… automobiles er ikke bare tittelen på en 25 år gammel komedie med Steve Martin og John Candy, men også fremkomstmidler vi bruker ukentlig i vårt virke som basketballdommere.

For fem år siden skrev jeg en liten reiseskildring til kollegaene i elitedommergruppen etter en hektisk uke på farten fra Kristiansand i sør til Harstad i nord. Siden den gang er mange nye kommet til, jeg tar meg den frihet å reposte den her på bloggen.

Arnstein

(som setter seg på toget til Bergen for å dømme jr-NM om to dager)

 

———————————-

Feb 15, 2006

Advarsel – Døden på Oslo S?

Det er altfor få reiseskildringer fra oss onkel Reisende Mac’er som farter rundt i Norge og dømmer basketball. Her kommer en kort oppsummering av min siste uke… Fellesnevnerene er kollektivtransport, basketballdommeren Gloppen, samt sykdom/død.

Lørdag: BLNO Kristiansand – Ulriken

På grunn av en usannsynlig dårlig flyrutetabell OSL-KRS, fant jeg det naturlig å sjekke togtilbudet på strekningen. Noe som viste seg å være ikke bare økonomisk svært gunstig for NBBF, men også tidsmessig innenfor akseptable rammer (tog Asker-Kristiansand tar ca. 4 timer hver vei). Med Komfort-billett har man tilgang til aviser, kaffe og stikkontakt til laptop – og jeg var strålende fornøyd. Benyttet de første timene nedover til å rydde opp i en stoor mailbox, så var jeg midt i en spennnede film da det ble ropt opp over høyttaleranlegget: “Er det en lege eller sykepleier ombord på toget – vennligst kom til spisevognen umiddelbart.”

Ikke er jeg lege, og heller ikke sykepleier, så jeg ble rolig sittende – dog med en litt spent følelse etterhvert som konduktøren økte farten hver gang han passerte gjennom vognen vår med puter og teppe m.m. Spisevognen lå rett foran den jeg satt i – og gjennom dørene kunne man se at det var hektisk aktivitet der fremme.

20 minutter før beregnet ankomst til Kristiansand kom det på ny melding over høyttaleranlegget: “Ja, som dere er kjent med har vi et sykdomstilfelle ombord, og vi vil nå ha et kort opphold på Vennesla stasjon der vi blir møtt av ambulansepersonell”. Sant nok, da toget gled inn på stasjonen kom det to gulkledde løpende langs perrongen og dukket inn i spisevognen. Fem minutter senere landet et legehelikopter med et par meters klaring til kjøreledningen, og ytterligere to personer løp inn. Så ble det stille lenge.

“Kort opphold”… 45 minutter senere begynte jeg å frykte for timingen opp mot kampstart. Høyttaleranlegget oppførte seg som om en svensk sirkusdirektør hadde “bedt om allllra støørsta møjliga tyyystnad”. Meddommer Lars Ryde og jeg holdt kontakten på mobil, og da dette så ut til å trekke ut i tid ble vi enige om at han skulle kjøre ut til Vennesla og hente meg der. Jeg samlet sammen bagasjen og gikk ut på perrongen. Konduktøren som sto der kunne på forespørsel fortelle at sykdomstilfellet var en overdose satt på toalettet i spisevognen, og at stakkaren hadde fått hjertestans og dødd en halvtime tidligere. Nå var det blitt en politisak og de ventet på at de lokale uniformerte skulle komme og undersøke åstedet før toget ble frigitt.. Informasjon er en fin ting når den først blir gitt..

Anyway, minutter senere svingte Lars opp foran stasjonsbygningen, vi nådde kampen med 15 minutters margin, og hjemreisen med toget dagen derpå gikk ok.

Onsdag: lokal kretskamp etter jobb

Måtte haste fra jobben litt tidligere enn normalt for å rekke endel andre ærender, og på vei ned til T-banen på Nationaltheatret ble jeg møtt av en stor folkemengde som lettere forskrekket gikk motsatt vei.. Vektere fortalte de som ville gå ned til togene at stasjonen var stengt pga. et uhell, og at vi måtte lese avisene dagen etter for å få vite hva som var skjedd.. Vel, det var raskt gjort å sjekke vg.no på kvelden: http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=301890 (Nationaltheatret stasjon stengt etter dødsulykke).

Fredag: BLNO: Harstad-Tromsø

Tidenes langspurt fra jobb for å rekke siste mulige flytog til Gardermoen ble belønnet med direkte ombordstigning på flyet (Hva har man dommerkollegaer (Lunde) i SAS til om ikke det er å holde igjen gate’n :-). På Evenes fikk vi tildelt en leiebil med store plastskader i fronten: “Han e litt krasja, bilen. Du veit – det e jo nuillføre. Berre kjør forsektig, hehe”. Etter en vel blåst kamp med takk fra begge lag, og påfølgende middag på Lanternen og en rask samtale med den lokale tilhengerskare (utrolig hvor lenge de husker min T til Lazar fra finalen i 2004) – bar det tilbake på hotellet for en natts søvn og påfølgende flyretur til Tigerstaden.

Kun få metere fra flydøra, kjenner jeg at det er noe som stikker i bukselomma.. Oops, leiebilfirmaet hadde nok ikke blitt så blide om nøkkelen til bilen deres hadde blitt med ned til Oslo. Fikk heldigvis levert den til en Securitass som lovet å droppe den hos National umiddelbart.

Så ombord på flyet – take-off – og i 10 000 fots høyde slukkes lyset med “Fasten your seatbelts”. Da reiser det seg en mann tre seterader foran oss – muligens for å gå på toalettet. Det vil si – han reiste seg ikke helt.. Marco Elsafadi satt tvers overfor ham, og hadde visstnok sett øynene rulle bakover i hodet før han falt om og datt ut i midtgangen.

Deja vu – Nok en gang hørte jeg: “Er det en lege eller sykepleier tilstede?” fra høyttaleranlegget.. Pursere og flyvertinner beveget seg godt koreografert og hentet både puter, tepper og oksygenapparat. Mannen ble lagt i stabilt sideleie i midtgangen, og en litt uhyggelig stemning spredte seg da det ble klart at det ikke var noen personer med medisinsk kompetanse ombord. Bevisstløs, men med puls og pust, ble karen liggende i midtgangen til vi taxet inn på Gardermoen og igjen ble møtt av ambulansepersonell. Heldigvis hadde han kommet til seg selv igjen da, selv om han ikke kunne gjøre rede for seg, og svarte helt tåkete på det de spurte ham om. Vi andre ble vist ut gjennom bakdøren, og på vei bort til bagasjekarusellen kunne vi se at ambulansen kjørte bort uten blålys – noe som vel var et godt tegn.

Denne begivenhetsrike uke med basketball og kollektivtrafikk har fått meg til å tenke på to ting:

1. Jeg skal aldri mer mistenke dr. Holmboe for å ta en spansk en når han kommer noen minutter etter avtalt møtetid – og forteller med smil rundt munnen at det oppstod en medisinsk nødsituasjon på veien 😉

2. Etter å ha lest dette – tør virkelig Kjell og Linda (eller noen som helst andre) å sette seg på en kollektivtransport med meg i overskuelig fremtid, f.eks. til kampen førstkommende lørdag?

🙂