Dommerbloggen

Dag 5 starter som de andre dagene her med samling etter frokost. Og etter min lille glipp på dag 4 ante jeg at jeg kunne komme til å havne på storskjerm ila samlingen. Jeg hadde rett i dette gitt. Ikke bare en gang, men to ganger ila samlingen ble klippet hvor jeg blir grundig lurt vist frem. Det er nok en stund til jeg gjør samme feilen igjen. Jeg har lært nå.

Det ble også vist frem flere klipp som gikk på mekanikk. Selv om de har sagt det at de vil se mer på feil og overtredelser så er det mest mekanikk som blir vist frem, da spesielt bevegelser og samarbeid. Noe som det også ble snakket om stort sett hver dag er hvordan vi håndterer coacher og benken. De er også veldig opptatt av at når vi gir advarsler om teknisk feil, så skal ALLE se det, selv om tribunen er tom. Dette for at vi som dommere ikke skal være den store stygge ulven når vi eventuelt må gi en T. Siden vi stort sett dømmer annenhver dag, så hadde jeg fri på dag 5. Så da ble det å se noen kamper på ettermiddagen.

Dag 6. Dette var felles hviledag, både for oss dommere og spillerne. Mange vil nok si at dette kanskje var den tøffeste dagen av alle, spesielt for oss dommere. Dette fordi dette var dagen for teori prøvene våre. Etter frokost var det først en engelsk test etterfulgt av regeltesten. For min del gikk begge disse bra. Har en god følelse på begge to.

Etter prøvene var det oppmøte utenfor hotellet hvor vi ble kjørt i buss til borgen her i Gaziantep. Hvis noen spør meg om denne borgen så har jeg ikke så mye å komme med. Det ble fortalt oss på dårlig engelsk, men han som fortalte oss om det visste ikke så veldig mye han heller. Så vi smilte og nikket underveis.

Etter borgen gikk vi en tur rundt i byen, og var blant annet innom ett marked. De lager veldig mye for hånd her. Alt fra bestikk i metall, kniver, kister i tre, kasseroller, messing fat og stort sett alt annet i tre og metall. Dette er ikke noe man går på skole for å lære, dette lærer man av de eldre i familien. Det som kom tydelig frem når vi gikk gjennom disse markedene var at det er stort sett menn som jobber med dette.

Etter en liten tur i byen var det tid for lunsj. Denne ble inntatt på en lokal «kjent» restaurant i sentrum. Her ble det servert döner kebab og baklava. Gaziantep er kjent for baklava. Vi ble fortalt at i Tyrkia sies det at den beste baklavaen kommer herfra. De sier også at det er her den stammer fra. Etter lunsj hadde vi helt fri. Etter å ha gått tilbake til hotellet ble det en stille og rolig dag for meg.

Borgen i Gaziantep.

Dag 7. Dette er den siste skikkelige dagen vår her. Vi hadde det faste møtet etter frokost. Instruktørene hadde funnet frem flere klipp de viste oss. Det var ikke så stor forandring fra hva vi hadde sett før. Siden dette er den siste samlingen vår ble det også gitt en del praktiske opplysninger i forhold til hvordan FIBA Europa virker og hva de forventer av oss hvis vi består.

Så var det tid for nominasjoner. Siden jeg ikke hadde dømt siden dag 4, var jeg sikker på at jeg kom til å få kamp i dag. Og det gjorde jeg. Jeg skulle dømme kampen Iran – Romania. Dette var plasseringskamp. Som meddommere hadde jeg Alexander Eger fra Østerrike og Zoran Mitrovski. Det litt morsomme med at jeg skulle dømme sammen med disse to, var at den siste kampen jeg hadde i Bologna i fjor var sammen disse to. For vår del gikk det ganske bra, og vi var ganske fornøyde etter kampen. Det måtte en ekstra omgang til for at vi skulle få en vinner. Romania trakk til slutt den lengste strået. Richard Stokes så på oss, og etter kampen var han fornøyd med innsatsen vår.

Fra venstre, Zoran Mitrovski, Alexander Eger og PK Larsen.

