deres innsats på banen. Og i Norge er det også vanlig at man publiserer disse meningene, enten via villige journalister med blokk og penn, eller på klubbers hjemmeside og sosiale medier som Facebook. Som oftest er det mer ris enn ros.

Nå har det utrolige skjedd igjen. En norsk dommer er valgt ut til være en av dommerne som skal dømme i Euroleague og EuroCup, de to øverste cupene for seniorlag i Europa. I praksis er begge disse på et høyere sportslig nivå enn de cupene som FIBA Europe selv arrangerer.

Torkild Rødsand, opprinnelig spiller i BLNO, ble FIBA-dommer i 2010 etter kun tre sesonger som forbundsdommer i Norge, og viste fort at han var av et kaliber som det internasjonale forbundet hadde bruk for i større sammenhenger. Antall oppdrag har senere økt kraftig og kulminerte i år med Final Eight i EuroLeague for Women i Russland og en kommende nominasjon til EM for U20-menn på Kreta i juli.

Nå har altså FIBA Europe valgt ut fem – 5 – internasjonale dommere, og her må det sies at det i Europa er ca 350 aktive FIBA-dommere og av disse er 100 med i Euroleague, til å bli med i dommergruppen til Euroleauge kommende sesong.

Dette er egentlig helt utrolig, svært gledelig og en stor bekreftelse på at det er mulig å komme fra et lite basketland som Norge, med begrensede ressurser og null deltakelse i europeisk klubbspill, og likevel nå toppnivået. Som ansatt i NBBF med ansvar for trener- og dommerutvikling gir de internasjonale dommeroppdragene ham også et bredt kontaktnett og svært verdifull kompetanse, faktisk for begge områder, og det blir spennende å se hva dette kan få for virkninger når det gjelder utviklingen i Norge.

Torkild Rødsand har ikke fått denne muligheten ved en tilfeldighet, han har jobbet systematisk med evaluering av egen innsats siden han begynte å dømme internasjonalt, og all tilbakemelding fra de mange dommerinstruktørene er med i arbeidet der målet er å stadig forbedre seg.

Selv er Rødsand beskjeden og litt tilbakeholden i å juble for mye, men det er ingen tvil om at hans inntreden i Euroleague etter tre sesonger som FIBA-dommer er det største som har skjedd innenfor det norske dommermiljøet siden Stein Evju og Knut Myhre ble godkjente som internasjonale dommere i 1968. Og det står det respekt av.

Respekt er det også å spore i de mange kommentarene på Facebook der mange har uttrykt glede gjennom lykkeønskninger og de tradisjonelle «likes». Men Jantelovens store paragraf, «Du skal ikke tro du er noe», kommer dessverre også til syne i den ene negative kommentaren jeg så blant de mange positive.

En profilert landslagsspiller og BLNO-spiller har i full åpenhet valgt å kommentere nyheten om Rødsands deltakelse i Eurolleague med følgende: «Latterlig»!:

Ordet kan vel passe i sammenhengen, men da mest om det faktum at noen kan se så respektløst på andre folks suksess at de må skrive noe så dumt.

Men vi velger å se fremover, allerede i juni skal Rødsand starte sin aktivitet for Euroleague med deltakelse i en stor internasjonal turnering for U20 og før sesongen starter blir det også deltakelse på obligatorisk clinic sammen med de andre dommerne i gruppen.

Her er det bare å ta av seg støvet og bøye seg i hatten. Gratulerer Torkild Rødsand, dette er høyst fortjent og en direkte konsekvens av all den tiden som du har lagt ned på dømming de siste sesongene.

Lykke til!

Det sies at det er deilig å være norsk i Danmark. I forbindelse med mastergradsstudier har jeg reist ned til København og undersøkt hvor mye sannhet det er i denne påstanden. Jeg har særlig sett på hvor deilig det er å være norsk dommer i Danmark. Etter to måneder i landet, og mange dømte basketkamper, viser det seg at det påstanden foreløpig ikke har vært nødvendig å korrigere. Jeg har fått en veldig varm velkomst av dommerne og jeg er nå en del av den faste dommergruppen som dømmer Canaldigital-ligaen. Men ikke alt har vært like deilig.

