Dommerbloggen

For drøye to uker siden var jeg en av to medfølgende dommere fra Danmark som reiste ned til Limoges i Frankrike. Limoges var nemlig vertskap for over 30 nasjoner fra hele verden i forbindelse med verdensmesterskapet i basket for skolelag.

På hotellet møtte jeg Bruno Vauthier som er ansvarlig for dommerne og for øvrig FIBA National Instructor i Frankrike sammen med Chantal Julien. Ankomsten ble ekstra hyggelig da vi fant ut at vi hadde felles basketbekjente fra Toulouse. Ingen anelse hadde jeg den gang (sesongen 08/09) om at jeg skulle tilbake til basketregionen Sud-Ouest (Sør-Vest) og at navnene Phillipe Creton og Nicolas Maestre flere år senere skulle bli en «ice-breaker».

Jeg startet turneringen med jentekampen mellom Frankrike og Slovenia. Min indiske meddommer, snakket kun punjabi og kunne bare noen få ord på engelsk. Pregamen ble derfor gjennomført med stor innlevelse og tydelig gestikulasjon mens tactic-boardet sørget for lik mekanikk mellom kontinentene. Vi fikk etablert samme linje selv om Manoj brukte kameraet mer enn han brukte fløyten og knipset bilder ved enhver anledning. Enkelte ting gjøres annerledes i India. Manoj ville for eksempel ha lagene til å spille på motsatt kurv enn de varmet opp på… Jeg sørget for å ta hoppballen og lot meg ikke korrigere.

Dagen etter dømte jeg to tøffe kamper med en irsk damedommer fra Belfast. Kommunikasjonen mellom oss gikk smertefritt. Den dagen var jeg også tolk ettersom sekretariatet ikke snakket annet enn fransk. Alle basketuttrykkene jeg lærte i Toulouse kom godt med. I tillegg kunne jeg forstå når Serbia og særlig Tsjekkia var misfornøyde med våre avgjørelser fordi deres språk ligner på polsk. Det ble fort slutt på fornærmelsene da jeg gjorde dem oppmerksom på dette.

Når det gjelder det organisatoriske er det mye som kunne vært bedre. Til å begynne med var det bare satt opp én buss om morgenen og én på kvelden mellom hotellet og hallene. Arrangørene så ikke noe behov for å tilrettelegge for dusjing og pauser på hotellet før på kvelden. Generelt var det mangel på informasjon eller så kom informasjonen sent. Men det gjorde meg ingenting. Tvert imot synes jeg det er en del av sjarmen at ikke alt fungerer på topp.

Nivået på dommerne var varierende. Vi hadde begge ender av skalaen. Noen av dommerne var ferske og hadde kun erfaring fra ungdomskamper. I den andre enden, hadde vi en kinesisk FIBA-dommer som dømte OL-finalen for kvinner i London sommeren 2012. To av de tyrkiske dommerne (en av dem kvinne) dømmer regelmessig i den tyrkiske ligaen med kjente navn som Želimir Obradović og Euroleague-lagene Galatasaray, Fenerbahce og Anadolu Efes.

Likeledes var det med lagene. Jentelaget til India hadde spillerbenken full, men benyttet seg kun av fem spillere. Ingen av dem spilte inside og de gjorde ikke annet enn å skyte treere. På den andre siden, stilte Tyrkia med utelukkende profesjonelle spillere og trenere. Latvias lag hadde en amatørtrener (skolens rektor), men spillerne var mer eller mindre U16-landslaget som vant EM-sølv i divisjon A i fjor. To av dem skal på NBA Development Camp.

Spriket mellom lagene gjorde at noen av kampene ble litt mindre interessante. Heldigvis var alle kampene mine jevne og gode. Blant de mest spennende nominasjonene jeg fikk, var 1/8-finalen for herrer mellom Serbia og Latvia. En utrolig spennende kamp, både når det gjelder spillerstilen til lagene, den høye intensiteten og at den ble avgjort med kun to poengs differanse.

