Dommerbloggen

… automobiles er ikke bare tittelen på en 25 år gammel komedie med Steve Martin og John Candy, men også fremkomstmidler vi bruker ukentlig i vårt virke som basketballdommere.

For fem år siden skrev jeg en liten reiseskildring til kollegaene i elitedommergruppen etter en hektisk uke på farten fra Kristiansand i sør til Harstad i nord. Siden den gang er mange nye kommet til, jeg tar meg den frihet å reposte den her på bloggen.

Arnstein

(som setter seg på toget til Bergen for å dømme jr-NM om to dager)

———————————-

Feb 15, 2006

Advarsel – Døden på Oslo S?

Det er altfor få reiseskildringer fra oss onkel Reisende Mac’er som farter rundt i Norge og dømmer basketball. Her kommer en kort oppsummering av min siste uke… Fellesnevnerene er kollektivtransport, basketballdommeren Gloppen, samt sykdom/død.

Lørdag: BLNO Kristiansand – Ulriken

På grunn av en usannsynlig dårlig flyrutetabell OSL-KRS, fant jeg det naturlig å sjekke togtilbudet på strekningen. Noe som viste seg å være ikke bare økonomisk svært gunstig for NBBF, men også tidsmessig innenfor akseptable rammer (tog Asker-Kristiansand tar ca. 4 timer hver vei). Med Komfort-billett har man tilgang til aviser, kaffe og stikkontakt til laptop – og jeg var strålende fornøyd. Benyttet de første timene nedover til å rydde opp i en stoor mailbox, så var jeg midt i en spennnede film da det ble ropt opp over høyttaleranlegget: «Er det en lege eller sykepleier ombord på toget – vennligst kom til spisevognen umiddelbart.»

Ikke er jeg lege, og heller ikke sykepleier, så jeg ble rolig sittende – dog med en litt spent følelse etterhvert som konduktøren økte farten hver gang han passerte gjennom vognen vår med puter og teppe m.m. Spisevognen lå rett foran den jeg satt i – og gjennom dørene kunne man se at det var hektisk aktivitet der fremme.

20 minutter før beregnet ankomst til Kristiansand kom det på ny melding over høyttaleranlegget: «Ja, som dere er kjent med har vi et sykdomstilfelle ombord, og vi vil nå ha et kort opphold på Vennesla stasjon der vi blir møtt av ambulansepersonell». Sant nok, da toget gled inn på stasjonen kom det to gulkledde løpende langs perrongen og dukket inn i spisevognen. Fem minutter senere landet et legehelikopter med et par meters klaring til kjøreledningen, og ytterligere to personer løp inn. Så ble det stille lenge.

«Kort opphold»… 45 minutter senere begynte jeg å frykte for timingen opp mot kampstart. Høyttaleranlegget oppførte seg som om en svensk sirkusdirektør hadde «bedt om allllra støørsta møjliga tyyystnad». Meddommer Lars Ryde og jeg holdt kontakten på mobil, og da dette så ut til å trekke ut i tid ble vi enige om at han skulle kjøre ut til Vennesla og hente meg der. Jeg samlet sammen bagasjen og gikk ut på perrongen. Konduktøren som sto der kunne på forespørsel fortelle at sykdomstilfellet var en overdose satt på toalettet i spisevognen, og at stakkaren hadde fått hjertestans og dødd en halvtime tidligere. Nå var det blitt en politisak og de ventet på at de lokale uniformerte skulle komme og undersøke åstedet før toget ble frigitt.. Informasjon er en fin ting når den først blir gitt..

Anyway, minutter senere svingte Lars opp foran stasjonsbygningen, vi nådde kampen med 15 minutters margin, og hjemreisen med toget dagen derpå gikk ok.

Onsdag: lokal kretskamp etter jobb

Måtte haste fra jobben litt tidligere enn normalt for å rekke endel andre ærender, og på vei ned til T-banen på Nationaltheatret ble jeg møtt av en stor folkemengde som lettere forskrekket gikk motsatt vei.. Vektere fortalte de som ville gå ned til togene at stasjonen var stengt pga. et uhell, og at vi måtte lese avisene dagen etter for å få vite hva som var skjedd.. Vel, det var raskt gjort å sjekke vg.no på kvelden: http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=301890 (Nationaltheatret stasjon stengt etter dødsulykke).

