Telefonen ringte plutselig søndag morgen, og i den andre enden var Rifat og Johan. Våre to ivrigste dommere var igjen på reisefot som dommere, og på en avstikker over grensen til Sverige, var de to på vei forbi og inviterte på kaffe.

Det er alltid like hyggelig å slå av en prat med dommerkollegaer, og når omgivelsene denne gang var de hjemlige omgivelsene i Fredrikstads stolthet Gamlebyen, var det bare å ta på seg skoene og begi seg ut i kulden. En liten rusletur på historisk grunn ble det også tid til i strålende vintersol.

Hver sesong har de to ildsjelene over 30 reisedager som basketballdommere, og det er svært sjelden nei i deres munn når dommerkomiteen ringer om ekstra oppdrag. De er i særklasse når de prioriterer dømming over alt annet, både familie og jobb rykker ned på listen når det dukker opp dommeroppdrag.

På vei tilbake til Oslo for et nytt oppdrag søndag ettermiddag, ble det tid til en koselig prat over et par kaffekopper på “Mormors Cafe” i Gamlebyen, og det er vel neppe noen overraskelse at det var basketball og dømming som var hovedtemaet.

Det har dessverre blitt slik de senere årene at jobb og familieliv har gjort det nødvendig for de fleste å prioritere tiden langt strammere enn tidligere. Dette at dommere, som jo er en liten gruppe mennesker med den samme interessen for basketball, kan treffes utenom kampene er viktig.

For mange år siden var det langt mer utbredt å samles før eller etter kampene til et måltid litt sosial hygge, og det kan se om som det har blitt litt mer av det også det siste året. Men det er viktig av flere årsaker at man tar seg litt tid til å sosialisere med de samme folkene som man helst bør kjenne godt og skal samarbeide med i kampene.

Rifat og Johan tok seg god tid til et kaffebesøk i Gamlebyen denne søndagen, og selv om de kom inn på flere frustrerende forhold rundt dette med å dømme, var de helt klare på at ingenting er mer givende enn å ha basketdømmingen å fylle fritiden med.

Selv om det har blitt lite blåsing på meg de to siste sesongen, har basketdømming fortsatt fylt all fritiden. Men denne lille påminnelsen om hvordan det pleide å være, fikk meg likevel til å savne dømming og det å treffe hyggelige kollegaer til en lunsj eller middag.

Takk for kaffen, Johan og Rifat!