Da jeg kom inn på Handelshøjskolen i København og bestemte meg for å flytte, undersøkte jeg ganske raskt muligheten for å dømme i Danmark. Med hjelp fra Tors, Knut, Jan og deres kontakter, fikk jeg en treningskamp mellom et dansk ligalag og et amerikansk college-lag sammen med Rune Larsen. (Rune er en dansk FIBA-dommer flere av oss kjenner fra Scaniacup og Nordisk.)

Jeg ble virkelig satt på prøve ved denne anledningen, meddommeren min fikk nemlig ikke med seg endringen av kamparena og insisterte på at kampen skulle spilles i en annen hall enn ”dommerpåsætteren” hadde informert om i siste mail. I og med at det var en treningskamp, ble vi enige om å møtes bare tre kvarter før kampstart. Det var ikke særlig lurt, fordi det viste seg å være feil hall.

Og herfra ballet ting på seg. Hallen var stor og det var vanskelig å finne meddommeren og basketbanen, særlig når det ikke var noen lag tilstede. Jeg fikk heller ikke tak i Rune ettersom det eneste telefonnummeret jeg hadde, var hans jobbtelefon som sannsynligvis var slengt inn i en skuff i helgene. Det endte med at vi ikke fant hverandre og at vi dro til riktig hall hver for oss. Jeg syklet til andre siden av København for harde livet mens Alans kloke ord dukket opp i hodet. ”Expect the unexpected”. Den velkjente klisjéen var mer sann enn noen gang. Jeg tråkket på og undret om det å være forberedt på slike overraskelser også var en del av vurderingen eller om Rune testet min fysiske form. Jeg så for meg dømming i lokale serier resten av oppholdet mitt i Danmark.

Da jeg omsider kom frem under 2. periode av kampen, ventet fløyte og nytt dommertøy til meg. Rune sendte meg varme velkomstblikk mens han dømte, jeg kunne puste lettet ut. Det var veldig hyggelig, for jeg følte meg langt fra mentalt forberedt slik jeg presenterte meg der og da. Svett, forsinket og ødelagt førsteinntrykk. Jeg hoppet inn i siste halvdel av en jevn kamp og hentet meg inn etter katastrofen.

Til tross for en utfordrende start, må jeg ha gjort et godt nok inntrykk i kampen, for jeg ble invitert på den danske elitedommersamlingen uken etter. Der fikk jeg en sjanse til å bli vurdert av svenske Lars Klaar fra Euroleague og andre danske instruktører.

Dommersamlingen var organisert som en workshop med foredrag, kamper og tilbakemeldinger på dømmingen. Et opplegg som fungerte veldig godt og som vi kanskje kunne innført i Norge også. Særlig det med å ha frokost klokken tolv 😉

Fordelen med dette arrangementet var at det var mer praktisk orientert og dynamisk. Mens noen av oss dømte, var de andre fordelt i grupper og deltok i en workshop med hvert sitt tema innenfor dømming. Workshopen var ledet av noen utvalgte, erfarne dommere. Under kampene fikk både dommerne og instruktørene tilbakemeldinger fra Lasse på hvordan dømme og hvordan observere. Jeg var særlig heldig med denne typen samling som forøvrig var et opplegg i regi av Rune. På den måten ble jeg kjent med flere av dommerne og lagene allerede før sesongstart.

De obligatoriske FIBA-testene var også på programmet. Både løpetesten og regeltesten gikk fint, men jeg gjennomførte løpetesten i Hawaii-badebukse fordi jeg på det tidspunktet ikke hadde flyttet fullstendig enda, og manglet mange av tingene mine fra Norge. Jeg skulle gjerne ha kombinert bekledningen med matchende skotøy, for eksempel noe enkelte hadde på seg på løpetesten under dommersamlingen i 2000 (Se historikk). Antrekket brakte uansett hell, jeg ble plassert i ligadommergruppen og Bo Bundgaard (dansk FIBA-dommer) kåret badebuksen til årets outfit.