Etter en kjapp dusj var det å komme seg til den andre hallen hvor semifinalene skulle spilles. Vi rakk å få med oss andre omgang av kampen Kina – Tyskland. Dette skulle vise seg å bli en skikkelig thriller. Kina vant denne kampen til slutt, men det måtte tre ekstra omganger til før de til slutt vant 94-90. Kampens store spiller må sies å være 2.15 høye Qi Zhou. Han endte opp med en trippel double. 41 poeng, 28 returer og imponerende 15 blokkerte skudd. Ganske imponerende av en spiller født i 1996.

I den andre semi finalen møtte vertsnasjonen Tyrkia Frankrike. Denne kampen var jevn ganske lenge, men Tyrkia vant til slutt 61-50. Denne kampen ble vist direkte på tyrkisk TV, og stemmingen i hallen var utrolig bra. Gleder meg til finalen i morgen mellom Tyrkia og Kina. Dette blir nok turneringes beste kamp.

Nå er det loppekasse tid for oss her i Tyrkia. Det kommer nok ett siste innlegg når jeg er på vei hjem herfra på søndag.

PK

Stående fra venstre, Richard Stokes (England, FIBA Europe), tre lokale dommere, PK Larsen, Alexander Eger (Østerrike), Zoran Mitrovski (Makedonia), kommisær, Seppo Nystrøm (Finland). Sittende foran fra venstre, lokal dommer, Susana Gomez (Spania), Aleksander Pavlov (Makedonia), lokal dommer og Jose «Pepe» Rodriguez (Spania, FIBA Europe)

Dag 3 var en rolig dag her i Tyrkia. Den startet med samling kl.10.00, hvor vi gikk gjennom en del videoklipp fra dag to. Under tilbakemeldingen etter kampen min på dag to regnet jeg med at vi kom til å være med på noen av klippene. Og da ikke nødvendigvis de positive. Slik ble det heldigvis ikke. Det ble vist ett klipp fra kampen min, det ble brukt som eksempel for godt samarbeid mellom Trail og Center.

Ellers var det også på dag to mer om mekanikk og at om man har god mekanikk så kommer ofte de riktige «calls´ene» automatisk. Instruktørene sa også det at de nå også vil legge mer vekt på om vi tar de riktige avgjørelsene. Både når det kommer til overtredelser og foulbedømming.

Etter samlingen var det tid for lunsj og nye kamper. Slik det har vært her til nå så dømmer man annen hverdag, så jeg hadde «fri». Jeg fant ut at jeg ikke orket å sitte i hallen hele dagen så jeg tok noen timer på rommet med regler og tolkninger. Vi skal ha teoriprøve på torsdag, så det er nok smart å bruke litt tid hver dag for å oppdatere seg på regler og tolkninger.

Dag 4 starter som alle andre dager med samling etter frokost. Instruktørene hadde også i dag noen klipp de ønsket at vi skulle se på fra dag tre. Det gikk på konsentrasjon, ha kontroll på klokken, handchecking, skritt og kontroll av benkene. Alle disse emnene var tatt ut fra de videoklippene som ble vist. Det var også en seanse om flopping.

Så var det tid for dagens nominasjoner. Jeg fikk den første kampen i den «lille» hallen. Lagene som skulle spille var Porto Rico mot Romania. Med meg som dommere hadde jeg Fedja Serhatlić fra Sverige og Seppo Nystrøm fra Finland. Dette er to jeg har dømt sammen med før, både i Scania Cup og Nordisk. Alle tre syntes dette var ganske kult siden vi kjenner hverandre fra før.

Etter å ha sett og hørt om Puerto Rico visste vi hva vi gikk til. De er ikke så store, men de vil spille ganske fysisk og bruker hendene ganske mye. De har også en veldig aktiv benk samt at de har noen spillere som er «flinke» til å floppe. Dette ble det vis eksempler på under samlingen i dag.

Vi hadde en god pre-game hvor vi ble enige om at vi skulle prøve så langt det lot seg gjøre å la lagene spille, kontrollere benkene og være obs på flopping og handchecking. Dette ble en kamp med høyt tempo og mye frem og tilbake. Det var nok ikke en veldig morsom kamp å se på selv om Puerto Rico til slutt vant med syv poeng. For min del hadde jeg en OK kamp.

