Dommerbloggen

En ny roll!

Efter många år som domare har jag nu kommit in på en annan bana, nämligen betraktarens. Att «coacha» sina fd. kollegor är inte ett lätt jobb, det kräver en hel del. På kommande rader ska jag försöka beskriva mina funderingar så här efter ett halvår av arbete, både på hemmaplan men även från ett internationellt perspektiv.

Det finns många namn på denna roll, själv tycker jag domarcoach är en bra benämning. Vad är då domarcoachens uppgift? Om jag backar till min tid som aktiv, så hände det allt som ofta att kommissarien kom in efteråt och sa ”bra match” och sen var det inte så mycket mer. En sådan kommentar var för mig ganska frustrerande, den sa inte så mycket. VAD var det som var bra, eller dåligt för den delen? De flesta av de aktiva domarna vill nog veta.

För att kunna ge feedback, krävs att domarna är beredda på att rannsaka sitt eget arbete, det kanske är självklart. Dessutom krävs förståelse och respekt för varandras roller, domarcoachens och domarnas. Det också av yttersta vikt att båda parterna är ärliga och konstruktiva när man tar upp olika frågor och situationer. Man behöver inte alltid hålla med, det är helt OK, men man måste analysera det man får till sig, det är nämligen sagt av någon anledning.

När jag tittar på en match handlar det i det flesta fall om följande saker;

· Vad hände?

· Varför hände det?

· Vad ska du göra för att det inte ska hända igen, eller vad ska du göra för att få det att hända igen (förutsatt att det var positivt)

· Hur fungerade samarbetet mellan domarna (Teamwork)

· Hur fungerade domartekniken

Jag försöker använda dessa punkter för att analysera och ge feedback på det som varit av vikt under matchen. Finns en överenskommelse innan säsongen gällande vissa bedömningskriterier, så är det först och främst dessa jag tittar på och ger feedback kring. Har alla en klar bild av vad som gäller, är den förhoppningsvis enkel att följa upp. Vi kommer alltid att ha olika syn på samma situationer, och det är viktigt att skapa förståelse för olika synsätt.

Som ett komplement till detta kan domarcoachen analysera videon efter matchen, och plocka ut situationer och sammanställa en DVD, som ytterligare beskriver olika situationer som gicks igenom efter matchen.

Jag måste alltid vara mycket tydlig i mitt budskap om vad som faktiskt är rätt eller fel. Det kan säkert vara obekvämt i vissa öron, men det är en del av jobbet. En domarcoach är på plats för domarna, det är inte tal om något självändamål med verksamheten. En domarcoach måste vara konsekvent, det funkar sällan med olika bedömningskriterier för olika domare och matcher.

Även jag ska ha mitt jobb bedömt, så jag måste följa upp mitt egen insats. Jag måste även våga fråga domarna, om mitt buskap har gått fram, om klipp från matcherna ger bra exempel på olika situationer.

Domarcoachning i Euroleague/EuroCup (EL/EC)

Om jag tittar på EL i år så har kraven på domarna ökat ytterligare, samt att det har skett en förändring hur domarnas prestation följs upp. I år har EL/EC nitton stycken övervakare som ska täcka så många domare som möjligt under säsongen.

Nio av dessa har ett speciellt uppdrag som innebär att de har tre domare var tilldelat sig, detta för att hålla en kontinuerlig kontakt med gruppen. Till detta finns det ytterligare nio tutors (aktiva domare), som i sin tur har tre till fyra domare var, som man följer upp under säsongen.

Totalt talar vi om ca femtiotalet domare som i någon form får feedback varje vecka från samma källa. Till detta ska alla domare efter matchen göra en utvärdering en sk. ”self-evaluation” av sin egen prestation. Denna ska bl. a innehålla följande information;

· Om och i så fall hur, domaren följde överenskomna ”points of emphasis” (POE)

· Beskrivning av 3-4 situationer i matchen, kopplat till POE, med domarens egna kommentarer

· Förslag till förbättringspunkter avseende sin egen prestation

Det ska bli mycket spännande att se resultatet och uppföljningen av denna säsong, och jag är ganska övertygad om att detta kommer att bli mycket bra.