Ligadommerne er delt inn i tre grupper, og som regel har vi én dommer fra hver gruppe i en vanlig ligakamp. Gruppe 1 består av de som best egner seg til crewchief-rollen, deretter rangeres dommerne i de to andre gruppene. Jeg havnet i gruppe 3 sammen med blant andre en spansk dommer som også er ny. I slutten av november skal vi rangeres på nytt og det blir en ny fordeling basert på observasjoner gjort under sesongen og dommernes prestasjoner. I tillegg til ligakampene, dømmer jeg 1. divisjon menn og dameligaen som går i 2PO. I disse kampene får jeg mer ansvar både fordi vi bare er to og fordi jeg av og til blir nominert til crewchief. Som regel har disse kampene færre tilskuere, men det er et godt nivå og spennende serier å dømme.

Oppsummert har velkomsten vært bedre enn jeg kunne ha forventet. Det er spennende å møte nye lag og dommere og ikke minst lærer jeg mye av det. Hver kamp blir en utfordring for en ukjent dommer i serien. Jeg har blitt tatt godt imot av både instruktørene og mine nye kolleger, noe jeg setter stor pris på.

Det får meg også til å tenke tilbake på hvordan det var da jeg var ny forbundsdommer i Norge, det var fint det også!

Hilsen Filip

Det er som kjent EM i Slovenia, eller Eurobasket 2013 som det offisielle navnet er, og tradisjonen tro har en liten delegasjon fra det blide sørlandet reist for å se litt kamper og ha noen hyggelige dager sammen.

Vår «veterankollega» Johan Feenstra er på plass i Trieste sammen med venner fra Kristiansand, og har fått med seg tre kamper på torsdag og den spennende semifinalen i går med mellom Spania og Frankrike som var høydepunktet så langt:

«Bra dømming, men T-foul sitter ikke så løst som i Norge. Spillere og lagledere prater mye med dommerne. I dag
blir det basketfri, vi skal en tur til Venezia. I morgen blir det både bronsefinale og finale.
Det var ingen problemer med å få kjøpt billetter, men det koster litt å sitte så nær
banen. For 5 personer kom det på 2800 euro ,
men det er det verdt… Gleder meg til i morgen».

Hilsen fra Trieste,
Johan

Sigurd Virik har vært i Bulgaria i sommer og har sendt oss denne teksten fra årets dommercamp med Alan Richardson:

My name is Sigud Virik (pictured to the right in the picture below) and this year I have had the great pleasure of attending the Can Do Basketball Referee Camp, which was hosted by legendary basketball referee Alan Richardson. As the Norwegian federation is becoming increasingly international, I have chosen to write this summary of the camp in English and I hope you will enjoy reading about my stay.
When Mr. Knut Myhre first asked me if I wanted to go to the camp, I was very excited. I had heard great things about this particular camp from several referees in Norway and I had also read about what Viola Gyorgyi, or “Vicky” as most people call her, had written after she attended the camp in 2012. Naturally I was very excited to attend the camp.

The camp was scheduled to last from the 9th of june until the 15th. I arrived by plane mid-day on the 9th and was greeted at the airport by a member of the Bulgarian federation and several other referees from all over the world. A few minutes into my trip I was surprised by the degree of different nationalities attending the camp. At the airport alone I meet people from nine different countries, including a FIBA referee from India.
Our hotel was located in the 2nd largest skiing resort in Bulgaria, in the outskirts of the town of Samokov. There was about a ten-minute ride from the city center to the hotel. At the hotel we were booked in with a random partner. Since most countries sent more then one emissary, they usually got booked in together. I was very fortunate because I was teamed up with a very nice gentleman from the Danish federation. The funny thing is that he was not really Danish at all, he was from Spain, and he just lived there. But we had a common interest in making fun of the Danish love for “kartofler” which means potatoes in danish. It is a chance that only Norwegians will get that joke, so I apologize in advance to everybody else.