Fredag: BLNO: Harstad-Tromsø

Tidenes langspurt fra jobb for å rekke siste mulige flytog til Gardermoen ble belønnet med direkte ombordstigning på flyet (Hva har man dommerkollegaer (Lunde) i SAS til om ikke det er å holde igjen gate’n :-). På Evenes fikk vi tildelt en leiebil med store plastskader i fronten: «Han e litt krasja, bilen. Du veit – det e jo nuillføre. Berre kjør forsektig, hehe». Etter en vel blåst kamp med takk fra begge lag, og påfølgende middag på Lanternen og en rask samtale med den lokale tilhengerskare (utrolig hvor lenge de husker min T til Lazar fra finalen i 2004) – bar det tilbake på hotellet for en natts søvn og påfølgende flyretur til Tigerstaden.

Kun få metere fra flydøra, kjenner jeg at det er noe som stikker i bukselomma.. Oops, leiebilfirmaet hadde nok ikke blitt så blide om nøkkelen til bilen deres hadde blitt med ned til Oslo. Fikk heldigvis levert den til en Securitass som lovet å droppe den hos National umiddelbart.

Så ombord på flyet – take-off – og i 10 000 fots høyde slukkes lyset med «Fasten your seatbelts». Da reiser det seg en mann tre seterader foran oss – muligens for å gå på toalettet. Det vil si – han reiste seg ikke helt.. Marco Elsafadi satt tvers overfor ham, og hadde visstnok sett øynene rulle bakover i hodet før han falt om og datt ut i midtgangen.

Deja vu – Nok en gang hørte jeg: «Er det en lege eller sykepleier tilstede?» fra høyttaleranlegget.. Pursere og flyvertinner beveget seg godt koreografert og hentet både puter, tepper og oksygenapparat. Mannen ble lagt i stabilt sideleie i midtgangen, og en litt uhyggelig stemning spredte seg da det ble klart at det ikke var noen personer med medisinsk kompetanse ombord. Bevisstløs, men med puls og pust, ble karen liggende i midtgangen til vi taxet inn på Gardermoen og igjen ble møtt av ambulansepersonell. Heldigvis hadde han kommet til seg selv igjen da, selv om han ikke kunne gjøre rede for seg, og svarte helt tåkete på det de spurte ham om. Vi andre ble vist ut gjennom bakdøren, og på vei bort til bagasjekarusellen kunne vi se at ambulansen kjørte bort uten blålys – noe som vel var et godt tegn.

Denne begivenhetsrike uke med basketball og kollektivtrafikk har fått meg til å tenke på to ting:

1. Jeg skal aldri mer mistenke dr. Holmboe for å ta en spansk en når han kommer noen minutter etter avtalt møtetid – og forteller med smil rundt munnen at det oppstod en medisinsk nødsituasjon på veien 😉

2. Etter å ha lest dette – tør virkelig Kjell og Linda (eller noen som helst andre) å sette seg på en kollektivtransport med meg i overskuelig fremtid, f.eks. til kampen førstkommende lørdag?

🙂

Så var helgen over, omtrent like fort som den kom. Men man sitter jo igjen med noen fine opplevelser og gode inntrykk fra både Final Four og den spanske byen Barcelona.

Finalen ble akkurat så spennende som man kunne håpe på, de gule hang med noen få poeng bak helt til slutten av tredje periode, men grekerne hadde mest kontroll når det virkelig gjaldt. Deres 7-0 run i slutten av den tredje perioden viste seg å bli avgjørende.

Vi har fått oppleve de gule hordene, med dans, sang og MYE LYD heiet de konstant gjennom kampen, for våre norske ører ble det hvertfall nok.
Barcelona som mål for en langhelt er helt perfekt, byen er stor og har alt man kan ønske seg. Turistattraksjoner, en fin Gamleby, nærhet til havet, restauranter og kafeer overalt og et behagelig klima. Jeg tror det må bli et besøk til ved en senere anledning.

I går offentliggjorde Euroleague at de neste år skal arrangere Final Four i Istanbul, byen som jo ligger på grensen mellom Europa og Asia. For de som vil følge kampen om mesterskapet på nært hold er det bare å holde av plass i kalenderen.

Man har jo vært på basketballkamp før, og i ganske mange land i Europa, så at det skulle bli stor entusiasme og mye ståk på tribunen når lag fra Hellas, Spania og Italia er med er jo ingen bombe.

Men israelere var noe nytt for oss. Og makan til publikum har jeg da heller aldri opplevd. I semifinalen mellom Real Madrid og Maccabi Electra virket det som om hele hallen var stappfull av påskegule fans som kontinuerlig sang, danset, viftet med flagg og jublet tvers gjennom lydmuren.

