Leserne av basketballdommer.com har vel ikke unngått å registrere den senere tidens fokus på historikk, både dommerportretter og noe mer generell baskethistorikk. Mange har sikkert spurt seg om grunnen til dette, eller kanskje bare ristet oppgitt på hodet over denne nostalgitrippen.

Jeg vet ikke om det var en titt i min gamle utklippsbok som inspirerte meg, eller en av søndagsprogrammene til «Tore på Sporet» på NRK, men på et eller annet tidspunkt begynte tankene å surre omkring dette med alle disse basketballdommerne som man vet stilte opp i en årrekke og sørget for avvikling av alle kampene. Hvor ble de av? Hva gjør de nå dersom de fortsatt lever?

I begynnelsen, dvs. 60- og 70-tallet, var det ofte mange dobbeltroller, ettersom de som spilte også var dommere, for i praksis var det jo ikke et komplett dommerkorps på plass når man startet NBBF i 1968. Men senere ble det mer profesjonelle rammer rundt dommerne, og ikke minst en større seriøsitet i utviklingsarbeidet til NBBF.

Ettersom jeg altid har vært fascinert av historie, og ikke minst har stor respekt for andre folks frivillige innsats, bestemte jeg meg i september 2009 for å sette igang en innsamling av flere detaljer knyttet til dommerhistorikken i Norge.

Med god hjelp fra noen sentrale ressurspersoner med god hukommelse, og litt hjulpet av den historikken vi hadde samlet inn på slutten av 90-tallet, satte jeg igang med å kontakte ca 25 navn som alle hadde dømt på øverste nivå i Norge. Et spørreskjema ble utformet og sendt til disse personene så langt min detektivvirksomhet hadde gitt resultater på mailadresser. Når flere av mottakerne er mellom 65 og 85 er jo det i seg selv en liten utfordring.

Men det viste seg at så godt som alle hadde mailadresse, kun to av de tidlige pionerene, Rasmus Johannessen og Jan Petter Hansen, måtte tilskrives på papir.

Min telefonsamtale med 84-årige Johannessen, og ikke minst det faktum at det etterhvert dukket opp 15-20 dommere som ingen hadde husket når vi startet kartleggingen, var et tankekors bl.a. i forhold til dette med å legge all sin energi og fritid inn i en aktivitet som blir svært lite verdsatt.

Etter noen få år det ingen som husker deg likevel.. Og for noen blir det dessverre slik at de ikke engang selv husker at de dømte basketball i sine yngre dager..

Jeg husker hvertfall svært godt min første kamp som dommer i en norsk toppseriekamp for herrer, den gikk 13. januar 1986. Oppgjøret var mellom Tromsø og Bærums Verk IF, og jeg dømte sammen med medisinstudenten Fredrik Holmboe. BVIFs lagleder, den tidligere Tromsøspilleren Ola Thomas Morin, uttalte følgende kraftsalve til avisjournalisten etter å ha tapt 117-106 i Tromsøhallen:

«Norges Basketballforbund gjør nordnorske dommere stor urett når de sender en urutinert dommer fra Østlandet til Tromsø for å dømme en 1. divisjonskamp. I Tromsø finnes det flere kvalifiserte dommere som basketballforbundet kunne satt opp i stedet for å bruke flere tusen kroner på en urutinert dommer sørfra

For en ung, og i denne sammenhengen faktisk urutinert, dommer på 23 år var kampen et brutalt møte med sportens toppnivå. Utsagnet provoserte meg heldigvis nok til å ville utvikle meg videre som dommer, og evnen til å takle slike og langt verre utsagn og sitater har vel forhåpentligvis utviklet seg parallelt gjennom disse årene.

Men for mange dommere har nok, slik deres egne svar hinter litt om, den stadige klagingen og utskjellingen satt en stopper for manges videre satsing. Og det som kanskje er verre, er de mange unge dommerne som etter utskjelling gir seg nesten før de har startet.

Listen over de 25 dommere fra «gamle dager» vokste i løpet av perioden fram mot julen 2009 til over 50 navn, og jeg innså vel at det neppe var mulig å få kontakt med alle. Men jeg lot meg stadig overraske over at det dukket opp navn ingen hadde husket til å begynne med, til tross for at de kanskje hadde dømt NM-finaler og landskamper.

Noen av de jeg kontaktet innledningsvis har valgt å ikke svare, noen bokstavelig talt ved rett og slett ikke besvare henvendelser selv etter flere purringer (har tenkt litt på motivet for dette, men har ikke kommet til noen konklusjon), mens andre har svart at alt dette er et tilbakelagt kapittel de ikke ønsker fokus på eller at de ikke lenger husker noe særlig fra denne perioden.

Men i motsatt ende av skalen er alle de hyggelig og imøtekommende dommerne som har bidratt med både fakta, gode historier og ikke minst noen unike bilder som alle er lagt ut i vårt bildearkiv. Uten deres hjelp og oppriktige interesse hadde jeg stoppen arbeidet for mange uker siden. I stedet har jeg gått videre og har startet arbeidet med å kontakte de ca. 20 dommerne som kom og gikk i perioden etter disse i den «eldste» gruppen.

Så gjenstår det å se om noen husker dem. Sjansen for at de husker sin periode som dommere er vel noe større. Serien med dommerportretter og fokus på historikken fortsetter ufortrødent videre.

Ikke minst for å hedre alle de frivillige som brukte av sin fritid til å reise rundt i Norge for å bli skjelt ut av spillere, coacher eller publikum.