From Monday to Friday our days were fairly much the similar. Monday was a little more introductory then the rest but it basically consisted of lectures from 09:00 to about 12:00. The first part of the lectures were summaries from all of the different instructors of the previous days matches, ending with a few video clips of either «good» or «not so good» calls or positions.

If you have not attended the camp, believe me when I say that the lectures were great. We had some amazing instructors from all over the world yet we all had the same idea of how to become a great referee. That is not to say that there were not some cultural differences, for example when one of the instructors gave us an example of how he had avoided a major argument by kissing an elderly coach on the forehead and gave him a hug. As you might imagine this was very different from what I was told when I took the national level training in Norway, but we all got the point of the story, which was to respect the coaches and players, even though the Germans looked a bit puzzled.
All the lectures concentrated on game management and how to make the step from being a good referee to being a great referee. The focus were on advanced refereeing mechanics as it was assumed that everybody knew the basics. And I think that was the «right call» as there were as much as ten FIBA referees participating including all the other high level participants, which says something about the quality of the referees attending the camp. Needless to say, the level of referees was very high.

After the lectures we ate lunch around 12:00, and then people were either assigned games in the official U16 National Bulgarian Championship or met in a smaller gym to practice mechanics. If assigned to an official game, we only got to referee two quarters of the game, as there were some many participants in the camp this year. To only officiate either the first or second half of a game was quite an adjustment, but it really gave me some great experience as we always had an instructor who watched only your half. After the game the 3 referees in the team sat down with the instructor and were given very detailed feedback of our performance. I was naturally pretty excited and was a little nervous for my first game. It did not help that in the first few minutes a Bulgarian player lost the ball in a fast break and ran into me trying to get it back. And that is why you should not always follow the advice to penetrate into the court.
Because of the high number of participants on the camp, we were only officiating games every other day, but on the days where we did not have games, we could volunteer to referee young girls and boys to practice your mechanic. This was also a great way of really tuning our skills as we always had a FIBA referee to help us and give us feedback after the game. And even though it was fairly short games, they always had several things that you could improve.
After everyone had either been officiating an official game or just a practice game, we were driven back to the hotel and served dinner. Dinner was served at 20:00, so after dinner we had some free time where we could mingle, rest or look at some clips from your own games which the instructors would show you if they had time.

The week consisted mostly of lectures in the morning and games in the evening. On Friday evening we were all given diplomas and the awards for most improved and best referee were also handed out. Then Mr. Richardson introduced the karaoke. And it was a great success. Every country, and almost everyone in the camp, participated either by singing local songs or by dancing wildly. It was a great way to end the camp and really created a strong and friendly bond between the referees.

Participating in the Can Do Referees Camp has made me a better referee. Not only have I gotten better technically and improved my mechanics, but I have also gained a much better understanding of what it means to be a referee. I had a great time in Bulgaria, I met tons of other fantastic referees and I have increased my knowledge of the game of basketball and how to make it even better by high level officiating.

I think the Can Do basketball Camp is a great opportunity for any referee and I can strongly recommend it for anybody how has the chance to go there. I am very grateful to Mr. Myhre and the NBBF Officiating Committee for allowing me to participate this year.

Kind regards

Sigurd Virik

Da var den norske dommerdelegasjonen vel tilbake i Norge etter fem lange dager ikledd grå og sort uniform. Også i år ble Nordisk mesterskap for U16 og U18 arrangert i Solna utenfor Stockholm denne helgen.

Den norske delegasjonen bestod i år av Joakim Arroub, Nikola Bejat, Viola « Vicky» Györgyi og Per-Kristian Larsen. Med som instruktør og «head of referee delegation» var som vanlig Tor Christian Bakken.

For Joakim og Nikola var dette første gangen de var i Solna. Joakim har riktignok vært i Solna en gang tidligere, men dette som deltager på trenerkurs. Vicky var med for tredje gang, mens PK deltok for syvende året på rad.