Summering

Jag har upptäckt ganska mycket nytt under det första halvåret i min nya roll. Jag får nu en helt annan helhetsbild när jag tittar på en match och dess aktörer, än när jag stod på golvet. Vissa detaljer blir nu väldigt tydliga, och ger en möjlighet till viktig input för domarna i matchen. Givetvis är regler och domarteknik viktigt, det är grundbulten till att göra en bra match. Men det som i min mening väldigt ofta avgör är följande;

· Domarens förmåga att hantera sina och andras känslor

· Domarens kommunikationsförmåga

· Domarens förmåga att avgöra vad som är viktigt för matchen

Domarpsykologi är bland det mer intressanta och roligare med jobbet som domarcoach. Har jag möjlighet att se vad som krävs för att förändra ett negativt beteende under matchen?

Det är här min ärlighet och erfarenhet sätts på prov, vågar jag vara konsekvent oavsett vem jag än tittar på? Varken ”Mr Nice” och ”Mr Mean” funkar bra i rollen som coach, om det finns en ”Mr Honest-Constructive” så är det väl något sådant jag söker.

Mycket av detta har säkert sagts tidigare, men det är aldrig fel att påminna om vikten och innebörden av detta arbete.

Lars Klaar

Domarhandledare SBBF serier

Observer Euroleague/EuroCup

PS! Bilderna är från Alan Richardsons camp sommaren 2009 samt sista turneringen som aktiv Dam-EM i Riga. DS.

Leserne av basketballdommer.com har vel ikke unngått å registrere den senere tidens fokus på historikk, både dommerportretter og noe mer generell baskethistorikk. Mange har sikkert spurt seg om grunnen til dette, eller kanskje bare ristet oppgitt på hodet over denne nostalgitrippen.

Jeg vet ikke om det var en titt i min gamle utklippsbok som inspirerte meg, eller en av søndagsprogrammene til «Tore på Sporet» på NRK, men på et eller annet tidspunkt begynte tankene å surre omkring dette med alle disse basketballdommerne som man vet stilte opp i en årrekke og sørget for avvikling av alle kampene. Hvor ble de av? Hva gjør de nå dersom de fortsatt lever?

I begynnelsen, dvs. 60- og 70-tallet, var det ofte mange dobbeltroller, ettersom de som spilte også var dommere, for i praksis var det jo ikke et komplett dommerkorps på plass når man startet NBBF i 1968. Men senere ble det mer profesjonelle rammer rundt dommerne, og ikke minst en større seriøsitet i utviklingsarbeidet til NBBF.

Ettersom jeg altid har vært fascinert av historie, og ikke minst har stor respekt for andre folks frivillige innsats, bestemte jeg meg i september 2009 for å sette igang en innsamling av flere detaljer knyttet til dommerhistorikken i Norge.

Med god hjelp fra noen sentrale ressurspersoner med god hukommelse, og litt hjulpet av den historikken vi hadde samlet inn på slutten av 90-tallet, satte jeg igang med å kontakte ca 25 navn som alle hadde dømt på øverste nivå i Norge. Et spørreskjema ble utformet og sendt til disse personene så langt min detektivvirksomhet hadde gitt resultater på mailadresser. Når flere av mottakerne er mellom 65 og 85 er jo det i seg selv en liten utfordring.

Men det viste seg at så godt som alle hadde mailadresse, kun to av de tidlige pionerene, Rasmus Johannessen og Jan Petter Hansen, måtte tilskrives på papir.

Min telefonsamtale med 84-årige Johannessen, og ikke minst det faktum at det etterhvert dukket opp 15-20 dommere som ingen hadde husket når vi startet kartleggingen, var et tankekors bl.a. i forhold til dette med å legge all sin energi og fritid inn i en aktivitet som blir svært lite verdsatt.

Etter noen få år det ingen som husker deg likevel.. Og for noen blir det dessverre slik at de ikke engang selv husker at de dømte basketball i sine yngre dager..

