Dommerbloggen

Tirsdag 7. juni fosset regnet ned i Oslo, og det var derfor med en god følelse at kursen ble satt mot dommercampen i Varna, en havneby i Bulgaria. Det finnes ingen dirkete forbindelser mellom Oslo og Varna, så reiseplanene våre medførte en stopp i Tyskland og en i Sofia, hvor et lite fly skulle frakte oss til målet.

Grunnet bytte av flyselskap, måtte bagasjen sjekkes inn på nytt i Sofia, noe som skulle gå problemfritt om bagasjen hadde kommet frem på båndet. Men Filips bagasje ble nemlig borte, og vi fikk dermed slått i hjel litt tid på et kontor på flyplassen mens vi ventet på neste fly. Heldigvis hadde Filip pakket dommertøyet i håndbagasjen, og var på den måten forberedt til første oppdrag. Det viste seg at det skulle ta noen dager før bagasjen kom, og den faglige dommerturen ble med ett kombinert med litt shopping.

Alan Richardson er hovedansvarlig for campen og hadde med seg 6 andre intruktører: Shay Shtriks, Mansour Al Ahmari, Valentin Lazarov, Kamen Toshev, Todd Warnick og Gjorgi Piperkov. Kvaliteten på instruktørene var god, og det var tydelig at samtlige 48 deltagere følte de fikk godt utbytte av campen.

Campdagene inneholdt foredrag og tilbakemeldinger hver morgen og kamper på ettermiddagen. Opptak av kampene gjorde det mulig å vise klipp fra kampene vi hadde dømt, og var det noe som ikke var som det skulle, måtte vedkommende stå skolerett foran resten av forsamlingen mens instruktørene fortalte hva som var galt.

Det var mye fokus på 3-dommer-mekanikken og de nye ansvarsområdene. Samtlige instruktører påpekte hvor viktig det er å holde seg innenfor sitt område, stole på partneren sin og se bort fra ball når man skal det. De dommerne som under campen blåste i andres områder, ble ”tvunget” til å kjøpe en flaske vin til en av instruktørene. Det er derfor ikke så rart dersom Alan eller en av de andre, kan invitere slekt og venner på mange vinkvelder den kommende tiden.

Kulturforskjellene mellom dommerne kom virkelig til syne da Sturla skulle ut i oppdrag. Den Saudi-Arabiske crew-chiefen, som også er FIBA-dommer, satt i den lille trange dommergarderoben med tactic-boardet og viste bevegelsen for dommerne mens han røykte en Marlborough sigarett.

Det var også tydelig at engelskopplæringen ikke er like god i alle land. De to japanske deltagerne ble satt ordentlig på plass av Alan på bakgrunn av sin ikke-eksisterende engelsk. Behovet for engelskkunnskaper var stort da hele 18 nasjoner var representert.

Kampene som ble dømt under oppholdet var gruppespillkamper i det bulgarske mesterskapet for U16. Selve sluttspillet skulle dømmes av en gruppe elitedommere fra Bulgaria.

Da Bulgarias DK-leder fikk høre at vi to skulle være igjen i landet noen dager, inviterte han likeså godt oss begge til å bli igjen i Varna for å dømme sluttspillet. Vi fikk hver vår semifinale og synes det var moro at forbundet her nede viste oss den tilliten. Finalen ble spilt tirsdag 14. juni med et rent bulgarsk crew.

Nå venter noen rolige dager på ”Golden Sands” før kursen settes nordover. Et hyggelig punktum for sesongen 2010/2011 er satt og vi ser begge frem til kommende sesong og nye utfordringer.

Hilsen fra Bulgaria
Filip og Sturla

The final for ’95 girls started at 12:30 p.m. in Taljehallen. The local team, SBBK, met Hjemly from Denmark. The gym was quite crowded, so it was a nice atmosphere to start the game.

The referee crew for this game was: Kate Webb from England as «crew-chief», Irina Konan from Belarus and me. Luigi Lamonica was observing the game.
With a preventive communication with players and coaches we had a well controlled game I think. We had good team-work, not that many mistakes in mechanics but the most important thing was that we had fun.
Final score: SBBK-Hjemly 49-44. (I period:15-12; II:12-11; III:9-12; IV:13-9).
Feedback from Luigi was more regarded to the «lead» position. But, overall he said we did a good job.