Den norske delegasjonen ankom litt spredt tirsdag. Vicky, Joakim og Nicola ble alle transportert av SAS fra sine respektive bosteder (Trondheim, Bergen og Stavanger), mens Tors og PK ankom Solna litt senere på kvelden via «Subaru Ekspressen» med Tors bak rattet.

Når Nikola skulle sjekke inn på hotellet havnet han først på rom med Vicky. Dette viste seg for å være en liten misforståelse. Hotellet var nemlig 100% sikre på at Nikola var en dame. Heldigvis for Vicky ble dette fort ordnet opp i. Hun fikk dele rom med Christina Manoli, mens Nikola og Joakim delte rom. Som seg hør og bør ble de rutinerte Solnafarerne Tors og PK innlosjert på enkeltrom. Noe annet ville vært en aldri så liten katastrofe.

Årets dommergruppe ble innlosjert på Scandic Victoria Tower i Kista. Kista ligger ca. 15 minutter unna Solnahallen med bil, noe som gjorde transportlogistikken litt vrien. Vanligvis har dommerne bodd på Park Inn i Solna sentrum. Dette er 5 minutters gange fra Solnahallen, noe som gjør at det er lettere å komme og gå.

Det svenske forbundet hadde utstyrt tre av de svenske dommerne med minibusser for å kunne transportere dommere til og fra hallen når de ønsket det, og det passet inn i timeplanen til de svenske dommerne. Med unntak av første dagen fungerte dette utmerket. Eneste kravet var at sjåføren faktisk kunne veien til og fra hallen.

Nytt av året var også at Estland var invitert til turneringen slik at det totalt var seks land med i turneringen.Dette gjorde også at Vasalundhallen ble brukt til kamper hver dag, ikke bare på søndager slik som tidligere år.

Det ble heller ingen finalekamper i år, når det var puljevinneren i hver pulje som ble Nordiske Mestere.

Årets representant fra FIBA Europa var Victor Mas. Han var også tilstede på den norske dommersamlingen høsten 2012.

Victor Mas

Dagene startet med fellesmøte kl. 09:00 på Stockholms Idrottens Hus. Her var det forelesninger med video klipp og diskusjoner frem til ca. 12:00. Disse møtene ble ledet av Victor, med god hjelp fra dommerinstruktørene fra de deltagende landene.

Temaene som ble diskutert var usportslige feil, skritt, ulovlig bruk av armer, vertikalitetsprinsippet og oppførsel.

Under møtet på torsdag hadde man også invitert den amerikanske treneren Charles Barton. Barton kom til Sverige så tidlig som i 1983. Han har trent klubblag og landslag i Sverige, landslag i Danmark, Associate Head Coach Maccabi Tel Aviv, Israel, Head Coach Aris, Thessaloniki, Hellas, Head Coach Deutsche Bank Skyliners, Frankfurt, Tyskland og Head Coach AEL Limasol, Kypros for å nevne noen.

Barton hadde ett litt annet syn på dommerne og deres oppgaver enn hva veldig mange andre trenere har. Han er veldig opptatt av at dommerne skal respekteres 100% og at dårlig oppførsel fra spillere og trenere skal bestraffes.

Han gikk også gjennom forskjellige situasjoner som han syntes dommerne burde bli flinkere til å gjenkjenne. Noe han også anbefalte oss som dommere å gjøre er å delta på trenerklinikker. Han syntes også at dommerne skal spørre sine lokale lag og landslag om de kan få delta på lagenes treninger for å bedre kunne forstå hvordan lagene trener og for å få innblikk i hvordan spillet har utviklet seg de siste årene.
Coach Charles Barton

Som nevnt tidligere så var det totalt seks land med i årets turnering (Norge, Sverige, Danmark, Island, Finland og Estland). Når det går tre kamper samtidig, og man ikke kan dømme sitt eget lag, finner man fort ut at det hver dag er behov for 36 dommere til 12 kamper. Når hvert land stiller med fire dommere skjønner man fort at det blir mer enn en kamp pr. dommer pr. dag.

