Dommerbloggen

Telefonen ringte plutselig søndag morgen, og i den andre enden var Rifat og Johan. Våre to ivrigste dommere var igjen på reisefot som dommere, og på en avstikker over grensen til Sverige, var de to på vei forbi og inviterte på kaffe.

Det er alltid like hyggelig å slå av en prat med dommerkollegaer, og når omgivelsene denne gang var de hjemlige omgivelsene i Fredrikstads stolthet Gamlebyen, var det bare å ta på seg skoene og begi seg ut i kulden. En liten rusletur på historisk grunn ble det også tid til i strålende vintersol.

Hver sesong har de to ildsjelene over 30 reisedager som basketballdommere, og det er svært sjelden nei i deres munn når dommerkomiteen ringer om ekstra oppdrag. De er i særklasse når de prioriterer dømming over alt annet, både familie og jobb rykker ned på listen når det dukker opp dommeroppdrag.

På vei tilbake til Oslo for et nytt oppdrag søndag ettermiddag, ble det tid til en koselig prat over et par kaffekopper på «Mormors Cafe» i Gamlebyen, og det er vel neppe noen overraskelse at det var basketball og dømming som var hovedtemaet.

Det har dessverre blitt slik de senere årene at jobb og familieliv har gjort det nødvendig for de fleste å prioritere tiden langt strammere enn tidligere. Dette at dommere, som jo er en liten gruppe mennesker med den samme interessen for basketball, kan treffes utenom kampene er viktig.

For mange år siden var det langt mer utbredt å samles før eller etter kampene til et måltid litt sosial hygge, og det kan se om som det har blitt litt mer av det også det siste året. Men det er viktig av flere årsaker at man tar seg litt tid til å sosialisere med de samme folkene som man helst bør kjenne godt og skal samarbeide med i kampene.

Rifat og Johan tok seg god tid til et kaffebesøk i Gamlebyen denne søndagen, og selv om de kom inn på flere frustrerende forhold rundt dette med å dømme, var de helt klare på at ingenting er mer givende enn å ha basketdømmingen å fylle fritiden med.

Selv om det har blitt lite blåsing på meg de to siste sesongen, har basketdømming fortsatt fylt all fritiden. Men denne lille påminnelsen om hvordan det pleide å være, fikk meg likevel til å savne dømming og det å treffe hyggelige kollegaer til en lunsj eller middag.

Takk for kaffen, Johan og Rifat!

Bonjour.

Spanjolene har feiret ferdig, grekerne har ruslet slukøret hjem og det er kun en håndfull nordmenn som ikke har hatt vett til å returnere hjem. Men gårsdagens to kamper var hvertfall severdige for alle i den fullsatta Bercy-hallen, bronsekampen med ekstraomgang ikke minst, og en stund var også gerkerne med på å gjøre stemningen akkurat så bra som en finale fortjener.

Spanske Juan Carlos Navarro beviste at han var i god form og fikk høyst fortjent prisen som finalens MVP. Hvilken pris dommerne fikk vet vi ikke, men lurer nok litt på om den franske dommeren er like aktuell for flere oppdrag på dette nivået.. Litt for glad i å blåse overalt og det stadige problemet med å peke riktig retning var neppe en god søknad til dommersjefen om flere sluttspill.

Byen Paris har også gjort inntrykk på oss som turister, en trivelig by full av severdigheter, cafeer og folk, og absolutt verdt flere besøk. Det vil nok være greit å være her uten basketballkamper også. Men antall engelskspråklige kelnere har ikke økt nevneverdig siden man var her for 12 år siden.

Dette var jo på flere vis sesongens store høydepunkt, vi gratulerer Barcelona og reiser hjem til et sommeravbrekk i vår favorittidrett. For de mest ihuga er det kanskje VM i Tyrkia som er neste anledning til å se bra basket, en og annen dommer vil jo også dukke opp i det mesterskapet i tillegg til noen av verdens beste spillere.

Turneringens beste her i Paris; Romualdas Brazauskas fra Litauen. Avslappet og rutinert, godt plassert med gode avgjørelser og stålkontroll de gangene det var tilløp til å utarte seg.

Au Revoir Paris!

Fredagen i Paris ble på et vis preget av store folkmengder, først i det gigantiske Louvre der «alle» skulle se på Mona Lisa, deretter fulle vogner i metroen på vei til og fra sportshallen Bercy og til slutt den store mengden grekere som satte sitt store preg på kveldens siste semifinale.