Organizers, coaches and instructors thought the performance of the referees at this tournament probably was the best they had seen so far.

Alison Muir, Ilona Kucerova and Åsa Johansson, leaders for the «women referee clinic», made this tournament special for us girls.

Full of energy and motivation I’m looking forward to Scania Cup 2012!

Mvh,
V.

Friday was the longest day from this tournament, having 4 games. My new crew (Irina Konan from Belarus as «crew-chief» and Arek Bitman from Poland) had the first game at 08:20 a.m. We had two games in a row, girls ’96 in a gym called Grondal.

Games went OK, we had some difficulties with mechanics, but overall I liked this crew much better then the day before. All the three of us had officiated in three-person before, so it was a little bit easier.

This gym was crowded by enthusiastic parents even though it was an early morning game, so it was definitely a nice atmosphere to start the day.

We had two afternoon games, girls ’97, starting from 13:30. In our second game Lars Klaar was our observer. Even though our concentration wasn’t that sharp as in the beginning of the day, I felt that we could keep the game in our hands. We worked good in mechanics. The level of the contacts we allowed in the game wasn’t the same. We had the same criteria for contact with Irina but Arek a different one.

At 7 p.m we had a «lecture» with Luigi Lamonica. It wasn’t a power point presentation, it was more like an open conversation, a little look «behind the scenes».

My Saturday’s crew members were Adalsteinn Hjartarson from Switzerland, who just gained his FIBA license back, and Arek Bitman from Poland again. We had three games this day, two in Ostertalje gym (boys ’99 and girls ’97) and one quarterfinal in Vestergard gym (girls ’97). We had very nice games, and the team-work was also good. In the quarterfinal Åsa Johanson was observing us.

Evening meeting started at 23:00. After some clips about the «superstars of the day», it was time for the nominations for the finals. I got the ’95 girls final together with Kate Webb from England and Irina Konan from Belarus. I’m really looking forward to it!

I will return soon with more details.
V.

Arrival to Stockholm and then to Södertälje was without any problem.

Once at the hotel we find out, that Richard Stokes will keep his «lecture» in Taljehallen about three-person officiating, and that we had half an hour to get there.

After dinner, followed by a lecture starting from 22:30, it was time for the nominations. My crew members were Maciej Bannach from Poland, also «crew-chief», and Diamantis Kokouvinos from Sweden.

First day of the games was Thursday. Some of the officials had three games this day, but my crew had two in a row in Brunnsang gym. We officiated Girls’98 games. Both of these games were even. First game BC NOKIA vs SBBK with a score of 33-26, second Sisu vs Huima 40-37.

During these games we were observed by Alison Muir from England. She is also one of the leaders for the «women referee clinic» in this tournament. They will make sure that after this tournament everyone of us will get a DVD with one of our games, plus mentioning two things we did good during and one we should work on.

And finally! I wasn’t a rookie, Diamantis had his first game in three-person officiating, but I think he did a great job. We had a good crew, worked good as a team.

First game, second half we had a «concentration colapse», but then in the second game we could get it back. We had a good post-game feeling, and Alison congratulated us too for the team-work.

Thursday ended with a meeting with play situations and «heroes of the day». Forgot to mention that there are 24 commisioners here to observe the games, and that the cost of the triple whistle, technical foul and overtime is beer to every one of them.

But, so far so good!

Friday, new crew, 4 games, looking forward to it!

«To be continued…»

V.

Søndag 3. april 2011 var det klart for QBL conference, hvor det skulle diskuteres innføringen av alle de nye reglene og hvilke betydninger det kom til å ha for denne sesongen, samt selvfølgelig regelgjennomgang og hvordan det administrative systemet hos QBL er bygget opp (innmelding av diskfeil, hvem som er hvem osv)

Før hver sesong begynner, samles alle dommer-utdannere, lederne i styrene samt de aktuelle dommerne for sesongen, for å se hvor landet ligger i forhold til nivået på dommerne, økonomi i klubbene og hvordan sesongen kommer til å bli gjennomført.

Heldig som jeg er, har fått muligheten til å være med fra i år av noe jeg ser på som en utrolig stor sjanse for å utvikle meg. Som de selv sier her nede, Australia har vannvittig fra basketball, men ikke så veldig mange gode dommere fordi de ikke får så mye impulser fra internasjonal basket.