Jeg husker hvertfall svært godt min første kamp som dommer i en norsk toppseriekamp for herrer, den gikk 13. januar 1986. Oppgjøret var mellom Tromsø og Bærums Verk IF, og jeg dømte sammen med medisinstudenten Fredrik Holmboe. BVIFs lagleder, den tidligere Tromsøspilleren Ola Thomas Morin, uttalte følgende kraftsalve til avisjournalisten etter å ha tapt 117-106 i Tromsøhallen:

«Norges Basketballforbund gjør nordnorske dommere stor urett når de sender en urutinert dommer fra Østlandet til Tromsø for å dømme en 1. divisjonskamp. I Tromsø finnes det flere kvalifiserte dommere som basketballforbundet kunne satt opp i stedet for å bruke flere tusen kroner på en urutinert dommer sørfra.»

For en ung, og i denne sammenhengen faktisk urutinert, dommer på 23 år var kampen et brutalt møte med sportens toppnivå. Utsagnet provoserte meg heldigvis nok til å ville utvikle meg videre som dommer, og evnen til å takle slike og langt verre utsagn og sitater har vel forhåpentligvis utviklet seg parallelt gjennom disse årene.

Men for mange dommere har nok, slik deres egne svar hinter litt om, den stadige klagingen og utskjellingen satt en stopper for manges videre satsing. Og det som kanskje er verre, er de mange unge dommerne som etter utskjelling gir seg nesten før de har startet.

Listen over de 25 dommere fra «gamle dager» vokste i løpet av perioden fram mot julen 2009 til over 50 navn, og jeg innså vel at det neppe var mulig å få kontakt med alle. Men jeg lot meg stadig overraske over at det dukket opp navn ingen hadde husket til å begynne med, til tross for at de kanskje hadde dømt NM-finaler og landskamper.

Noen av de jeg kontaktet innledningsvis har valgt å ikke svare, noen bokstavelig talt ved rett og slett ikke besvare henvendelser selv etter flere purringer (har tenkt litt på motivet for dette, men har ikke kommet til noen konklusjon), mens andre har svart at alt dette er et tilbakelagt kapittel de ikke ønsker fokus på eller at de ikke lenger husker noe særlig fra denne perioden.

Men i motsatt ende av skalen er alle de hyggelig og imøtekommende dommerne som har bidratt med både fakta, gode historier og ikke minst noen unike bilder som alle er lagt ut i vårt bildearkiv. Uten deres hjelp og oppriktige interesse hadde jeg stoppen arbeidet for mange uker siden. I stedet har jeg gått videre og har startet arbeidet med å kontakte de ca. 20 dommerne som kom og gikk i perioden etter disse i den «eldste» gruppen.

Så gjenstår det å se om noen husker dem. Sjansen for at de husker sin periode som dommere er vel noe større. Serien med dommerportretter og fokus på historikken fortsetter ufortrødent videre.

Ikke minst for å hedre alle de frivillige som brukte av sin fritid til å reise rundt i Norge for å bli skjelt ut av spillere, coacher eller publikum.

Jeg er bedt om å skrive litt om de siste oppdragene mine for FIBA, og det jeg da har gjort er å si litt om hvordan et slikt oppdrag gjennomføres. I tillegg har jeg valgt å skrive litt om hva det innebærer å være norsk FIBA-dommer:

Jeg har i høst blitt tildelt 4 oppdrag i FIBA; noe som er rimelig bra sammenliknet med at antall kampoppdrag har gått ned den senere tid. Samtidig har antall internasjonale dommere økt, og sammenlignet med andre dommere i nærliggende land er antallet faktisk høyt.

Oppdragene har kun vært på damesiden så lang denne sesongen, og foruten en landskamp har jeg hatt 2 Euroleuagekamper så langt. Kampene har gått med 3-dommersystem, og det er interessant å se hvordan det er små forskjeller i hvordan oppgavene løses i de enkelte land.

Men det jeg kan si er at vi i Norge er meget godt oppdatert på både regler og mekanikk, og dette skyldes ikke minst Tor Christians og Andreas/Torkild sine deltakelser i FIBA-sammenheng den senere tid.

