Dommerbloggen

Det er som kjent EM i Slovenia, eller Eurobasket 2013 som det offisielle navnet er, og tradisjonen tro har en liten delegasjon fra det blide sørlandet reist for å se litt kamper og ha noen hyggelige dager sammen.

Vår «veterankollega» Johan Feenstra er på plass i Trieste sammen med venner fra Kristiansand, og har fått med seg tre kamper på torsdag og den spennende semifinalen i går med mellom Spania og Frankrike som var høydepunktet så langt:

«Bra dømming, men T-foul sitter ikke så løst som i Norge. Spillere og lagledere prater mye med dommerne. I dag
blir det basketfri, vi skal en tur til Venezia. I morgen blir det både bronsefinale og finale.
Det var ingen problemer med å få kjøpt billetter, men det koster litt å sitte så nær
banen. For 5 personer kom det på 2800 euro ,
men det er det verdt… Gleder meg til i morgen».

Hilsen fra Trieste,
Johan

Sigurd Virik har vært i Bulgaria i sommer og har sendt oss denne teksten fra årets dommercamp med Alan Richardson:

My name is Sigud Virik (pictured to the right in the picture below) and this year I have had the great pleasure of attending the Can Do Basketball Referee Camp, which was hosted by legendary basketball referee Alan Richardson. As the Norwegian federation is becoming increasingly international, I have chosen to write this summary of the camp in English and I hope you will enjoy reading about my stay.
When Mr. Knut Myhre first asked me if I wanted to go to the camp, I was very excited. I had heard great things about this particular camp from several referees in Norway and I had also read about what Viola Gyorgyi, or “Vicky” as most people call her, had written after she attended the camp in 2012. Naturally I was very excited to attend the camp.

The camp was scheduled to last from the 9th of june until the 15th. I arrived by plane mid-day on the 9th and was greeted at the airport by a member of the Bulgarian federation and several other referees from all over the world. A few minutes into my trip I was surprised by the degree of different nationalities attending the camp. At the airport alone I meet people from nine different countries, including a FIBA referee from India.
Our hotel was located in the 2nd largest skiing resort in Bulgaria, in the outskirts of the town of Samokov. There was about a ten-minute ride from the city center to the hotel. At the hotel we were booked in with a random partner. Since most countries sent more then one emissary, they usually got booked in together. I was very fortunate because I was teamed up with a very nice gentleman from the Danish federation. The funny thing is that he was not really Danish at all, he was from Spain, and he just lived there. But we had a common interest in making fun of the Danish love for “kartofler” which means potatoes in danish. It is a chance that only Norwegians will get that joke, so I apologize in advance to everybody else.

From Monday to Friday our days were fairly much the similar. Monday was a little more introductory then the rest but it basically consisted of lectures from 09:00 to about 12:00. The first part of the lectures were summaries from all of the different instructors of the previous days matches, ending with a few video clips of either «good» or «not so good» calls or positions.

If you have not attended the camp, believe me when I say that the lectures were great. We had some amazing instructors from all over the world yet we all had the same idea of how to become a great referee. That is not to say that there were not some cultural differences, for example when one of the instructors gave us an example of how he had avoided a major argument by kissing an elderly coach on the forehead and gave him a hug. As you might imagine this was very different from what I was told when I took the national level training in Norway, but we all got the point of the story, which was to respect the coaches and players, even though the Germans looked a bit puzzled.
All the lectures concentrated on game management and how to make the step from being a good referee to being a great referee. The focus were on advanced refereeing mechanics as it was assumed that everybody knew the basics. And I think that was the «right call» as there were as much as ten FIBA referees participating including all the other high level participants, which says something about the quality of the referees attending the camp. Needless to say, the level of referees was very high.

After the lectures we ate lunch around 12:00, and then people were either assigned games in the official U16 National Bulgarian Championship or met in a smaller gym to practice mechanics. If assigned to an official game, we only got to referee two quarters of the game, as there were some many participants in the camp this year. To only officiate either the first or second half of a game was quite an adjustment, but it really gave me some great experience as we always had an instructor who watched only your half. After the game the 3 referees in the team sat down with the instructor and were given very detailed feedback of our performance. I was naturally pretty excited and was a little nervous for my first game. It did not help that in the first few minutes a Bulgarian player lost the ball in a fast break and ran into me trying to get it back. And that is why you should not always follow the advice to penetrate into the court.
Because of the high number of participants on the camp, we were only officiating games every other day, but on the days where we did not have games, we could volunteer to referee young girls and boys to practice your mechanic. This was also a great way of really tuning our skills as we always had a FIBA referee to help us and give us feedback after the game. And even though it was fairly short games, they always had several things that you could improve.
After everyone had either been officiating an official game or just a practice game, we were driven back to the hotel and served dinner. Dinner was served at 20:00, so after dinner we had some free time where we could mingle, rest or look at some clips from your own games which the instructors would show you if they had time.