Noe jeg ikke er veldig fornøyd med, som Alan også nevnte etter kampen var at jeg i slutten av kampen ble lurt at til å blåse en offensiv feil på Romania. Jeg kjente i det jeg blåste den at dette ikke ble bra. Det er flere momenter som spiller inn. Den spilleren som gikk i bakken var samme spilleren som dagen før hadde fått en T for å floppe. Denne feilen kommer nok til å komme opp i morgen på samlingen. Er ikke så mye jeg får gjort med det, men det er fremdeles veldig irriterende at jeg klarte dette mesterstykket. Det er nok ekstra irriterende at dette var det eneste Alan nevnte om min prestasjon etter kampen. Er nok en stund til jeg gjør dette igjen. Så får jeg heller leve med at jeg kommer som eksempel på video i morgen.

I morgen er siste dag i gruppespillet. Torsdag er det fridag for spillere og dommere før sluttspillet begynner på fredag. Om det blir kamp på meg i morgen er jeg usikker på, men ut i fra hvordan nominasjonene har vært så blir det kun tilskuerstatus på meg i morgen.

PK

Etter en skikkelig natts søvn var det klart for en ny dag. Dagen startet med medisinsk test for alle. Her var det vekt, høyde, blodtrykk og EKG som ble gjennomført. Etter frokost var det klart for dagens teorileksjon. På timeplanen i dag var det en liten gjennomgang av gårsdagens kamper. Instruktørene hadde plukket ca. 20 videoklipp med situasjoner de var fornøyd og misfornøyd med.

Det som er gjennomgående her er at fokuset ligger på mekanikk og tegngivning og ikke på om det var en god/dårlig call. Av de klippene som ble vist frem i dag var det kun tre som gikk på om det var riktig eller feil avgjørelse. Noen fikk høre det mer enn andre, men som instruktørene sier, så er det ikke for å henge ut noen at de viser klippene, det er for at man skal bli bedre og at andre skal lære av de feilene som ble gjort.

Etter at vi hadde gått gjennom dagens klipp var det en liten seanse om hvordan Lead skal bevege seg og hvordan FIBA har tenkt i forhold til den nye mekanikken. Vi fikk også en «liste» med «Points of Emphasis» som instruktørene ønsket at vi skulle jobbe med i dag.

Så var det på tide for dagens nominasjoner. Jeg skulle dømme dagens siste kamp i den store hallen. Kina mot Georgia. Kampstart var kl. 20.00. Som meddommere hadde jeg med meg Christof Madinger fra Tyskland og Sebastian Clivaz fra Sveits.

Dette skulle vise seg å bli en meget ujevn kamp. Etter de to første periodene ledet Kina 56 – 10. Slutt resultatet ble 108 – 35. Dette høres ut som en lett kamp, men i slike kamper kan man fort miste konsentrasjonen og da kan mye skje. Vi klarte å holde fokus og konsentrasjonen oppe under hele kampen, og alle tre var fornøyde med egen og lagets innsats etter kampen.

Som observatør hadde vi Alan Richardson. Han hadde ikke så mye å komme med etter kampen, men vi fikk en ting vi skulle jobbe med i neste kamp. For min del er dette å ikke gå så langt ned som Trail. Jeg syntes dette er en veldig god måte å jobbe på. Isteden for å få mye å jobbe med, begynner man med en ting og så jobber man med den i neste kamp, og så kommer det kanskje noe mer man skal jobbe med i kampen etter.

I morgen er det ikke oppmøte før kl. 10.00 så det blir en god og lang natts søvn her i Tyrkia.

Larsen, Madinger og Clivaz.

Så var dag 1 her i Gaziantep over. Det har vært en mye bedre dag enn gårsdagen.
Fredag var satt av til reisedag, og den dagen klarte jeg å bruke ganske bra.
Gaziantep er ikke verdens navle, så det gikk med litt tid til å sjekke flytider før jeg fant en god reiserute.