I tillegg var det lagt inn to U20 (Damer og Herrer) treningskamper mellom Sverige og Estland på fredag og lørdag, og da blir det mange dommeroppdragt og lange dager.

Siste kamp startet 20.30 eller 21.00, så sistemann dukket som regler ikke opp på hotellet før midnatt.Vel tilbake på hotellet var det obligatorisk oppmøte på rom 411 for litt sosialt samvær, historieundervisning og en liten leskedrikk før det ble dynetid.

Onsdag dømte Vicky og PK to kamper hver, mens «Rookiene» slapp billig unna med en kamp hver.

Torsdagens nominasjoner var som følger:

U16 Jenter: Danmark – Sverige: Vicky, Rauno Peerandi (EST) og Mikko Tähtinen (FI)
U18 Jenter: Estland – Finland: PK, Georg Andersen (IS) og Thorbjørn Milling (DK)
U18 Gutter: Danmark – Finland: Joakim, Tuomas Mantere (FIN) og Aleksandar Jovanovic (S)
U16 Gutter: Estland – Finland: Vicky, Steinar Tomasson (IS) og Peder Rauhage (DK)
U16 Gutter: Finland – Island: Nikola, Mart Uuehendrik (EST) og Thorbjørn Milling(DK)
U16 Jenter: Estland – Finland: PK, Geert Sørensen (DK) og Davíð Hreiðarsson (IS)

Fredagens nominasjoner:

U16 Gutter: Sverige – Estland: Joakim, Geert Sørensen (DK) og Davíð Hreiðarsson (IS)
U16 Gutter: Finland – Island: Nikola, Christina Manoli (S) og Mart Uuehendrik (EST)
U16 Jenter: Sverige – Estland: Vicky, Lauri Pitkänen (FIN) og Steinar Tomasson (IS)
U18 Jenter: Sverige – Estland: Nikola, Teemu Helenius(FIN) og Thorbjørn Milling(DK)
U18 Gutter: Finland – Island: Joakim, Mart Uuehendrik (EST) og Bo Bundgaard (DK)
U18 Gutter: Sverige – Estland: PK, Georg Andersen (IS) og Geert Sørensen (DK)
U20 Jenter: Sverige – Estland: Vicky, Teemu Helenius (FIN) og Steinar Tomasson (IS)

Thorbjørn Milling, Teemu Helenius og Nikola Bejat

Joakim Arroub, Mart Uuehendrik og Bo Bundgaard

Lørdagens nominasjoner:

U16 Gutter: Estland – Danmark: Vicky, Rickart Eriksson (S) og Sigurdsson (IS)
U16 Gutter: Island – Sverige: Nikola, Geert Sørensen (DK) og Rain Peerandi (EST)
U18 Gutter: Estland – Danmark: PK, Tuomas Mantere (FIN) og Christina Manoli (S)
U16 Jenter: Island – Sverige: Joakim, Mikko Tähtinen (FIN) og Bo Bundgaard (DK)
U18 Jenter: Island – Sverige: Vicky, Mart Uuehendrik (EST) og Teemu Helenius (FIN)
U20 Gutter: Estland – Sverige: PK, Thorbjørn Milling (DK) og Georg Andersen (IS)
U20 Jenter: Estland – Finland: Nikola, Bo Bundgaard (DK) og Lauri Pitkänen (FIN)

Søndagens nominasjoner:

U18 Gutter: Sverige – Finland: Nikola, Mihkel Männiste (EST) og Sigurdsson (IS)
U18 Jenter: Sverige – Finland: Joakim, Rain Peerandi (EST) og Thorbjørn Milling (DK)U16 Gutter: Sverige – Finland: Vicky, Peder Rauhage (DK) og Davíð Hreiðarsson(ISL)
U18 Jenter: Danmark – Island: PK, Aleksandar Jovanovic (S) og Teemu Heleniu(FIN)
U16 Gutter: Danmark – Island: Vicky, Christina Manoli (S) og Robert Katic (S)

Totalt ble det 31 dommeroppdrag på den norske delegasjonen (Vicky 10 kamper, PK 8 , Joakim 6 og Nikola 7).