The week consisted mostly of lectures in the morning and games in the evening. On Friday evening we were all given diplomas and the awards for most improved and best referee were also handed out. Then Mr. Richardson introduced the karaoke. And it was a great success. Every country, and almost everyone in the camp, participated either by singing local songs or by dancing wildly. It was a great way to end the camp and really created a strong and friendly bond between the referees.

Participating in the Can Do Referees Camp has made me a better referee. Not only have I gotten better technically and improved my mechanics, but I have also gained a much better understanding of what it means to be a referee. I had a great time in Bulgaria, I met tons of other fantastic referees and I have increased my knowledge of the game of basketball and how to make it even better by high level officiating.

I think the Can Do basketball Camp is a great opportunity for any referee and I can strongly recommend it for anybody how has the chance to go there. I am very grateful to Mr. Myhre and the NBBF Officiating Committee for allowing me to participate this year.

Kind regards

Sigurd Virik

Helgens langweend i Istanbul har gått inn i historien akkurat som Olympiacos’ scoring med 0,7 sekunder igjen på kampuret. Heldigvis for oss som satt midt bland de rødhvite grekerne snudde stemningen kjapt rundt da pokalen var sikret, vi slapp å oppleve at de kampklare politifolkene med skjold og køller måtte gå til aksjon.

Helgen har vært preget av en fin blanding turistvirksomhet med både handlegater og obligatorisk besøk i moskeer, og topp basketball i en arena som fint håndterte formatet til Final Four og de mange tilreisende supporterne. Selv om billettkontrollørene hadde problemer med å hindre de verste Olympiacos-supporterne fra å overta den tribuneseksjonen vi satt på, ble det likevel en bra opplevelse sett fra gode plasser ved langsiden av banen.

Dømmingen i helgens kamper var ikke helt som forventet, spesielt var det litt luggeføre i fredagens semifinale mellom CSKA Moskva og Panathinaikos og direkte svak dømming av et litt ustemt crew i søndagens bronsefinale mellom Panathinaikos og FC Barcelona Regal.

Litt nedtur var det sikkert for Carl Jungebrand også som måtte se finalen fra sidelinjen som «standby referee», men de tre dommerne som håndterte finalen gjorde en bra jobb. Og hvem blir ikke imponert over » Nr 1″, Luigi Lamonica?!? Selv om det kunne virke som det fysiske forsvarsspillet til CSKA ble sluppet litt vel langt avgårde var det likevel to fokuserte lag som kjempet til siste sekund om Europas gjeveste pokal. Og jammen meg ble den gresk til tross for at CSKA Moskva ledet hele kampen.

Ellers var Istanbul et spennende og behagelig reisemål for oss nordmenn, pengene strakk godt til og både shorts og solbriller var i bruk i løpet av helgen. Byens eksotiske historie og mange fine severdigheter gjør den svært attraktiv som reisemål, og når man jo hadde en basketfest på toppen av dette, var det jo garantert suksess og valuta for pengene. For det er ikke til å stikke under en stol at en slik tur koster, nærmere 10 lapper må man regne med og da er billettpenger omtrent en tredjedel.

Hvis det er noen som er i tvil om hva de likevel de bør sette av penger til neste vår er det bare å peke i retning av London O2 Arena og neste års Euroleague Final Four. Ennå er visst ikke datoen helt spikret, men en av de to første helgene i mai er vel et bra stalltips.

Noen som har lyst til å være med da?

Som en liten avsluttende digresjon kan jeg nevne at jeg havnet ved siden av en eldre mann på flyet, og da han så min skjorte med NBBF-logo på måtte han slå av en prat. Mannen var Willy Hafrom, medlem av det NIFs utvalg for basketball i Norge (1964) og medvirkende i arbeidet med det første regelheftet.

Basketball makes the world go around.

Sittende på en takterrasse i Istanbul føler man seg nesten litt «on top of the world», og med utsikt over en by som strekker seg fra Europa til Asia blir det en følelse av internasjonal stemning i luften.