Det er ikke tvil om at slike oppdateringer er veldig viktig for oss norske dommere, og det påligger helt klart de av oss som har med FIBA å gjøre å sørge for å spre det vi måtte lære i slike sammenhenger.

Jeg var altså i Vilnus, hvor det også spilles Euroleuage for menn, i november , og nå i Tarranto i Italia denne uken.

Kamparenaen i Vilnius tar 12 000 tilskuere, så det var litt av en hall. Det som var spesielt med disse kampene var hvor profesjonelt en tas i mot av arrangørklubben; altså hjemmelaget. Det er ikke så store eller dyre ting som gjøres, men for oss dommere utgjør de små enkle tingene meget i forhold til vår opplevelse av de enkelte kamper.

Nå var det i disse kampene nødvendig at ha sikkerhetsvakter, men bare det å bli tatt litt vare på gir en god følelse av å være med på noe stort og seriøst. (Nå er det også slik at politiet ofte er til stede under slike kamper, men det er vel slik de gjør det i en del andre land. Men jeg merket meg at alle sikkerhetsvaktene både hadde skuddsikre vester, samt maskingevær over skulderen.)

Men små ting som drikke tilgjengelig i garderoben, samt drikke tilgjengelig inne i hallen, er veldig tilfredsstillende. Vi ble tatt imot av hallansvarlig når vi ankom hallen, og henvist til vår garderobe, spurt om vi ville ha noe å drikke eller spise med mer. Alt dette er standard i FIBA, men jeg nevner dette da det utvilsomt gjør at en som dommer opplever å bli tatt seriøst.

Nå sier jeg ikke at vi skal gjøre dette i Norge, men i går kom sekretæriatet – som selvsagt var iført like antrekk – inn til oss for å presentere seg selv, og for å forsikre oss om at alt var klart for kamp. Og jeg kan fortelle at i Frankrike er det obligatorisk at dommerne spiser middag (på forbundets eller hjemmelagets regning) etter alle kamper.

I Italia må hjemmelaget organisere og betale middag for dommerne og inntil 2 personer i følge med hver dommer; forutsetningen er at dommerne sier fra hvor mange de vil ha med seg senest 3 dager før kampdagen. Dette koster selvsagt penger, men jeg bare nevner hvordan det er gjort i andre land (som selvsagt er større enn oss i basketballsammenheng). DVD blir sendt oss i posten da vi forsvant raskt etter kampslutt i går.

Reisen til denne kampen startet tirsdag morgen klokken 07:30, og etter to mellomlandinger ankom jeg Tarranto litt etter klokken 22:00 tirsdag kveld. Da var det rett til en sponsors restaurant, og det var litt av en opplevelse. Maten var helt fantastisk, og de lagetbåde eget brød og potetgull mer med på stedet. Vi fikk også servert en lokal vin som var spesielt god, og klubben ønsket å sende meg noen flasker neste uke slik at jeg kunne servere dette til julemiddagen, sa de. Et såkalt «nice try» som vi som dommere selvfølgelig takker nei til.

Veien gikk så til hotellet, og her bodde jeg i en suite i toppetasjen som gikk over to etasjer. Det var stue med kontorplass og balkong nede, og soverom med bad oppe. Fra rommet var det utsikt over havet/kanalen, og siden hotellet lå ytterst på bryggen var det intet annet å se enn vann inne fra rommet/leiligheten.

Før kampen var det som vanlig lunsj, og de som har vært i Italia vet at dette ikke tar 30 minutter. Sammen med en rekke representanter fra klubben, spiste vi lunsj på et meget prominent sted langs vannet, og omgitt av alt for mange servitører ble vi servert nok et fantastisk måltid. Etter nesten 3 timer bar det tilbake til hotellet for hvile og kampstart klokken 20:30.

Kampen i går var jevn i tre perioder, og jeg fikk oppgitt at det var om lag 2000 personer på tribunene. Hallen tok ca 3000 personer, og årsaken til at det ikke var fullt var visstnok at det var langåpent i butikkene nå før jul.