I tusenvis kom de sigende inn i hallen mot slutten av den første semifinalen, og innen Olympiacos var klare til kampstart var de på plass med trommer og kamprop for å heie fram sitt lag.

Om det var det som virket vet vi jo ikke, men de røde vant hvertfall kampen mot serbiske Partizan. Men det måtte ekstraomganger til.

I pausene benyttet de mange søreuropeiske mannfolkene til å røyke så mange sigaretter som mulig, gjerne stående rett uten «røyiking forbudt» skiltene som det krydde av i hallen. På slutten av kvelden kunne man faktisk ane en blåaktig sky over banen, og det var alldeles ikke noen god atmosfære..

Lørdag blir det fri både for spillere og turister, men i morgen kveld braker det løs med en kanonfinale her i Paris. Og ringside på sektor I kommer det til å være noen dommere med ekstra fokus på fløyteblåserne som hittil i turneringen har gjort en god jobb.

Etter en lang dag i Paris med besøk både hos Mona Lisa og noen lokale serveringssteder er vi endelig klare for kamp. Vi har allerede observert fans fra flere av lagene, og på metroen til hallen blir det sikkert full stemning.

Ved ankomst i går kveld var det pussig nok fransk damefinale på TV, og kollega Chantal Julien var på plass for å styre begivenhetene. En liten titt avslørte vel at hun og kollegaen hadde full kontroll på dette.

Sammen med 15000 andre basketfans blir det nå noen spennende timer med topp europeisk basket før vi har finalelagene klare.

Dersom teknikken er på plass blir det oppdaterte nyheter fra basketballdommer.com i løpet av kvelden.

Når er det definitivt «game time». Måtte de beste lagene vinne!

En liten klapp på skulderen til dagens semifinaledommere sender vi også. De kan trenge det..

Året var 1998, og Paris var arenaen for McDonalds Championship med celebert besøk fra NBA. NBA-laget Chicago Bulls var på plass med fullt mannskap, og jeg husker fortsatt den elektriske stemningen i hallen da superstjernen Michael Jordan kom inn i hallen fra garderoben.

En fullsatt Bercy fikk taket til å løfte seg hver gang mannen tok i en ball eller gikk på lay-up. Og han skuffet heller ikke, laget vant selvfølgelig turneringen, for han var faktisk så mye bedre enn alle de andre der. For basketsugne nordmenn på utenlandstur var det nok høydepunktet på turen.

Tolv år senere er man igjen på vei til den spennende byen med det høye tårnet, faktisk en turistattraksjon jeg kun fikk gått under og ikke vært oppe i den gang, og Bercy er igjen stedet for topp internasjonale basketball.

Michael er ikke med denne gang, heller ikke de spretne cheerleaderne fra NBA, men med fire av Europas beste basketlag på plass for å slåss om det gjeveste trofeet, regner jeg med at opplevelsen vil være minst like bra som sist vi var her.

Litt morsom er det jo også at fire av deltakerne i 1998 nå reiser sammen igjen, denne gang riktignok med familiemedlemmer og ekstra venner, men en liten «reunion» er det likevel.

Dersom vulkanene ikke bestemmer seg for å blåse i det omtrent ved 17:30 tiden i ettermiddag kommer vi oss til Paris, klare for en langhelg med planlagt kombinasjon av basketopplevelser og turistinntrykk fra en av Europas fineste byer.

Og har vi ekstra flaks finner kanskje væregudene på noe annet enn de de har gjort her hjemme de siste dagene. For ski og snøskuffe er ikke med i bagasjen når vi drar til Gardermoen.

Leserne av basketballdommer.com har vel ikke unngått å registrere den senere tidens fokus på historikk, både dommerportretter og noe mer generell baskethistorikk. Mange har sikkert spurt seg om grunnen til dette, eller kanskje bare ristet oppgitt på hodet over denne nostalgitrippen.

Jeg vet ikke om det var en titt i min gamle utklippsbok som inspirerte meg, eller en av søndagsprogrammene til «Tore på Sporet» på NRK, men på et eller annet tidspunkt begynte tankene å surre omkring dette med alle disse basketballdommerne som man vet stilte opp i en årrekke og sørget for avvikling av alle kampene. Hvor ble de av? Hva gjør de nå dersom de fortsatt lever?

I begynnelsen, dvs. 60- og 70-tallet, var det ofte mange dobbeltroller, ettersom de som spilte også var dommere, for i praksis var det jo ikke et komplett dommerkorps på plass når man startet NBBF i 1968. Men senere ble det mer profesjonelle rammer rundt dommerne, og ikke minst en større seriøsitet i utviklingsarbeidet til NBBF.