Tor Christian Bakken, Viola Györgyi, Joakim Arroub, Nikola Bejat og PK Larsen.

De fleste kampene ble også observert av dommerinstruktører. Alle landene skulle ha med seg sin nasjonale dommerinstruktør.

Fra venstre Ulf Örhmann, Kulju, Tor Christian Bakken, Victor Mas, Hans Bijkerk og
Kristinn Óskarsso. Det hadde skjedd en liten misforståelse i Estland, så de kom uten instruktør.

Instruktørene som deltok var Kristinn Óskarsson fra Island, Lars Klaar fra Sverige, Hans Bijkerk fra Danmark, Kulju fra Finland og vår egen Tor Christian Bakken.
Victor Mas observerte også en del kamper. Når man hadde kamp på bane 1 brukte instruktørene FIBA Europa sitt «Observer Program». Dette er ett veldig nyttig verktøy for dommerobservasjon.

Her lager man klipp «on the fly» og merker de med hvilke dommere som er involvert i klippet, og hvilken type hendelse man ønsker å ta opp etter kampen.
Dette gjør at man ikke trenger å se gjennom hele kampen for å finne de enkelte situasjonene man ønsker å diskutere. Dette kan også brukes hvis man har opptak av en kamp for å lage klipp til diskusjon.

Det var en sliten gjeng som satte nesen mot Norge i går ettermiddag, men alle var enige om at det hadde vært en meget lærerik turnering og en fin avslutning på sesongen 2012/2013.

Nå er det bare å vaske og pakke bort dommerutstyret for i år. For noen av oss blir det ikke den alt for lange ferien før det bærer av sted til EM for aldersbestemte lag.

Vi takker for i år, og så ses vi igjen til høsten og klare for ny sesong.

PK, Vicky, Joackim, Nikola og Tors.

Årets høydepunkt for juniorer basketballspillere er nok U19 NM som i år ble arrangert på Eidsvoll. Også en horde av dommere, både unge og gamle hadde tatt turen for å hjelpe til med å lede turneringen.

Dommerne som DK hadde nominert til turneringen var en fin blanding av både rutinerte forbundsdommere, nye forbundsdommere og forbundsdommeraspiranter. Følgende dommere var sammen med undertegnede og en blid og hyggelig arrangørstab fra Eidsvoll Basketball Klubb med på å gjøre kampavviklingen i turneringen effektiv og ryddig: Alexander Kabanov, Till Schrader, Rifat Serdarevic, Sigurd Virik, Mantas Buinauskas, Bartek Maka, Vladimir Sovilj, Per-Kristian Larsen, Daniel Mekki, Viktor Schønning, Mindaugas Brusokas, Chriss Brohaug, Tormod Grønaas, Linda Evensen, Nikola Bejat, Marius Gavenas, Per Røgeberg og Christoffer Bjurén.

For min egen del er det dessverre ikke så ofte en har muligheten til å delta på turneringer slik som dette, men i år ble det slik at det passet fint, og ikke minst hadde DK lyst å ha med en gammel sliter fra nord. Ungdomsturneringer som denne er både lærerike og spennende å delta på. Det er en fin mulighet til å bli kjent med en del av de spillerne som antagelig vil prege våre topplag i framtiden og kunne utvikle relasjoner til yngre dommere som er på vei mot større ansvar i dommergruppen vår. Ikke minst er det også en mulighet til å få sett mye flott basketball med uvanlig mye vilje og innsats. En semifinale som var over på en time og elleve minutter sier sitt om både løpsvilje, treffsikkerhet og mer fokus på det offensive enn defensive fra de to lagene.

Jeg har hatt gleden av å være en av instruktørene på de to siste kursene som NBBF har holdt for å utdanne forbundsdommere. Derfor var turneringen var for min del også en anledning til å få sett mer til, og også dømme sammen med, noen av ”mine” kandidater. Det er gledelig å se at det er flere som har hatt fin utvikling på veien til å bli solide og dyktige kampledere – noe vi så sårt trenger når kamper skal kunne avvikles både lokalt i regionene og på forbundsnivå i årene framover.

