Blog Image

Dommerbloggen

Om bloggen

Dommerbloggen er en blogg for norske basketballdommere til felles nytte og glede, og kanskje til noens frustrasjon. Innlegg med grovt språk eller usaklig/fornærmende innhold vil bli modifisert/fjernet. Savner du en kategori kan du sende oss en mail.

Bra baskethelg på Eidsvoll

Arrangement Posted on 24 Apr, 2013 11:20

Årets høydepunkt for juniorer basketballspillere er nok U19 NM som i år ble arrangert på Eidsvoll. Også en horde av dommere, både unge og gamle hadde tatt turen for å hjelpe til med å lede turneringen.

Dommerne som DK hadde nominert til turneringen var en fin blanding av både rutinerte forbundsdommere, nye forbundsdommere og forbundsdommeraspiranter. Følgende dommere var sammen med undertegnede og en blid og hyggelig arrangørstab fra Eidsvoll Basketball Klubb med på å gjøre kampavviklingen i turneringen effektiv og ryddig: Alexander Kabanov, Till Schrader, Rifat Serdarevic, Sigurd Virik, Mantas Buinauskas, Bartek Maka, Vladimir Sovilj, Per-Kristian Larsen, Daniel Mekki, Viktor Schønning, Mindaugas Brusokas, Chriss Brohaug, Tormod Grønaas, Linda Evensen, Nikola Bejat, Marius Gavenas, Per Røgeberg og Christoffer Bjurén.

For min egen del er det dessverre ikke så ofte en har muligheten til å delta på turneringer slik som dette, men i år ble det slik at det passet fint, og ikke minst hadde DK lyst å ha med en gammel sliter fra nord. Ungdomsturneringer som denne er både lærerike og spennende å delta på. Det er en fin mulighet til å bli kjent med en del av de spillerne som antagelig vil prege våre topplag i framtiden og kunne utvikle relasjoner til yngre dommere som er på vei mot større ansvar i dommergruppen vår. Ikke minst er det også en mulighet til å få sett mye flott basketball med uvanlig mye vilje og innsats. En semifinale som var over på en time og elleve minutter sier sitt om både løpsvilje, treffsikkerhet og mer fokus på det offensive enn defensive fra de to lagene.

Jeg har hatt gleden av å være en av instruktørene på de to siste kursene som NBBF har holdt for å utdanne forbundsdommere. Derfor var turneringen var for min del også en anledning til å få sett mer til, og også dømme sammen med, noen av ”mine” kandidater. Det er gledelig å se at det er flere som har hatt fin utvikling på veien til å bli solide og dyktige kampledere – noe vi så sårt trenger når kamper skal kunne avvikles både lokalt i regionene og på forbundsnivå i årene framover.

En turnering som dette gir mulighet for god kamptrening for dommerne. Det sportslige nivået er veldig bra og det er gode muligheter for erfaringsutveksling underveis. En slik turnering representerer også en fin mulighet til å trene de mer uerfarne i 3PO-mekanikken i kamper av en viss kvalitet, men dessverre var ikke dette prioritert i år. Kun semifinalene og finalene på søndag ble avviklet med 3PO-mekanikk.

Selv er jeg i den heldige situasjonen at jeg til vanlig dømmer kamper på nasjonalt nivå nesten utelukkende og derfor bare forholder meg til 3PO. Det var derfor litt nedslående å se og oppleve hvor begrenset muligheten for læring og mestring blir i 2PO når kampene er tøffe. Den rutinerte dommeren må bruke all sitt fokus på å få kampen til å holde seg innenfor akseptable rammer, og det blir lite fokus på læring og utvikling av den mer uerfarne dommeren. I 3PO kan nemlig to rutinerte dommere sørge for at kampen blir ivaretatt samtidig som en yngre dommer kan få verdifull kamptrening og erfaring på et nivå det ikke vil være mulig å slippe til på i 2PO.

Jeg håper virkelig at det i framtiden kan bli brukt litt mer ressurser på å få til litt en økt satsning på 3PO også i disse turneringene. 3PO er et viktig verktøy for å inspirere dommere til å satse og få dem raskere opp til et høyere nivå.

Det sosiale er jo viktig i løpet av en helg som denne både for spillere, ledere og dommere. Å treffe andre i basketfamilien i litt mer uformelle omgivelser enn ellers er både nyttig og lærerikt. For oss dommere var det veldig seine kamper fredagskvelden og noen av dommerne fikk besøke den lokale Statoilstasjonen for inntak av kveldsmat. Ikke alle syns det var den beste løsningen…..