Hjemmelaget tok imidlertid føringen i 4. periode, og bortelaget fikk etter hvert mange spillere i feilproblemer. Kampen ble vunnet med om lag 20 poeng til slutt; og det til stor begeistring for de fremmøtte. Meddommere var Ronny Denis fra Belgia og Mehmet Keseratar fra Tyrkia, sistnevnte har blant annet dømt to EM-sluttspill og flere Euroleague Final Four. Det var med andre ord en rutinert crewsjef.

Det som kanskje overrasket litt var at pregame ikke var spesielt i sentrum for disse to dommerne, men noen temaer fikk jeg likevel tatt opp. Under kampen ble det behov for «game management» ved at kampen endret seg i begynnelsen av 3. periode da lagene stod helt likt, og det var en lærerik opplevelse å se hvordan dette ble håndtert fra vår side. En kort ”dommerkonferanse» i en timeout, et par kjappe feil og avblåsninger, tilsnakk til coach og kapteiner, og deretter ingen problemer.

Etter kampen var det nok et godt måltid med god drikke til, og først klokken 02:00 var det tid for å gå til sengs.

Tilbakemeldingen fra kommisæren, som selv nettopp sluttet som dommer og var på sitt første kommisæroppdrag, var at ”det ikke var noe å plukke på” foruten at han synes at coachen på hjemmelaget fikk lov å fekte med armene uten tilsnakk (advarsel og deretter T for å unngå at publikum ble ”opphisset” som han uttrykte dette). I Italia var dette ikke akseptert fordi en raskt kunne komme i en situasjon hvor publikum starter å kaste ting på banen. Det forklarer jo også¨den slusen med tak over som vi måtte gjennom for å komme inn i hallen.

Returen i dag startet heldigvis ikke 04:30 som først planlagt, en god venn hadde sørget for en litt senere avgang med samme ankomsttid i Oslo. Likevel innebærer slike turer hvor det ikke går direktefly at en mister tre hele arbeidsdager her hjemme. Og det bør de som ønsker å bli FIBA-dommere være klar over før en påtar seg en slik oppgave.

Jeg har hatt fra 4 til 14 dommeroppdrag på en sesong i mine år i FIBA, og jeg må innrømme at 5-6 oppdrag er kanskje det optimale. Det er da mer eller mindre 15-18 arbeidsdager, avhengig av flytider og avstander, som går med til slike internasjonale oppdrag, og det er ”nok” med tanke på å opprettholde et arbeidsforhold her hjemme.

I tillegg forventer FIBA og NBBF at en stiller opp på normalt en turnering hver sommer, Disse turneringene går normalt over 11-14 dager, men det kan også vare opp til mer enn 3 uker (hvor det er klinikk i forkant er det helt vanlig).

Å beregne at det medgår totalt 1 måned til FIBA-oppdrag er derfor normalt. Og for oss som har 3 eller 4 ukers sommerferie, ser en at en må ha en positivt innstilt familie for å få dette til, hvertfall i lengden.

Betalingen varierer med oppdraget, men laveste honorar er 300 EURO. Så øker dette i forhold til kampkategori og nivå/runde.

John M. Hammervoll
FIBA-dommer

”Dere dommere tar jo aldri feil!” Dette er en vanlig påstand gjerne uttrykt i en hissig diskusjon med en eller flere dommere. Men akkurat det er jo feil. Vi dommere tar feil. Vi dommere tar ofte feil. Så ofte at det er helt nødvendig å ha både et reflektert og bevisst forhold til akkurat dette. Hva gjør vi når vi vet vi har bommet? Hvordan akseptere at vi ikke alltid får med oss alt som skjer? Hvordan akseptere at vi noen ganger gjør feil som påvirker kamputfallet og kanskje ødelegger kamper for de som er involverte?

Ingen normalt reflekterte personer går rundt og tror at man er ufeilbarlig. At en aldri gjør tabber eller går glipp av ting som skjer. Dette gjelder, kanskje overraskende for noen (?), også oss dommere. Vi vet som nevnt godt at vi ikke kan få alle avgjørelser korrekt. Faktisk så er det slik at om vi får for eksempel 80 % av de avgjørelsene vi tar i løpet av en kamp korrekt, så ansees det at en har gjort en utmerket jobb. *1) Overraskende for noen? Dette betyr jo at 20 % eller mer av avgjørelsene er feilaktige!