En turnering som dette gir mulighet for god kamptrening for dommerne. Det sportslige nivået er veldig bra og det er gode muligheter for erfaringsutveksling underveis. En slik turnering representerer også en fin mulighet til å trene de mer uerfarne i 3PO-mekanikken i kamper av en viss kvalitet, men dessverre var ikke dette prioritert i år. Kun semifinalene og finalene på søndag ble avviklet med 3PO-mekanikk.

Selv er jeg i den heldige situasjonen at jeg til vanlig dømmer kamper på nasjonalt nivå nesten utelukkende og derfor bare forholder meg til 3PO. Det var derfor litt nedslående å se og oppleve hvor begrenset muligheten for læring og mestring blir i 2PO når kampene er tøffe. Den rutinerte dommeren må bruke all sitt fokus på å få kampen til å holde seg innenfor akseptable rammer, og det blir lite fokus på læring og utvikling av den mer uerfarne dommeren. I 3PO kan nemlig to rutinerte dommere sørge for at kampen blir ivaretatt samtidig som en yngre dommer kan få verdifull kamptrening og erfaring på et nivå det ikke vil være mulig å slippe til på i 2PO.

Jeg håper virkelig at det i framtiden kan bli brukt litt mer ressurser på å få til litt en økt satsning på 3PO også i disse turneringene. 3PO er et viktig verktøy for å inspirere dommere til å satse og få dem raskere opp til et høyere nivå.

Det sosiale er jo viktig i løpet av en helg som denne både for spillere, ledere og dommere. Å treffe andre i basketfamilien i litt mer uformelle omgivelser enn ellers er både nyttig og lærerikt. For oss dommere var det veldig seine kamper fredagskvelden og noen av dommerne fikk besøke den lokale Statoilstasjonen for inntak av kveldsmat. Ikke alle syns det var den beste løsningen…..

Heldigvis tok Chriss Brohaug et flott initiativ på lørdag og sørget for reservasjon av bord for dommerne på et tapas-sted ”downtown Eidsvoll”. Det ble en god tapasmiddag hvor alle ble mette og fornøyde, en fin avslutning på en lang basketlørdag. Chris og hans hyggelige medarrangører fra Eidsvoll Basketball Klubb skal ha en ekstra stor takk for ryddig arrangement, flinke, blide og imøtekommende funksjonærer og en fin ramme rundt turneringen. Det er faktisk, så pussig som det en kan høres ut, ikke en selvfølge at vi dommere blir møtt av blide funksjonærer og ledere alle steder når vi ankommer som gjester og funksjonærer på vegne av NBBF.

Søndag var det tidlig start for både lag og dommere. Semifinalene for gutter fra klokken 09:00 om morgenen bød på to tette og jevne kamper. Derette fulgte det på løpende bånd semifinaler for kvinner og flere plasseringskamper utover dagen før det var duket for finaler. Det er en aldri så liten utfordring å prestere godt både 09.00 og 17.30 på en slik maratondag, men det så ut som både lag og dommere løste dette på en god måte.

Jentefinalen ble ledet av trioen Bjurén, Mekki og Evensen, mens guttefinalen ble ledet av trekløveret Larsen, Løvold og Buinauskas. Når støvet hadde lagt seg sto det to stolte lag fra Region Vest igjen på topp.

Gratulerer Gimle og Ulriken med NM gull i 2013 og takk for samarbeidet til alle funksjonærer, spillere, lagledere og dommerkollegaer.

For min egen del var det artig å oppleve et mesterskap som dette igjen, sist gang var tilbake i 1999 og ikke minst var det morsomt å få dømme en NM-finale. Noen av oss samler jo på slike oppdrag – alt i alt har det blitt ikke mindre enn 33 NM-finalekamper på nordlendingen. En veldig fin avslutning på sesongen!

God sommer!
Hilsen Kjell