Reiseruten jeg kom frem til var Oslo – Amsterdam, Amsterdam – Istanbul og Istanbul – Gaziantep. Flyet fra Oslo hadde avgang kl.06.30 og skulle lande i Amsterdam kl.08.35. Videre skulle jeg da til Istanbul kl.09.30, som skulle lande kl.13.45 lokaltid.
Fra Istanbul gikk flyet med Turkish Airlines kl.17.30. Dette skulle under normale omstendigheter ikke være noe problem, men slik gikk det virkelig ikke.
Etter ca.10 min forsinkelse fra Oslo og kø under innflyging til Amsterdam grunnet kraftig vind, landet jeg først kl.09.05. Da kom den gledelige beskjeden om at KLM hadde booket meg om til ett annet fly. Dette hørtes jo fint ut. Jeg gikk til transferdesken for å finne ut når jeg skulle fly videre. Der fikk jeg beskjed om at jeg var booket om på ett fly som skulle reise fra Amsterdam kl.20.00, og lande i Istanbul kl. 00.30. De på KLM kunne ikke fortelle meg når jeg hadde fly videre til Gaziantep.

Nå skjønte jeg at dette ikke kom til å bli en ”god” dag. Så jeg tok en telefon til AMEX for å høre om de kunne se i sitt system hvor og når jeg skulle fly videre. De fortalte meg at jeg hadde blitt booket om fra Istanbul til Gaziantep med første flyet kl.07.30 lørdag morgen. Det fristet ikke så veldig, og var egentlig helt uaktuelt. Heldigvis så fant vi ett fly med Turkish Airlines fra Amsterdam til Istanbul kl.11.40. Jeg fant ut at denne flighten var 20 min forsinket, og siden klokken ikke var mer enn ca.9.30 så skulle dette gå bra. Men først måtte jeg finne ut om jeg klarte å få tak i bagasjen min slik at jeg kunne sjekke inn den på den nye reiseruten. KLM klarte å finne bagasjen min og stoppet den. Det skulle ikke ta lang tid før jeg kunne plukke den opp på belte 14.

Etter en kjapp telefon til AMEX så var den nye reiseruten i boks, og siden turen Istanbul – Gaziantep var booket med Turkish Airlines klarte AMEX å bruke denne på den nye reiseruten. Så tilbake til bagasjen. KLM mente det ikke skulle ta mer enn 30 min. før den dukket opp på belte 14. Dette gjorde den ikke. Når klokken nærmet seg 11 og jeg fremdeles ikke hadde fått noe bagasje, gikk pulsen opp flere hakk. Så da var det å stille seg i køen for å snakke med KLM igjen for å se om de kunne finne den. De kunne ikke si annet enn at de jobbet med saken, men ikke hadde funnet den enda. Dette hjalp ikke så veldig på stressnivået mitt.

Så da var det bare å gå til innsjekk på Turkish Airlines for å høre med de når de stengte innsjekk. I skranken møtte jeg to hyggelige damer som sjekket opp om bagasjen min var funnet, noe den så klart ikke var. Så etter litt frem og tilbake hadde jeg 15 min. på å få tak bagasjen min. Jeg bestemte meg der å da for å sjekke inn slik at jeg uansett kom med flyet, så fikk bagasje være bagasje.

Nede i bagasjeområdet gikk tiden veldig fort. Så når klokken ble 11.15 og det ikke var kommet noe bagasje, var det bare å stille seg i kø til KLM igjen for å melde bagasjen tapt og sørge for at de fikk sendt den til hotellet. Når jeg endelig var min tur og hadde fylt ut de nødvendige skjemaene for å få bagasjen tilsendt, snudde jeg meg mot båndet en siste gang for å se om kofferten min var kommet… Og da kom den gitt..
Jeg tror ikke jeg har løpt så fort eller så langt med bagasje før, men jeg var for sent ute. Innsjekken var stengt!! Hva nå??? Da var det bort til skranken til Turkish Airlines for å høre om det var noe mulighet for å få bagasjen med på flyet. De tok en telefon til gaten for å høre, og de sa dette skulle gå bra. Endelig ett lyspunkt i en hittil mørk dag.
Sikkerhetskontrollen i Amsterdam er først når man kommer frem til gaten. Når jeg kom frem til gaten fikk jeg beskjed om at flyet var forsinket med totalt en time. Nok en gang ante jeg at jeg ikke kom til å rekke det neste flyet fra Istanbul. Jeg hadde sjekket med AMEX når jeg snakket med dem, så jeg visste at det neste flyet til Gaziantep gikk kl. 23.30, så jeg tenkte ikke så mye på om jeg ikke rakk det første flyet, og håpet bare at det flyet kl. 23.30 ikke var fullt.