På bildet, fra venstre: Ken Bill, Barry McLeod, meg og Ray Highfield.

I år består dommerpanelet av dommere fra Canada, Nederland, Tyskland (x2), Hong Kong, Norge og Australia, en spennende variasjon med andre ord.

En av de store forskjellene i forhold til Norge, er at her gjør man forskjell på 1.-, 2.- og 3. dommer. Betalingen er også forskjellig. De mener man skal gjøre seg fortjent til å få 1. dommeroppdrag, og at man skal få betalt for ansvaret.

Dommerne deles for øvrig inn i 6 forskjellige paneler, hvor Panel 1 er de som er 1. dommere i NBL, Panel 2 er de som er 2. dommere i NBL, og panel 3 er de som muligens kan være 1. dommer i en QBL kamp. Og sånn fortsetter det nedover.

Det de setter stort fokus på i forhold til gjennomføring av kamper er kampkontroll og hvordan man bør gjennomføre en samtale med trenere/spillere.

Pre-game er også noe de mener er helt essensielt, historien til klubbene, match-up , hvilket lag sluttresultet spiller en størst rolle for osv.

Noe trenerne har lagt merke til (de trenerne som både coacher QBL og forskjellig landslag), er match-up mellom stor og liten spiller. Her nede er man veldig klare på at små spillere ikke skal få en ulempe med å få en stor spiller på seg, og flopping er i realiteten ikke noe som finnes.

Kontakt hvor stor spiller bruker kroppen sin på post blir betraktet som en stor ulempe iforhold til en liten forsvarspiller, og chargingene deles ut i store mengder. Dette er noe de nå prøver å få slutt på, slik at de kan tilpasse seg europeisk basketball.

Trenere her nede ønsker hele tiden å snakke med dommerne, og har en mening om alt som skjer og ikke skjer. Og som dommer får man beskjed om at hvis det er mulighet for at du kanskje har tatt feil på en call, bør man unngå å nekte for at det. Det er som å helle bensin på bålet, og slikt resulterer som regel i en T (selvfølgelig for meg som er en stor tilhenger av T’er, skal selvsagt helle bensin på bålet).

Alt i alt, en meget lærerik samling som jeg håper jeg kan dra mye nytte av når jeg en gang kommer hjem fra «Down Under».

Simon

Dag 8, siste dagen. Siden dette var siste dagen, og jeg var ferdig med dømmingen for denne gang, valgte jeg å sove litt lenger enn vanlig. Syntes jeg hadde fortjent det etter noen lange dager.

Etter en lang frokost gikk vi oss en liten tur rundt i området rundt hotellet. Kjekt å se litt av nabolaget vi hadde oppholdt oss den siste uken. Jeg måtte også handle inn noen tomme DVD´er. Det ble tatt en del bilder i løpet av uken, så isteden for å sende dem rundt på mail, fant jeg ut at det var like greit å brenne dem ut på DVD´er. Dette var kanskje ikke en veldig gjennomtenkt idé, for det tar litt tid å samle inn bilder, sortere dem for deretter å brenne 35 DVD´er. Men med god hjelp fra romkameraten min Seppo, satte vi i gang med ett lite kopierings prosjekt. Det tok litt tid, men vi ble ferdige til slutt, og alle ble glade og fornøyde når de fikk sin kopi.

Etter lunsj tok vi turen til hallen. Først skulle vi se bronsefinalen mellom Tyskland og Frankrike. Dette var ikke en veldig god kamp fra noen av lagene, men Tyskland vant til slutt 53-50. Denne kampen ble dømt av Jose Abreu fra Portugal, Ilya Putenko fra Russland og Marian Stoica fra Romania. Vi som satt på tribunen var alle enige om at dommerne gjorde en bedre kamp enn lagene som spilte.

Fra venstre: Marian Stoica, Jose Abreu og Ilya Putenko.

Så var det tid for finale. Her møttes Kina og Tyrkia. Dette skulle bli en meget jevn og spennende kamp, selv om Kina på det meste ledet med 22 poeng. Etter tredje periode ledet Kina 51 – 38. Men de tyrkiske guttene ga aldri opp, og med ett solid hjemmepublikum i ryggen klarte de å hente inn kineserne og gi dem kamp til helt til siste sekund. Kina vant til slutt 67-66. På slutten vant Kina med god straffeskyting.