Men tenk over hvor mange ulike avgjørelser vi dommere tar i løpet av en vanlig kamp. Hver gang det skjer noe på banen vurderer vi fortløpende: Skrittet han? Hadde han fordel av det? Var det kontakt med forsvarspilleren? Hadde forsvarspilleren lovlig forsvarsposisjon før kontakten oppstod? Oppnådde forsvarspilleren en fordel av kontakten? Ble angrespilleren påført en ulempe? Var tiden ute? Hadde ballen forlatt hånden da signalet lød? Alle slike hendelser, om de medfører avblåsning eller ikke i løpet av en kamp, er like fullt vurderinger som vi må gjøre, fortløpende og noen ganger i hurtig tempo. Ut fra dette er kanskje en suksessrate på 6-8 av 10 avgjørelser ikke fullt så skremmende?

Samtidig så er det dette som kanskje er mest fascinerende med dommergjerningen. Det er så komplisert at det noen ganger er ”umulig” å få tatt korrekt avgjørelse. At det å oppleve den perfekte kampen er en ren utopi. Derfor er det å forsøke og gjøre færrest mulig feil, i praksis å strebe etter å være på rett plass for å se hva som faktisk skjer – og dermed kunne gjøre den korrekte vurderingen av situasjonen. Der ligger mye av det som i hvert fall fascinerer undertegnede og har gjort det siden tidlig åttitall.

Jo, noen ganger tar vi feil. Grundig feil også. Jeg har opplevd noen solide overraskelser når DVD-opptaket gjennomgås i etterkant. Den ballen var jo på vei ned mot kurven, og ikke på vei opp som jeg mente å kunne se. Hvorfor faller angrepsspilleren der, hvorfor så jeg ikke den hånden som dyttet i ryggen? Tiden var jo klart ute? Eksemplene er svært mange gjennom en lang (alt for lang vil nok noen hevde) dommerkarriere. Så hva gjør en da? Når er det på tide å gi seg? Kanskje når du forveksler hvilken spiller som skal skyte straffekast og det viser seg at den ene er ca. 1,80 og den andre minst 2 meter? Det hendte meg for kort tid siden. Er det mulig sier kanskje du, æ sa sterkere ting…

Det å henfalle til dype depresjoner eller å bebreide seg selv for de feil man gjør, er i hvert fall ikke konstruktivt. Men det er klart at noen ganger er det tungt å oppleve at en misser i avgjørende situasjoner og kanskje ikke presterer på det nivået en selv ønsker. Da er det lett å miste troen på egne ferdigheter og begynne å tvile på om dømming er den beste fritidsinteressen en kan ha, mens venner og familie er på hytta i helgene.

Men her ligger også nøkkelen til å forbedre egne prestasjoner. Nemlig å forsøke å lære av de situasjonene man gjør feil i, analysere hvorfor de oppstår, hva er det som gjør at en fatter feil avgjørelse? Hvordan kunne situasjonen vært unngått? En klok og erfaren dommer *2) har uttalt at feiltakelser som oftest er basert på feil plassering, og ikke på feil eller manglende regelanvendelse. Veldig få, om noen, dommere er blinde. Er du på rett sted og har fokus på situasjonen som oppstår, så tar man som oftest den korrekte avgjørelsen. Det handler om å lese spillet, se forsvarspillerens posisjon, og se rommet mellom spillerne før kontakten oppsto. Det handler om å se ”hele” situasjonen, og ikke bare avslutningen.

Så når man i etterkant går gjennom kampene man har, så er det alltid dette som får fokus. Hvorfor tok vi ikke korrekt avgjørelse? Hvem (av de 2 eller 3) dommerne har primæransvaret for å bedømme situasjonen? Hvem skal eventuelt hjelpe til? Hvorfor så ikke den aktuelle dommeren på situasjonen i det hele tatt? Og så gjenstår selvfølgelig den vanskelige oppgaven å faktisk lære av de feilene man finner, og gjøre det bedre neste gang. Da først opplever man utvikling. Og for å nevne det; straffeskyttermissen min har også en åpenbar årsak ut fra den evalueringen som jeg gjorde i etterkant, men feilen er fortsatt min. Jeg velger å fortsette karrieren litt til for å se om jeg kan lære av det også!