Under kampen fikk jeg (i motsetning til de andre kampene) feedback fra Johnny Jacobs, en av de dommeransvarlige. Johnny er FIBA National Instructor fra Belgia og vil være tilstede under årets Nordisk Mesterskap i Solna, Stockholm. Det var hyggelig å få gode tips på ting jeg har vært oppmerksom på, men som jeg ikke har visst hvordan jeg kan forbedre.

Dagen etter hadde jeg Serbia igjen som tapte ¼-finalen mot Tyrkia. Jeg dømte sammen med Davi. Å dømme med en brasiliansk FIBA-dommer var i seg selv en spesiell opplevelse. Før kampen og etter time-outs ga vi hverandre klemmer istedenfor high-five eller håndtrykk. Kulturforskjellene kom også til syne gjennom måten Davi kommuniserte på til spillere og trenere. Han hadde kombinasjonen mye autoritet og ydmykhet. Selv med manglende engelskkunnskaper sendte han den tyrkiske treneren til coach-boksen fra motsatt side av banen mens kampen pågikk.

Hver dag og hver kamp var en mulighet for å ta med seg noe lærdom hjem. Enten gjennom erfaring fra egne kamper eller ved å se noen av de andre dommerne. Derfor har turneringen vært en veldig lærerik opplevelse, selv om vi kun unntaksvis ble observert. Vi har delt erfaringer og inngått flere faglige diskusjoner. Vi har støttet hverandre og stiftet bekjentskap på tvers av landegrensene. Til tross for høy intensitet og noen uenigheter underveis, har også interaksjonen mellom dommere og lag foregått i sportslig ånd og gjensidig respekt.

Alle kampene utenom de to finalene gikk i 2PO. Til å begynne med var det litt skuffende at det ikke var flere kamper som gikk i 3PO, men i etterkant har jeg skiftet mening. 2PO krever ekstra innsats for å holde styr på benkene, dommerne må ta mer ansvar og man får virkelig testet seg i «game management».

Jeg avsluttet med herrefinalen i B-sluttspillet mellom Kroatia og Latvia – en utfordrende kamp som til slutt endte med latvisk seier. To uker er gått siden den gang og nå venter nye internasjonale oppdrag igjen, denne gangen i 3PO og i Solna. Jeg ser frem til å møte norske kollegaer og møte nye utfordringer under nordisk mesterskap.

Filip S

Det sies at det er deilig å være norsk i Danmark. I forbindelse med mastergradsstudier har jeg reist ned til København og undersøkt hvor mye sannhet det er i denne påstanden. Jeg har særlig sett på hvor deilig det er å være norsk dommer i Danmark. Etter to måneder i landet, og mange dømte basketkamper, viser det seg at det påstanden foreløpig ikke har vært nødvendig å korrigere. Jeg har fått en veldig varm velkomst av dommerne og jeg er nå en del av den faste dommergruppen som dømmer Canaldigital-ligaen. Men ikke alt har vært like deilig.

Da jeg kom inn på Handelshøjskolen i København og bestemte meg for å flytte, undersøkte jeg ganske raskt muligheten for å dømme i Danmark. Med hjelp fra Tors, Knut, Jan og deres kontakter, fikk jeg en treningskamp mellom et dansk ligalag og et amerikansk college-lag sammen med Rune Larsen. (Rune er en dansk FIBA-dommer flere av oss kjenner fra Scaniacup og Nordisk.)

Jeg ble virkelig satt på prøve ved denne anledningen, meddommeren min fikk nemlig ikke med seg endringen av kamparena og insisterte på at kampen skulle spilles i en annen hall enn ”dommerpåsætteren” hadde informert om i siste mail. I og med at det var en treningskamp, ble vi enige om å møtes bare tre kvarter før kampstart. Det var ikke særlig lurt, fordi det viste seg å være feil hall.