Heldigvis tok Chriss Brohaug et flott initiativ på lørdag og sørget for reservasjon av bord for dommerne på et tapas-sted ”downtown Eidsvoll”. Det ble en god tapasmiddag hvor alle ble mette og fornøyde, en fin avslutning på en lang basketlørdag. Chris og hans hyggelige medarrangører fra Eidsvoll Basketball Klubb skal ha en ekstra stor takk for ryddig arrangement, flinke, blide og imøtekommende funksjonærer og en fin ramme rundt turneringen. Det er faktisk, så pussig som det en kan høres ut, ikke en selvfølge at vi dommere blir møtt av blide funksjonærer og ledere alle steder når vi ankommer som gjester og funksjonærer på vegne av NBBF.

Søndag var det tidlig start for både lag og dommere. Semifinalene for gutter fra klokken 09:00 om morgenen bød på to tette og jevne kamper. Derette fulgte det på løpende bånd semifinaler for kvinner og flere plasseringskamper utover dagen før det var duket for finaler. Det er en aldri så liten utfordring å prestere godt både 09.00 og 17.30 på en slik maratondag, men det så ut som både lag og dommere løste dette på en god måte.

Jentefinalen ble ledet av trioen Bjurén, Mekki og Evensen, mens guttefinalen ble ledet av trekløveret Larsen, Løvold og Buinauskas. Når støvet hadde lagt seg sto det to stolte lag fra Region Vest igjen på topp.

Gratulerer Gimle og Ulriken med NM gull i 2013 og takk for samarbeidet til alle funksjonærer, spillere, lagledere og dommerkollegaer.

For min egen del var det artig å oppleve et mesterskap som dette igjen, sist gang var tilbake i 1999 og ikke minst var det morsomt å få dømme en NM-finale. Noen av oss samler jo på slike oppdrag – alt i alt har det blitt ikke mindre enn 33 NM-finalekamper på nordlendingen. En veldig fin avslutning på sesongen!

God sommer!
Hilsen Kjell



Jeg tok feil?!?

Dømming Posted on 22 Nov, 2009 22:47

”Dere dommere tar jo aldri feil!” Dette er en vanlig påstand gjerne uttrykt i en hissig diskusjon med en eller flere dommere. Men akkurat det er jo feil. Vi dommere tar feil. Vi dommere tar ofte feil. Så ofte at det er helt nødvendig å ha både et reflektert og bevisst forhold til akkurat dette. Hva gjør vi når vi vet vi har bommet? Hvordan akseptere at vi ikke alltid får med oss alt som skjer? Hvordan akseptere at vi noen ganger gjør feil som påvirker kamputfallet og kanskje ødelegger kamper for de som er involverte?

Ingen normalt reflekterte personer går rundt og tror at man er ufeilbarlig. At en aldri gjør tabber eller går glipp av ting som skjer. Dette gjelder, kanskje overraskende for noen (?), også oss dommere. Vi vet som nevnt godt at vi ikke kan få alle avgjørelser korrekt. Faktisk så er det slik at om vi får for eksempel 80 % av de avgjørelsene vi tar i løpet av en kamp korrekt, så ansees det at en har gjort en utmerket jobb. *1) Overraskende for noen? Dette betyr jo at 20 % eller mer av avgjørelsene er feilaktige!

Men tenk over hvor mange ulike avgjørelser vi dommere tar i løpet av en vanlig kamp. Hver gang det skjer noe på banen vurderer vi fortløpende: Skrittet han? Hadde han fordel av det? Var det kontakt med forsvarspilleren? Hadde forsvarspilleren lovlig forsvarsposisjon før kontakten oppstod? Oppnådde forsvarspilleren en fordel av kontakten? Ble angrespilleren påført en ulempe? Var tiden ute? Hadde ballen forlatt hånden da signalet lød? Alle slike hendelser, om de medfører avblåsning eller ikke i løpet av en kamp, er like fullt vurderinger som vi må gjøre, fortløpende og noen ganger i hurtig tempo. Ut fra dette er kanskje en suksessrate på 6-8 av 10 avgjørelser ikke fullt så skremmende?