Men det er ikke minst viktig også for oss dommere å selv innse at vi kommer til å ta feil, og dermed skille mellom selve dommerrollen og oss som privatpersoner. Spillere, ledere og publikum (og noen ganger meddommere) piper, kjefter og hyler på meg som dommer på bakgrunn av de avgjørelsene jeg tar, men dette er ikke nødvendigvis det samme som at alle mener at jeg er en forferdelig person eller et dårlig menneske. Nå er det slik at ikke alle de nevnte personene klarer å skille dommer og person i det daglige heller, men det er det nødvendigvis ikke noe man kan gjøre noe med.

Jeg pleier å si til unge dommere når jeg holder dommerkurs at ”om du er ute etter å bli populær eller dra masse damer, så bør du antagelig begynne med noe annet enn dømming”. Dømming kan noen ganger være en utakknemlig jobb, men det kan også være artig og engasjerende å kunne være en viktig del av sporten, og ikke minst beherske denne oppgaven som er så utfordrende og kompleks.

Til slutt gjenstår det bare å nevne den siste store saken som vi dommere alltid blir møtt med i diskusjoner med spillere, ledere eller publikum. Hvorfor innrømmer dere aldri at dere tar feil? For vi tar jo som kjent veldig mye feil underveis., og da er det jo bare å innrømme det? Dog, tror jeg ikke at de som sier det virkelig mener at vi skal innrømme at vi tar feil. En dommer som hele tiden sier ”vet ikke” eller ”sorry, min feil” inngir ikke tillit. Men at det noen ganger passer å gjøre det er jeg også enig i. Men alt til sin tid, kanskje ikke på en kontroversiell avblåsning i siste spilleminutt, eller?

Jeg mener at det handler om å forstå rollen vår som dommere. Vi skal fatte avgjørelser der og da, basert på det vi kan se slik at spillet kan fortsette. Det er rammebetingelsene. Vi skal ikke vedta evige sannheter eller diskutere og vurdere ting i det uendelige. I etterkant kan en alltids diskutere om situasjoner kan og burde vært vurdert annerledes, det er jo også selve nøkkelen til å forbedre seg selv. Jeg har likevel en følelse av at vi dommere har en litt annen tolkning av begrepet ”i etterkant” enn en del spillere og lagledere…..

Men jeg har tro på at ærlighet gir tillit hos spillerne, så det hender at jeg sier til spillere underveis i kamper at ”den kunne jeg nok ha spart” eller noe liknende. Men noen ganger kanskje litt for mye ærlighet? I årets åpningshelg i Rykkinnhallen hadde jeg en situasjon hvor jeg bare måtte være ærlig med meg selv og spilleren som var involvert. En spiller ”driver” mot kurven og gjør et ”spin move” (som innehold litt mange skritt) før han skyter og blir foulet i skuddbevegelsen.

En av mine gode kollegaer blåser foulen og godkjenner poengene. Jeg står da og venter at vi skal skyte bonuskastet, da en av motstanderens guarder kommer bort og spør relativt hissig ”hvorfor er ikke det der skritt?” Og, som jo sant var, måtte jeg bare svare at ”det lurer jeg også på”, jeg var jo like frustrert som han over at den situasjonen glapp.

Han summet seg fort og spurte raskt ”hvem skal blåse det da?” Heldigvis roet han seg ned da jeg jo måtte innrømme at ”det var meg det”….

Kjell

*1) Både FIBA og NBA har ved flere anledninger uttrykt at f.eks 60 % er akseptabelt og at over 80 % er å betrakte som meget bra.

*2) «Mistakes are position based, not normally rules based. If you have a good position, you will probably get the call right.» Tommy Nunez tidligere NBA dommer i sin presentasjon 27. Juni 2009 på FIBA’s ”clinic for potential referees og national instructors», Gran Canaria.