Årets tur til Euroleague Final Four er sesongens høydepunkt, og de som ennå ikke har vært tilstede på dette arrangementet bør begynne å planlegge neste års tur nå. I mai 2013 går sluttspillet i London, en by som også byr på andre turistmål enn basketball innendørs.

Sammen med ca 15 000 andre basketfans har vi vært i Sinan Erdem Arena her i Istanbul, en skikkelig romslig hall som til tross for størrelsen likevel er passe intim i forhold til kampene. Det gjorde selvfølgelig ingenting at våre billetter ga oss plasser et hakk nærmere parketten enn tidligere år.

Det var skikkelig stemning i hallen under begge semifinalene, takket være greske lag og tilskuere var det som det skal være i et sluttspill der Europas beste lag deltar. Men det hadde vært helt topp dersom grekerne hadde latt sigarettpakkene være igjen hjemme. Utover kvelden viste det seg nemlig at de kunne omtrent like mye om hallens røykelov som om spillereglene i basketball.

Det var veldig interessant å se Luigi Lamonica og Carl Jungebrand som crew chiefer i hver sin semifinale, begge hadde bra kontroll og nøt også stor respekt hos begge lags spillere og coacher. Hvem av dem som får finalen i kveld blir ikke lett å gjette.

Hvem som vinner av CSKA Moskva og Olympiaco er også usikkert, men basert på det jeg så fredag kveld vil jeg holde en liten knapp på de rødhvite grekerne. Deres mannskap og intense innstilling vil kunne male i stykker det russiske laget når det virkelig gjelder. Og på tribunen har ikke den lille delegasjonen med russere en sjanse mot den massive Olympiacos-gjengen.

Før det blir action i kveld får man nyte en avslappet søndag, med godt over 20 varmegrader og en by full av fine cafeer blir det ikke så vanskelig. Istanbul var en svært positiv overraskelse.

Jeg vil gerne starte med at fortælle, at jeg ser meget frem til at skulle til Norge og dømme i den kommende weekend. Det er altid spændende, når man skal prøve kræfter med noget nyt.

Først og fremmest fordi at det ikke er kampe i den danske Canal Digital Liga – men samtidig er det heller ikke som en FIBA-kamp, hvor holdene måske har mødt hinanden 1 gang tidligere i sæsonen eller måske for et par år siden.

Alle kender hinanden – trænerne, spillerne og ikke mindst mine to norske dommerkolleger, præcis ligesom i Danmark lige med undtagelse af mig. Så kampene bliver en spændende udfordring.

Udover at Torkild, PK og jeg får mulighed for at få live-feedback fra vores FIBA-coach, så giver denne weekend og muligheden for at se, hvor dansk og norsk basketball er ens – og forskelligt. Hvad kan vi i Danmark lære at den måde, som tingene bliver gjort på i Norge – og omvendt? Selvom at vores to lande jo er meget ens, vil der helt sikkert være nogle ting, hvor vi kan lære af hinanden.

Jeg vil gerne sende en stor tak til NBBFs dommerkomite for muligheden for at komme til Norge og dømme.

Til alle dem, som kommer ud og ser weekendens kampe, vil jeg blot sige ”Go’ kamp”, som vi siger på dansk.

Bo Bundgaard
Dansk FIBA-dommer

Så var helgen over, omtrent like fort som den kom. Men man sitter jo igjen med noen fine opplevelser og gode inntrykk fra både Final Four og den spanske byen Barcelona.

Finalen ble akkurat så spennende som man kunne håpe på, de gule hang med noen få poeng bak helt til slutten av tredje periode, men grekerne hadde mest kontroll når det virkelig gjaldt. Deres 7-0 run i slutten av den tredje perioden viste seg å bli avgjørende.

Vi har fått oppleve de gule hordene, med dans, sang og MYE LYD heiet de konstant gjennom kampen, for våre norske ører ble det hvertfall nok.
Barcelona som mål for en langhelt er helt perfekt, byen er stor og har alt man kan ønske seg. Turistattraksjoner, en fin Gamleby, nærhet til havet, restauranter og kafeer overalt og et behagelig klima. Jeg tror det må bli et besøk til ved en senere anledning.

I går offentliggjorde Euroleague at de neste år skal arrangere Final Four i Istanbul, byen som jo ligger på grensen mellom Europa og Asia. For de som vil følge kampen om mesterskapet på nært hold er det bare å holde av plass i kalenderen.