Om det var noen spanjoler i hallen så hørte man hvertfall ikke mye til dem… Men dette lover ekstremet bra for søndagens finale der omtrent like mange greske fans også er i stand til å trykke på når deres lag skal kjemp om Europas gjeveste trofe innenfor vår sport.

Det er kanskje litt billig og litt ufint å vitse om alvorlige konflikter som den de har hatt gående nede i Israel siden resten av verden «kappet land» og ga jødene et sted å kalle hjem i 1947.

Men under semifinalene virket det rett og slett som om de gule ikke brydde seg så mye om hvilket siffer som stod på billetten, de kom i horder og bokstavelig talt okkuperte både seterader og ikke minst synsfeltet til alle bak seg.

Og når arrangøren hadde utstyrt det norske «ekspertpanelet» med billetter rett bak alle disse gule sangfuglene, så ble man nødt til å stå hele kampen for å få sett litt av kampen der ned på parketten.

Heldigvis foregikk hele arrangementet uten fiendtlige handlinger (så vidt vi kunne registrere), det er kanskje like greit at de lokale stormtroppene med hjelm og pistol fikk stå og slappe av mens titusenvis av basketfans fra hele Europa fikk kose seg med to bra kamper.

Og personlig må jeg si at jeg har stor sans for dømmingen som ble vist i den andre semifinalen. Luigi Lamonica som crew chief fungerer veldig bra.

Søndag får vi se om han også får finalen. I mellomtiden er det tid for å være litt turist i Barcelona.

Etter en svært kort natt på Gardermoen og en tre-timers flytur til Spania er vi endelig framme i Barcelona. For en helg, begivenhetenes sentrum for alle som elsker basketball.

Det tok ikke mange minuttene etter at vi ankom sentrum før vi så de første gruppene av forventningsfulle tilhengere, i grønne eller gule t-skjorter, syngende nedover Barcelonas velkjente Rambla. Det er ingen tvil om at det er Final Four i kveld, og takket være en «late incoming» nordlending er også billettene mine på plass.

Forventningsfulle er også de seks nordmennene som akkurat nå gjør seg klare til å reise til hallen, og med fire av Europas beste lag på parketten og kanskje 20 tusen fans på tribunen, må dette bli en av de bedre fredagene man har hatt på lenge.

Om noen timer har vi sett to semifinaler, forøvrig sendes begge på Viasat Sport for de som har abonnement på den kanalen, og rundt kl. 23 i kveld vet vi hvem som skal spille søndagens finale om det ypperste trofeet og tittelen som vinner av årets Euroleage.

Med vår interesse i dømming blir det selvfølgelig en titt på hva fløyteblåserne gjør, og vi håper at deres innsats blir profesjonell som det alltid er i disse kampene. Men noen situasjoner å diskutere etter kampen forventer vi like fullt.

Da er det bare å si «Play ball», snart er det klart hvilke to lag som er klare for finalen i årets Turkish Airlines Euroleague Basketball.

Denne helgen har det for første gang blitt
arrangert Ungdomslekene. Arena for dette var OL-byen Lillehammer. Hele 15
idretter og ca. 1500 utøvere samlet seg her for å vise seg frem og kjempe om edelt
metall i sine idretter. Ingen av de ”store” idrettene var med på dette
arrangementet, så her var det stor variasjon i hva man kunne få med seg.

Arenaene
som ble bruk var Håkons hall og Kristins hall, pluss noen eksterne spesial
haller. Det er nok ikke like lett å sette opp en midlertidig bowlingbane i en
idrettshall som å sette opp ett bord for å spille bordtennis, og ikke så populært å avholde konkurranse i salongrifle i samme
hall som man har hiphop og diskodans.

Basket ble representert ved U20 sluttspill for jenter og gutter. Dette foregikk i Håkonshall på lørdag og søndag.
Når det skal spilles en basketkamp så er det ofte lettest å ha noen i grått som
prøver å holde kontroll på hva spillerne driver med på banen.

Så fredag
ettermiddag satte noen gråkledde fra østlandsområdet seg i bilen med
destinasjon Lillehammer. Jeg reiste oppover med Lars Ryde, Andreas Lind og Per
Røgeberg. Till Schrader tok toget fra Holmestrand på fredag, mens John M.
Hammervoll og Oscar Lindø ankom lørdag formiddag.

Alle dommerne som skulle i
aksjon i helgen var booket inn på samme hotell. Kanskje ikke så dumt å putte alle
de minst populære på ett og samme hotell. Det var ganske artig å sitte med lange
ører under frokosten å høre hva snakken gikk i rundt de forskjellige bordene,
for alle snakket som det samme.. Dømming i sin idrett.