Samtidig så er det dette som kanskje er mest fascinerende med dommergjerningen. Det er så komplisert at det noen ganger er ”umulig” å få tatt korrekt avgjørelse. At det å oppleve den perfekte kampen er en ren utopi. Derfor er det å forsøke og gjøre færrest mulig feil, i praksis å strebe etter å være på rett plass for å se hva som faktisk skjer – og dermed kunne gjøre den korrekte vurderingen av situasjonen. Der ligger mye av det som i hvert fall fascinerer undertegnede og har gjort det siden tidlig åttitall.

Jo, noen ganger tar vi feil. Grundig feil også. Jeg har opplevd noen solide overraskelser når DVD-opptaket gjennomgås i etterkant. Den ballen var jo på vei ned mot kurven, og ikke på vei opp som jeg mente å kunne se. Hvorfor faller angrepsspilleren der, hvorfor så jeg ikke den hånden som dyttet i ryggen? Tiden var jo klart ute? Eksemplene er svært mange gjennom en lang (alt for lang vil nok noen hevde) dommerkarriere. Så hva gjør en da? Når er det på tide å gi seg? Kanskje når du forveksler hvilken spiller som skal skyte straffekast og det viser seg at den ene er ca. 1,80 og den andre minst 2 meter? Det hendte meg for kort tid siden. Er det mulig sier kanskje du, æ sa sterkere ting…

Det å henfalle til dype depresjoner eller å bebreide seg selv for de feil man gjør, er i hvert fall ikke konstruktivt. Men det er klart at noen ganger er det tungt å oppleve at en misser i avgjørende situasjoner og kanskje ikke presterer på det nivået en selv ønsker. Da er det lett å miste troen på egne ferdigheter og begynne å tvile på om dømming er den beste fritidsinteressen en kan ha, mens venner og familie er på hytta i helgene.

Men her ligger også nøkkelen til å forbedre egne prestasjoner. Nemlig å forsøke å lære av de situasjonene man gjør feil i, analysere hvorfor de oppstår, hva er det som gjør at en fatter feil avgjørelse? Hvordan kunne situasjonen vært unngått? En klok og erfaren dommer *2) har uttalt at feiltakelser som oftest er basert på feil plassering, og ikke på feil eller manglende regelanvendelse. Veldig få, om noen, dommere er blinde. Er du på rett sted og har fokus på situasjonen som oppstår, så tar man som oftest den korrekte avgjørelsen. Det handler om å lese spillet, se forsvarspillerens posisjon, og se rommet mellom spillerne før kontakten oppsto. Det handler om å se ”hele” situasjonen, og ikke bare avslutningen.

Så når man i etterkant går gjennom kampene man har, så er det alltid dette som får fokus. Hvorfor tok vi ikke korrekt avgjørelse? Hvem (av de 2 eller 3) dommerne har primæransvaret for å bedømme situasjonen? Hvem skal eventuelt hjelpe til? Hvorfor så ikke den aktuelle dommeren på situasjonen i det hele tatt? Og så gjenstår selvfølgelig den vanskelige oppgaven å faktisk lære av de feilene man finner, og gjøre det bedre neste gang. Da først opplever man utvikling. Og for å nevne det; straffeskyttermissen min har også en åpenbar årsak ut fra den evalueringen som jeg gjorde i etterkant, men feilen er fortsatt min. Jeg velger å fortsette karrieren litt til for å se om jeg kan lære av det også!

Men det er ikke minst viktig også for oss dommere å selv innse at vi kommer til å ta feil, og dermed skille mellom selve dommerrollen og oss som privatpersoner. Spillere, ledere og publikum (og noen ganger meddommere) piper, kjefter og hyler på meg som dommer på bakgrunn av de avgjørelsene jeg tar, men dette er ikke nødvendigvis det samme som at alle mener at jeg er en forferdelig person eller et dårlig menneske. Nå er det slik at ikke alle de nevnte personene klarer å skille dommer og person i det daglige heller, men det er det nødvendigvis ikke noe man kan gjøre noe med.

Jeg pleier å si til unge dommere når jeg holder dommerkurs at ”om du er ute etter å bli populær eller dra masse damer, så bør du antagelig begynne med noe annet enn dømming”. Dømming kan noen ganger være en utakknemlig jobb, men det kan også være artig og engasjerende å kunne være en viktig del av sporten, og ikke minst beherske denne oppgaven som er så utfordrende og kompleks.