Etter å ha tømt kofferten for å finne det jeg hadde av væske i kofferten fikk jeg levert den i gaten. Endelig. Nå var det bare å vente på avgang. Vel inne i flyet sank jeg ned i setet og kunne puste ut. Nå var det bare å håpe at jeg fikk plass på ett av de to mulige flyene fra Istanbul. Når vi taxet ut for å ta av kom den ene flyvertinnen bort til meg og gav meg nytt boardingkort. Jeg skjønte ikke helt hva hun mente med en gang, for jeg hadde jo fått boardingkort til 17.30 flyet når jeg sjekket inn. Men Turkish Airlines hadde funnet ut at jeg ikke kom til å rekke dette flyet så de hadde booket meg om til 23.30 flyet. Det var helt greit for meg siden jeg da visste at jeg kom til å rekke dette flyet og at jeg kom frem i tide. Jeg hadde fem timer ventetid i Istanbul før siste flyturen. Heldigvis traff jeg andre dommer kollegaer så å si med en gang så disse timene gikk ganske fort. Det siste flyet gikk til oppsatt rutetid og vi lander på rute i Gaziantep kl.01.05. Til stor glede fikk jeg også bagasjen min i tide.

Vi ble møtt på flyplassen av representanter fra det tyrkiske basketballforbundet, og etter en liten buss tur var jeg fremme på hotellet. Der fikk jeg den hyggelige meldingen om at det var avreise for den obligatoriske løpetesten kl. 09.00 lørdag morgen. Når jeg kom inn døra på hotell rommet var klokken rukket å bli 02.00. Da hadde jeg vært på reisefot i 21 timer. Det tok ikke lang tid før jeg sovnet, men det ble ikke mange timene på øyet før det var på tide å stå opp.

Dag 1.

Ikke veldig våken eller opplagt var det avreise til hallen. Kroppen var nok ikke helt fornøyd etter fredagen, men det var vel ikke så mye jeg kunne gjøre med det. Det var bare å bite tenne sammen og fullføre løpetesten. Alle 35 deltagerne bestod løpetesten.
Så blide og fornøyde returnerte vi til hotellet for en dusj og frokost før det var første samling.

Fornøyde kandidater etter fullført løpetest.

Instruktørene her er Richard Stokes, Alan Richardson og Miguel Betancor (han kommer først mandag morgen).
Dagens samling var mer enn velkomstsamling. Her fikk vi informasjon om hva som kommer til å skje denne uken vi skal være her, hva instruktørene ser etter i oss som kandidater og utdeling av diverse utstyr. (Dommerskjorte, fløyte, piqueskjorte og regelbok.)

Alan hadde også ett lite innlegg om 3PO og hvorfor de gjort endringer i mekanikken.
Turneringen vi skal dømme her er Türk Telekom International U16 Men’s Tournament. Det går seks kamper hver dag, så det er kun 18 av oss som får dømt hver dag.

Det var knyttet litt spenning til nominasjonene, spesielt fra min side. Jeg håpet å slippe nominasjon i dag grunnet den lange fredagen. Så når nominasjonene kom opp og jeg så at jeg ikke skulle dømme, jublet jeg nok litt inni meg.

Etter lunsj var det klart for kamper. Kampene spilles i to forskjellige haller. Den ene ca.10 min med buss fra hotellet, mens den andre ligger ca.30 min unna. Den hallen nærmest hotellet har tilskuerkapasitet på ca. 2000 ,og den andre har plass til ca. 5000.
Jeg dro til den store hallen for å se dagens kamper der.

Først ut var Frankrike – Georgia. Denne vant Frankrike 89 – 51. Kamp nr. 2 var Iran – Slovenia, en kamp Slovenia tilslutt vant 71 – 60. Dagens siste kamp var Bulgaria – Kina. Denne så vi ikke ferdig når vi fikk tilbudet om å dra tilbake til hotellet i pausen. Kina vant denne kampen 91 – 66.

Nå har det blitt legge tid for oss her i Gaziantep. Ny dag venter i morgen, og da blir det nok en tur ut og lufte fløyten litt. Så da er best å være opplagt og klar til kamp.