Fra den spede begynnelsen midt på 60-tallet og fram til idag har et stort antall dommere vært med i gruppen som har dømt NBBFs nasjonale serier. Noen få av disse har vært med nesten hele tiden og er fortsatt aktive, andre var med i en kortere eller lengre periode, men sluttet av ulike årsaker og forsvant fra sporten.

Den kommende uken kommer 24 av de som dømte på 60-, 70- og opp mot 80-tallet, og som ikke lenge er aktive på nasjonalt nivå, til å bli kontaktet av basketballdommer.com om planene for en artikkelserie med hovedtittel «Hvor er de nå?».

Senere går samme forespørsel ut til nærmere 40 andre dommere som har forsvunnet ut i løpet av perioden etter 1980. Noen er fortsatt profilerte personer innenfor NBBF eller en av klubbene, andre har ikke hatt kontakt med sporten på mange år.

Etterhvert som alle disse dommere får tatt en titt i gamle utklippsbøker og fotoalbum, har vi stor tro på at vårt bildearkiv, og spesielt albumet med bilder fra «Gamle dager», kan bli en enestående samling som vil vise dommerne som har «dratt lasset» i alle disse årene.

I mange sporter er det jo populært med en «Hall of Fame«, en slags æresbevisning til folk som har bidratt vesentlig som spiller, lagledere og også dommere. Både FIBA (For those who made the game) og NBA (Where the game never ends) har for lengst etablert seg i egne lokaler der de samler bilder og effekter som i et slags museum.

Inspirert av dette arbeidet, og med et navneforslag fra en vittig bankmann i nord, lanserer vi senere i vinter vår egen variant av dette under tittelen «Hall of Blame» (det er ikke til å legge skjul på at mange har sluttet nettopp fordi de ikke lenger orket all kjeft og dårlig oppførsel).

Her vil vi ukentlig legge ut små portrettintervjuer med tidligere dommere, og disse vil bli en varig del av vår historikkseksjon her på basketballdommer.com.

Mens vi venter håper jeg flere tar en titt i gamle album, alle bidrag mottas med takk! Dagens oppdatering i albumet inneholder noen godbiter fra Geir Matthiasens hjemmearkiv.

På samlinger og clinic’er får vi alltid utdelt materiale fra instruktører og forelesere. Det er stort sett mer eller mindre strukturerte samlinger av selvfølgeligheter som vi 1) har lest før eller 2) har skjønt for lenge siden.

Men noen ganger dukker det opp noen skikkelige perler som oppsummerer ting en gjerne har tenkt en del på selv eller faktisk så lærer en noen nytt selv i langt framskredet alder!

Godt gjemt i det materialet vi fikk utsendt fra årets dommersamling lå den en liten perle av et dokument: ” WJ_Psychology of Basketball Officiating”. (Dokumentet finnes også på nedlastingssiden).

Her oppsummeres det svært mye nyttig kunnskap om noe som det kan være vanskelig å finne artikler om, nemlig den mentale delen av dommeroppgaven.

Mens jeg leste artikkelen, tenkte jeg at denne skulle jeg ha funnet da jeg selv var i 20-årene og forsøkte å etablere meg som dommer.

Jeg vil anbefale de som ikke har lest den allerede å ta seg tid til å lese den, og ikke minst reflektere over dette området av dømmingen som kanskje omtales minst men som etter min mening er viktigst!

Et avsnitt i artikkelen synes jeg spesielt er relevant, ”What does depend on me, and what does not?”

Her kan vi kanskje alle lære litt og fokusere energien vår på ting vi kan påvirke og gjøre noe med, framfor å ”skylde på andre” når tingene ikke går slik vi forventer?

Håper vi sees i løpet av sesongen, godt forberedt mentalt og fysisk!

Lykke til med sesongen!

Kjell

PS Boken ”Psychology of officiating” av Robert S. Wienberg og Peggy A. Richardson (Leisure Press 1990) kan også anbefales for de som fatter interesse for mentale forberedelser til dommergjerningen. DS