Til slutt gjenstår det bare å nevne den siste store saken som vi dommere alltid blir møtt med i diskusjoner med spillere, ledere eller publikum. Hvorfor innrømmer dere aldri at dere tar feil? For vi tar jo som kjent veldig mye feil underveis., og da er det jo bare å innrømme det? Dog, tror jeg ikke at de som sier det virkelig mener at vi skal innrømme at vi tar feil. En dommer som hele tiden sier ”vet ikke” eller ”sorry, min feil” inngir ikke tillit. Men at det noen ganger passer å gjøre det er jeg også enig i. Men alt til sin tid, kanskje ikke på en kontroversiell avblåsning i siste spilleminutt, eller?

Jeg mener at det handler om å forstå rollen vår som dommere. Vi skal fatte avgjørelser der og da, basert på det vi kan se slik at spillet kan fortsette. Det er rammebetingelsene. Vi skal ikke vedta evige sannheter eller diskutere og vurdere ting i det uendelige. I etterkant kan en alltids diskutere om situasjoner kan og burde vært vurdert annerledes, det er jo også selve nøkkelen til å forbedre seg selv. Jeg har likevel en følelse av at vi dommere har en litt annen tolkning av begrepet ”i etterkant” enn en del spillere og lagledere…..

Men jeg har tro på at ærlighet gir tillit hos spillerne, så det hender at jeg sier til spillere underveis i kamper at ”den kunne jeg nok ha spart” eller noe liknende. Men noen ganger kanskje litt for mye ærlighet? I årets åpningshelg i Rykkinnhallen hadde jeg en situasjon hvor jeg bare måtte være ærlig med meg selv og spilleren som var involvert. En spiller ”driver” mot kurven og gjør et ”spin move” (som innehold litt mange skritt) før han skyter og blir foulet i skuddbevegelsen.

En av mine gode kollegaer blåser foulen og godkjenner poengene. Jeg står da og venter at vi skal skyte bonuskastet, da en av motstanderens guarder kommer bort og spør relativt hissig ”hvorfor er ikke det der skritt?” Og, som jo sant var, måtte jeg bare svare at ”det lurer jeg også på”, jeg var jo like frustrert som han over at den situasjonen glapp.

Han summet seg fort og spurte raskt ”hvem skal blåse det da?” Heldigvis roet han seg ned da jeg jo måtte innrømme at ”det var meg det”….

Kjell

*1) Både FIBA og NBA har ved flere anledninger uttrykt at f.eks 60 % er akseptabelt og at over 80 % er å betrakte som meget bra.

*2) “Mistakes are position based, not normally rules based. If you have a good position, you will probably get the call right.” Tommy Nunez tidligere NBA dommer i sin presentasjon 27. Juni 2009 på FIBA’s ”clinic for potential referees og national instructors”, Gran Canaria.



Det mentale er vel så viktig

Dømming Posted on 07 Oct, 2009 00:21

På samlinger og clinic’er får vi alltid utdelt materiale fra instruktører og forelesere. Det er stort sett mer eller mindre strukturerte samlinger av selvfølgeligheter som vi 1) har lest før eller 2) har skjønt for lenge siden.

Men noen ganger dukker det opp noen skikkelige perler som oppsummerer ting en gjerne har tenkt en del på selv eller faktisk så lærer en noen nytt selv i langt framskredet alder!

Godt gjemt i det materialet vi fikk utsendt fra årets dommersamling lå den en liten perle av et dokument: ” WJ_Psychology of Basketball Officiating”. (Dokumentet finnes også på nedlastingssiden).

Her oppsummeres det svært mye nyttig kunnskap om noe som det kan være vanskelig å finne artikler om, nemlig den mentale delen av dommeroppgaven.

Mens jeg leste artikkelen, tenkte jeg at denne skulle jeg ha funnet da jeg selv var i 20-årene og forsøkte å etablere meg som dommer.

Jeg vil anbefale de som ikke har lest den allerede å ta seg tid til å lese den, og ikke minst reflektere over dette området av dømmingen som kanskje omtales minst men som etter min mening er viktigst!

Et avsnitt i artikkelen synes jeg spesielt er relevant, ”What does depend on me, and what does not?

Her kan vi kanskje alle lære litt og fokusere energien vår på ting vi kan påvirke og gjøre noe med, framfor å ”skylde på andre” når tingene ikke går slik vi forventer?

Håper vi sees i løpet av sesongen, godt forberedt mentalt og fysisk!

Lykke til med sesongen!

Kjell

PS Boken ”Psychology of officiating” av Robert S. Wienberg og Peggy A. Richardson (Leisure Press 1990) kan også anbefales for de som fatter interesse for mentale forberedelser til dommergjerningen. DS