Og herfra ballet ting på seg. Hallen var stor og det var vanskelig å finne meddommeren og basketbanen, særlig når det ikke var noen lag tilstede. Jeg fikk heller ikke tak i Rune ettersom det eneste telefonnummeret jeg hadde, var hans jobbtelefon som sannsynligvis var slengt inn i en skuff i helgene. Det endte med at vi ikke fant hverandre og at vi dro til riktig hall hver for oss. Jeg syklet til andre siden av København for harde livet mens Alans kloke ord dukket opp i hodet. ”Expect the unexpected”. Den velkjente klisjéen var mer sann enn noen gang. Jeg tråkket på og undret om det å være forberedt på slike overraskelser også var en del av vurderingen eller om Rune testet min fysiske form. Jeg så for meg dømming i lokale serier resten av oppholdet mitt i Danmark.

Da jeg omsider kom frem under 2. periode av kampen, ventet fløyte og nytt dommertøy til meg. Rune sendte meg varme velkomstblikk mens han dømte, jeg kunne puste lettet ut. Det var veldig hyggelig, for jeg følte meg langt fra mentalt forberedt slik jeg presenterte meg der og da. Svett, forsinket og ødelagt førsteinntrykk. Jeg hoppet inn i siste halvdel av en jevn kamp og hentet meg inn etter katastrofen.

Til tross for en utfordrende start, må jeg ha gjort et godt nok inntrykk i kampen, for jeg ble invitert på den danske elitedommersamlingen uken etter. Der fikk jeg en sjanse til å bli vurdert av svenske Lars Klaar fra Euroleague og andre danske instruktører.

Dommersamlingen var organisert som en workshop med foredrag, kamper og tilbakemeldinger på dømmingen. Et opplegg som fungerte veldig godt og som vi kanskje kunne innført i Norge også. Særlig det med å ha frokost klokken tolv 😉

Fordelen med dette arrangementet var at det var mer praktisk orientert og dynamisk. Mens noen av oss dømte, var de andre fordelt i grupper og deltok i en workshop med hvert sitt tema innenfor dømming. Workshopen var ledet av noen utvalgte, erfarne dommere. Under kampene fikk både dommerne og instruktørene tilbakemeldinger fra Lasse på hvordan dømme og hvordan observere. Jeg var særlig heldig med denne typen samling som forøvrig var et opplegg i regi av Rune. På den måten ble jeg kjent med flere av dommerne og lagene allerede før sesongstart.

De obligatoriske FIBA-testene var også på programmet. Både løpetesten og regeltesten gikk fint, men jeg gjennomførte løpetesten i Hawaii-badebukse fordi jeg på det tidspunktet ikke hadde flyttet fullstendig enda, og manglet mange av tingene mine fra Norge. Jeg skulle gjerne ha kombinert bekledningen med matchende skotøy, for eksempel noe enkelte hadde på seg på løpetesten under dommersamlingen i 2000 (Se historikk). Antrekket brakte uansett hell, jeg ble plassert i ligadommergruppen og Bo Bundgaard (dansk FIBA-dommer) kåret badebuksen til årets outfit.

Ligadommerne er delt inn i tre grupper, og som regel har vi én dommer fra hver gruppe i en vanlig ligakamp. Gruppe 1 består av de som best egner seg til crewchief-rollen, deretter rangeres dommerne i de to andre gruppene. Jeg havnet i gruppe 3 sammen med blant andre en spansk dommer som også er ny. I slutten av november skal vi rangeres på nytt og det blir en ny fordeling basert på observasjoner gjort under sesongen og dommernes prestasjoner. I tillegg til ligakampene, dømmer jeg 1. divisjon menn og dameligaen som går i 2PO. I disse kampene får jeg mer ansvar både fordi vi bare er to og fordi jeg av og til blir nominert til crewchief. Som regel har disse kampene færre tilskuere, men det er et godt nivå og spennende serier å dømme.

Oppsummert har velkomsten vært bedre enn jeg kunne ha forventet. Det er spennende å møte nye lag og dommere og ikke minst lærer jeg mye av det. Hver kamp blir en utfordring for en ukjent dommer i serien. Jeg har blitt tatt godt imot av både instruktørene og mine nye kolleger, noe jeg setter stor pris på.

Det får meg også til å tenke tilbake på hvordan det var da jeg var ny forbundsdommer i Norge, det var fint det også!

Hilsen Filip