Under hele kampen var det fantastisk stemning i hallen. Det var synging, hopping, «buing», plystring, piping og kamp rop omtrent hele tiden. Mot slutten av kampen var det så mye lyd at vi bare ga opp å prøve og prate med dem rundt oss, og det var ett par tilfeller der dommerne måtte blåse ett par ganger ekstra for at spillerne på banen skulle få det med seg. (Så her var det viktig å stoppe klokken…. You see Kjell… det er en mening med det tegnet.. hehe..) .

Det var ett sted mellom 1500 og 2000 tilskuere tilstede, og når 70-80% av disse er tyrkere, så sier det seg nesten selv at kineserne ikke fikk mye «hjelp» fra publikum, og når tyrkernes beste spiller feilet ut med 1.23 igjen på kamp uret ble ikke stemningen noe bedre.

Dette så ikke ut til å påvirke de kinesiske spillerne så mye, for de satt nesten alle sine straffer mot slutten av kampen. De som fikk gleden av å dømme finalen var Saverio Lanzarini fra Italia, Fedja Serhatlic fra Sverige og Milos Koljensic fra Montenegro. Alle tre klarte seg veldig bra.

Fra venstre: De tre første er sekretariatet (som alltid stilte i dommer antrekk), Milos Koljensic, Saverio Lanzarini, Fedja Serhatlic og kommissæren.

Etter finalen bar det rett tilbake til hotellet for den siste middagen sammen, og etter middag var det fest i kjelleren på hotellet. Flere av kandidatene skulle reise fra hotellet allerede kl.01.30, men det betød ikke at det ikke var rom for en fest. Vi avsluttet festen i hotell lobbyen når disse dro, og etter hva jeg har hørt, så fortsatte noen av dem som reiste tidlig festen helt frem til de sovnet på flyet.

Jeg hadde ikke fly før kl.10, så etter noen korte timer på øyet var det klart til avgang. Det er ikke så mye mer å skrive om reisedagen, for den gikk uten komplikasjoner, og selv om jeg sjekket inn bagasjen min i Gaziantep og fløy med to forskjellige flyselskap på tre ruter, dukket bagasjen min opp på Gardermoen til «avtalt tid», og jeg låste opp døren hjemme kl. 23.40. (Det var deilig å se bagasjen komme i tide og at alt gikk etter planen..).

Det har vært 10 intense, tøffe, lange og fine dager i Gaziantep. Vi har blitt en veldig sammensveiset og god gruppe i løpet av disse 10 dagene. Det har hele tiden vært god stemning i gruppne og vi har ledd, lest regler, diskutert, dømt, spist og fått til en liten fest. For min del fikk jeg best kontakt med dommerne fra Spania, Andorra, England, Wales, Skottland, Finland, Israel, Hellas, Tyskland og Sverige.

Uansett hvordan det går er nok dette folk jeg kommer til å ha kontakt med fremover. Vel hjemme sitter jeg igjen med masse inntrykk, nye bekjentskaper, erfaringer og opplevelser. Jeg har også lært en hel del i løpet av disse dagene, iIkke minst når det kommer til mekanikk. For som jeg har skrevet før var det veldig mye fokus på dette.

Med god mekanikk, kommunikasjon og «lagspill» blir alt mye bedre. Jeg føler at jeg har gjort en god innsats under oppholdet, både før, under og etter kampene. Det eneste jeg vet med 100% sikkerhet er at jeg bestod den fysiske testen. Så nå får jeg bare vente i spenning på svaret fra FIBA. Uansett utfall så har jeg lært mye og jeg tror og håper at jeg har kommet hjem som en bedre dommer.

Men jeg hadde ikke kommet dit jeg er nå uten god hjelp og støtte fra kollegaer og venner. Jeg ønsker å takke DK (Knut, Jan og Tors.) for at de har hatt gitt meg denne muligheten og hjulpet meg det siste året for å forberede meg til del 2.

Jeg har også fått mye god hjelp og støtte fra Torkild, Kjell, Oscar, Andreas og Robert det siste året. Vi har diskutert MYE basket, sett mange kamper og hatt det veldig artig de siste årene.

Det var det for denne gang. My job is now done!

PK signing off..

(Som forresten ikke skal spise kebab, grillspyd eller suppe med det første)