Som sagt så ble basket spilt i Håkons hall.
Her var vi sammen med fekting, bordtennis, badminton, bueskyting, biljard,
klatring, boksing og noe dans. Heldigvis så var ikke dansen inne på den store
flaten, for når de satte på musikken var det ikke mulig å høre så mye annet der
de holdt på. Basket var satt mellom bordtennis og bueskyting, og selv om det
var skillevegg mellom oss, så kom det noen bordtennisballer inn på banen.
Heldigvis fikk vi stoppet spillet med en gang det kom en ball over, men vi
hadde det litt gøy med at det var ”premie” til den som klarte å knuse en ball.
Noe ingen klarte.

Lørdag ble det spilt semifinaler. Den
første kampen kl.10.00 var mellom Asker og Gimle på jentesiden. Gimle gikk
seirene ut av denne. Så kl. 12.00 var det klart for guttenes første kamp. Her
møttes BK og Gimle, en kamp BK vant. Den siste jentekampen gikk mellom Ulriken
og Centrum. Denne ble vunnet av Ulriken. Dagens siste kamp var guttekampen der
Ulriken og Asker skulle gjøre opp om hvem som skulle møte BK i finalen. Ulriken
ble for sterke for Asker, så det ble BK – Ulriken i guttefinalen.

Søndag morgen var det tidlig opp for noen
av oss. Første kampen ble spilt kl.09.00 og dette var bronsekampen for jenter.
Her vant Asker over Centrum. Kl.11.00 var det guttene som skulle spille om
bronsen. Gimle mot Asker, en kamp Gimle vant.

Kl.13.00 var det klart for jentefinalen.
Dette ble ett rent Bergens oppgjør, Ulriken – Gimle, de to samme lagene som
møttes i NM finalen for senior kvinner tidligere i vår. Ulriken viste seg for
sterke for Gimle og vant jentefinalen.

Helgens siste kamp var guttefinalen mellom
BK og Ulriken. Dette ble en veldig spennende kamp som BK vant etter å ha ligget
etter Ulriken store deler av kampen.

Det har vært en bra helg på Lillehammer.
Jeg syntes dette arrangementet var veldig bra fra a til å. Veldig artig at man
har en samling av de mindre idrettene. Vi fikk sett masse forskjellig idrett
før og etter vi hadde dømt. Vi satt nok mest og så vår egen idrett, men det var
gøy at man kunne gå fra ”hall til hall” for å få med seg andre ting, som det
ikke vises så mye av på TV. Artig var det også å se barn og ungdommer i alle
aldre utøve sin idrett med stor glede og engasjement.

Helgens høydepunkt var nok når vi var og så
på boksing. Der så vi en kamp i fluevekt inntil 30 kg. Her var det to gutter på
11 som bokset. Med hjelm og hansker som var større enn hodene til guttene. Det
var full presentasjon av bokserne, meritter og antall kamper de hadde gått. Og
etter kampen ble de intervjuet av speakeren. Det var veldig profesjonelt
opplegg rundt bokseringen og guttene showet litt etter kampen med å hoppe rundt og vifte armene over hodet. Begge fikk medaljer og diplom etter kampen.

På hotellet på lørdag snakket vi med en av
boksedommerne som fortalte oss litt om opplegget rundt de yngste klassene.
Frem til du er 14 så bokser du
ikke ”vanlig” boksing, men diplomboksing. Her er det ikke antall treff som
avgjør om du vinner, men om teknikken er god. Og disse har nok MYE å lære
basket spillere, for det fot arbeidet de leverte var helt rått å se på.

Move
like a butterfly, and sting like a bee.

PK

The final for ’95 girls started at 12:30 p.m. in Taljehallen. The local team, SBBK, met Hjemly from Denmark. The gym was quite crowded, so it was a nice atmosphere to start the game.

The referee crew for this game was: Kate Webb from England as «crew-chief», Irina Konan from Belarus and me. Luigi Lamonica was observing the game.
With a preventive communication with players and coaches we had a well controlled game I think. We had good team-work, not that many mistakes in mechanics but the most important thing was that we had fun.
Final score: SBBK-Hjemly 49-44. (I period:15-12; II:12-11; III:9-12; IV:13-9).
Feedback from Luigi was more regarded to the «lead» position. But, overall he said we did a good job.

Organizers, coaches and instructors thought the performance of the referees at this tournament probably was the best they had seen so far.

Alison Muir, Ilona Kucerova and Åsa Johansson, leaders for the «women referee clinic», made this tournament special for us girls.

Full of energy and motivation I’m looking forward to Scania Cup 2012!

Mvh,
V.