God Natt.
PK

Jeg fikk gleden av å oppleve litt NBA-basket forrige uke. Kona jobber fortsatt i Continental Airlines og hvis jeg handler med meg litt gaver hjem, så slipper jeg avgårde på en ”3-dagers” innimellom.

Dermed satt jeg kurs mot Newark, New Jersey. Derfra gikk turen rett til hotellet i Philadelphia og videre til hjemmearenaen Wells Fargo Center. De fleste tenker da på et lag uten en viss Allen Iverson og massevis av dårlige resultater. Jeg har derimot fulgt laget i mange år og sett livekamper med dem hver eneste sesong.

I år har Philadelphia 76ers fått ny coach i Doug Collins (mange husker han som trener for Chicago Bulls og deler av Jordan tiden). Med Collins har laget fra ”the City of Brotherly Love” virkelig fått sving på sakene. Jeg ser de fleste kampene deres via NBA League Pass (veldig bra tjeneste forresten). Sixers skulle møte Phoenix Suns, og det var derfor med litt spenning jeg skulle se kampen med den store stjernen Steve Nash og et Suns-lag som nettopp hadde tradet til seg en annen stor stjerne, nemlig Vince Carter.

Kampen skulle vise seg å bli en av de beste NBA kamper jeg har sett. Det var høyt tempo (Sixers snitter 19 poeng på fastbreak) og mange poeng (Suns snitter 105 scoret og 107 innsluppet). Det ble et par meget heftige dunker med Carter, og ikke minst Sixers stjernespiller Andre Iguodala. Carter begynner å bli eldre, men kan fortsatt dunke mer enn de fleste.

Mer imponerende er Grant Hill hos Suns. Mannen fyller 40 i år, men spiller som om han nettopp har rundet 30 år. Utrolig gøy å se på.

Så tilbake til kampen og det som var det viktigste for meg: En seier til! Etter å ha ledet nesten hele kampen, og tidvis med stor spread, så vant hjemmelaget 105-95. Morsomt å se at Evan Turner endelig hadde en bra kamp. Han er en rookie fra Ohio State som ble draftet som nr. 2 denne sesongen og har slitt veldig med å tilpasse seg spillet i NBA. Denne kvelden ble hans hittil beste i NBA-sirkuset.

Jeg fikk masse påfyll av gode tilskueropplevelser, og ikke minst god NBA-kampmat. Jeg har et par veddemål gående om Sixers og antall seire i år, og ikke minst om de når sluttspillet. Nå ser det veldig bra ut for min del! Gleder meg til middag på Aker Brygge påkostet av en god venn. Hehe….

Jeg fikk også muligheten til å se litt nærmere på hvordan dommerne i NBA opptrer etter de nye reglene rundt teknisk foul osv. Jeg er ganske imponert over hvordan NBA har klart å få til nettopp det de ønsker: Mindre bråk på kampene og mindre klaging på dommeravgjørelsene.

I denne kampen ble coachen til Sixers, Mr Collins, tildelt en teknisk foul. Og det for en meget rolig tilbakemelding til dommerne på en avgjørelse han ikke var helt enig i. Det virker som spillere og trenere virkelig har tatt dette til seg. Lurer på om det har med størrelsen på bøtene å gjøre eller de potensielle karantenekampene man kan få? Det virker ihvertfall. Kanskje noe vi burde vurdere i Europa også?

Så til ekstraopplevelsen på hjemveien. En hockeykamp i Madison Square Garden i New York og muligheten til å få sett den mye omtale Mats Zuccarello Aasen, eller «Zucca» som han er bedre kjent som, ble også en skikkelig godbit. Jeg har tidligere bodd på Hamar og har sett min del av hockeykamper, men må innrømme at å se enn NHL-kamp med en nordmann på banen ble en god del større enn den hjemlige eliteserien.

Det var mange” gåsehudøyeblikk” og Zucca hadde 3 assist i kampen . Bare så dumt at New York Rangers tapte 3-4 mot Florida Panthers. Men etterpå ble han omtalt som en av kampens beste spillere, og det er ikke altfor ofte man opplever nordmenn som gjør det stort i USA, så dette var en veldig fin opplevelse.

Det var faktisk norske flagg på arenaen også. Spesielt!