Ettersom jeg altid har vært fascinert av historie, og ikke minst har stor respekt for andre folks frivillige innsats, bestemte jeg meg i september 2009 for å sette igang en innsamling av flere detaljer knyttet til dommerhistorikken i Norge.

Med god hjelp fra noen sentrale ressurspersoner med god hukommelse, og litt hjulpet av den historikken vi hadde samlet inn på slutten av 90-tallet, satte jeg igang med å kontakte ca 25 navn som alle hadde dømt på øverste nivå i Norge. Et spørreskjema ble utformet og sendt til disse personene så langt min detektivvirksomhet hadde gitt resultater på mailadresser. Når flere av mottakerne er mellom 65 og 85 er jo det i seg selv en liten utfordring.

Men det viste seg at så godt som alle hadde mailadresse, kun to av de tidlige pionerene, Rasmus Johannessen og Jan Petter Hansen, måtte tilskrives på papir.

Min telefonsamtale med 84-årige Johannessen, og ikke minst det faktum at det etterhvert dukket opp 15-20 dommere som ingen hadde husket når vi startet kartleggingen, var et tankekors bl.a. i forhold til dette med å legge all sin energi og fritid inn i en aktivitet som blir svært lite verdsatt.

Etter noen få år det ingen som husker deg likevel.. Og for noen blir det dessverre slik at de ikke engang selv husker at de dømte basketball i sine yngre dager..

Jeg husker hvertfall svært godt min første kamp som dommer i en norsk toppseriekamp for herrer, den gikk 13. januar 1986. Oppgjøret var mellom Tromsø og Bærums Verk IF, og jeg dømte sammen med medisinstudenten Fredrik Holmboe. BVIFs lagleder, den tidligere Tromsøspilleren Ola Thomas Morin, uttalte følgende kraftsalve til avisjournalisten etter å ha tapt 117-106 i Tromsøhallen:

«Norges Basketballforbund gjør nordnorske dommere stor urett når de sender en urutinert dommer fra Østlandet til Tromsø for å dømme en 1. divisjonskamp. I Tromsø finnes det flere kvalifiserte dommere som basketballforbundet kunne satt opp i stedet for å bruke flere tusen kroner på en urutinert dommer sørfra.»

For en ung, og i denne sammenhengen faktisk urutinert, dommer på 23 år var kampen et brutalt møte med sportens toppnivå. Utsagnet provoserte meg heldigvis nok til å ville utvikle meg videre som dommer, og evnen til å takle slike og langt verre utsagn og sitater har vel forhåpentligvis utviklet seg parallelt gjennom disse årene.

Men for mange dommere har nok, slik deres egne svar hinter litt om, den stadige klagingen og utskjellingen satt en stopper for manges videre satsing. Og det som kanskje er verre, er de mange unge dommerne som etter utskjelling gir seg nesten før de har startet.

Listen over de 25 dommere fra «gamle dager» vokste i løpet av perioden fram mot julen 2009 til over 50 navn, og jeg innså vel at det neppe var mulig å få kontakt med alle. Men jeg lot meg stadig overraske over at det dukket opp navn ingen hadde husket til å begynne med, til tross for at de kanskje hadde dømt NM-finaler og landskamper.

Noen av de jeg kontaktet innledningsvis har valgt å ikke svare, noen bokstavelig talt ved rett og slett ikke besvare henvendelser selv etter flere purringer (har tenkt litt på motivet for dette, men har ikke kommet til noen konklusjon), mens andre har svart at alt dette er et tilbakelagt kapittel de ikke ønsker fokus på eller at de ikke lenger husker noe særlig fra denne perioden.

Men i motsatt ende av skalen er alle de hyggelig og imøtekommende dommerne som har bidratt med både fakta, gode historier og ikke minst noen unike bilder som alle er lagt ut i vårt bildearkiv. Uten deres hjelp og oppriktige interesse hadde jeg stoppen arbeidet for mange uker siden. I stedet har jeg gått videre og har startet arbeidet med å kontakte de ca. 20 dommerne som kom og gikk i perioden etter disse i den «eldste» gruppen.

Så gjenstår det å se om noen husker dem. Sjansen for at de husker sin periode som dommere er vel noe større. Serien med dommerportretter og fokus på historikken fortsetter ufortrødent videre.

Ikke minst for å hedre alle de frivillige som brukte av sin fritid til å reise rundt i Norge for å bli skjelt ut av spillere, coacher eller publikum.