NBA kombinert med jobb er et must når man har muligheten. Denne uken var jeg i Houston på jobbreise. Straks reiseplanene var lagt, sjekket jeg kalenderen til Houston Rockets, og gleden var stor da jeg oppdaget at de hadde hjemmekamp mens jeg var i byen. NBA live er alltid bra, og det er også et glimrende tiltak for å holde seg våken når jetlagen setter inn med full tyngde. Det er 7 timer tidsdifferanse i ”gal” retning, slik at det blir en langt økt å holde seg våken for å tilpasse seg lokal tid.

Houston Rockets hadde hjemmekamp tirsdag kveld. Sacramento Kings var på besøk i Toyota Center. Ingen av lagene har hatt noen god start på sesongen, Rockets hadde før kampen en prosent på 0.34 og Kings 0.25. M.a.o. ingen grunn til å ta lett på oppgaven for noen av lagene, og begge hadde press for å skaffe seg en ny seier. Frammøtet i hallen bar preg av den dårlige sesongstarten, og det var bare halvfullt på tribunen. Men hvem bryr seg om det, når man er sulteforet på live NBA. Amerikanerne skal ha det at de vet hvordan man lager atmosfære i hallen, og skapte bra med liv på tross av at hallen ikke var fullsatt.

Starten av kampen bar ikke preg av at noen av lagene hadde fått med seg at skal kamper krones med seier, må det innsats til. Slapt defensivt spill. Men det åpnet for muligheter i den offensive enden av banen. Kings skjønte det tidlig, og hadde imponerende 65% på 2 poengere etter første periode. Rockets derimot, hadde en tung start og ble regelrett overkjørt. Pausen mellom første og andre periode, gjorde godt for Rockets. Rart at så kort tid skal ha mye å si. Etter pausen hadde Rockets fått hodet på rett plass, og tok fullstendig kontroll over kampen. Det hadde sammenheng med at Luis Scola våknet til liv. I første periode scoret argentineren knapt et poeng, men revansjerte seg sterk gjennom resten av kampen og endte på 23 poeng og 10 returer.

I løpet av andre og tredje periode parkerte Rockets Kings, og det var aldri noen stor spenning knyttet til hvem som skulle vinne kampen selv om det gjensto å avvikle siste perioden. Kings gjorde et hederlig forsøk på å hente inn Rockets ledelse i første del av fjerde periode, og endelig økte intensitet i spillet litt. Men det ble ganske raskt klart at de ikke ville lykkes med opphentingen av Rockets’ 20 poeng solide ledelse, og forsøket rant stille og rolig ut i sanden. Sluttresultatet ble 118-105 i favør av Rockets.

Dommerne i kampen, Monty McCutchen,
J.T. Orr og Tom Washington
, hadde en rolig dag på jobben. Ingen store hendelser og kontroversielle avgjørelser gjorde at de avviklet kampen på en effektiv måte. En T for munnbruk ble delt ut i tråd med de nye reglene som er innført foran denne sesongen, men det ser ut til at spillerne nå aksepterer regelendringen. I hvert fall førte ikke det til de store protestene.

For de som er interessert i ”buzzer beater”, ta en kikk på Stoudemires 3 poenger i Boston Garden onsdag kveld. Knicks og Celtics var begge i flytsonen før kampen. Celtics hadde vunnet 10 på rad før de tok i mot Knicks (8 strake seiere) hjemme. Det var knyttet stor spenning til om Knicks skulle klare å stille opp i en stor kamp og vinne.

Kampen var jevn, og lagene fulgte hverandre tett. Knicks svarte på Celtics scoringer gjennom hele kampen. Celtics tok ledelsen 118-116 rett før slutt ved Paul Pierce på en lekker fade-away. Knicks har innkast i offensiv sone rett innenfor midtlinjen. Ballen går til Stoudemire på toppen av nøkkelen, godt utenfor 3 poengslinjen. Han frigjør seg fra forsvaret og sender av gårde et skudd som går rett i kurven. Alle tror Knicks har vunnet med ett. Spike Lee går bananas på sidelinjen.

Dessverre for Knicks viser reprisen at tiden var ute før Stoudemire får frigjort skuddet, rødt lys på kurven er tydelig, og glede snur til skuffelse for Knicks. Fire tiendels sekund ble for kort til å få av gårde et skudd i tide.

Hilsen
Inge