Dommerbloggen

Dag 4.

I dag startet vi kl.08.45. Dette syntes den norske delegasjonen var litt tidlig, men alle klarte å møte til avtalt tid. Instruktørene og Alan, syntes nivået på prestasjonene de foregående dagene hadde vært gode, men det var noen ting de tok opp…

Jan Holmin (”National instructor” i Sverige) hadde filmet en av kampene på torsdag som han hadde plukket ut noen situasjoner fra. PK fikk gleden av å være med på disse. Heldigvis for han så var ikke han den største syndebukken på disse klippene.

Dagens oppdrag startet med Andreas og PK som hadde kamp kl. 13.00, mens Lars hadde første kampen kl.15.00 og Rookie Røgeberg startet dagen først kl.17.00.

Eldstemann (Ryde) hadde en ”date” med det norske medisinske apparatet før kampen. Etter 45 minutter med to stykker som hadde gått over legemet, ble det konkludert med at han egentlig burde se etter en donator for å bytte ut større deler av kroppen. Siden dette ikke var noe mulighet i dag, så måtte de knekke opp noen ledd, og sette noen nåler i den allerede ødelagte kroppen.

Etter 40 år ble det funnet ut at det ene benet til Lars er lengre enn det andre, og at han skal gå inn i en 12 ukers behandlingsperiode når han kommer hjem for å få orden på legemet.

Lars uttalte etter behandlingen at disse guttene kunne faget sitt meget godt, og de visste hvordan de skulle gjøre sakene sine. Lars hadde MYE vondt i dag, men denne smerten var vel verdt det. Den ene er fysioterapeut og den andre naprapat. En stor takk til det norske medisinske apparatet!

Andreas hadde en spesiell situasjon i den første kampen sin, når den ene dommeren ble skadet og måtte byttes ut. Dette resulterte i at PK måtte steppe inn og ta en ekstra kamp kl.19.00. (Noe han ikke var helt mentalt forberedt på… Etter tre hele dager i hallen ble hodet litt tungt.)

Per fikk ”gleden” av å bli observert av Alan i dag, noe som resulterte i dagens beste kommentar. ”You look like a shop mannequin when you make your calls”

Dagens DOBW ble utlevert til Andreas etter at kan klarte mesterstykket å kjøre kampen sin til fire ekstra omganger før en vinner ble kåret i U18 Kvinner kampen mellom Danmark – Sverige. Dette var kampen som gjorde at Danmark gikk til morgendagens finale.

Nominasjonen for søndagen ble distribuert på e-post. Siden de norske lagene dessverre ikke klarte å komme seg til finalene i noen av klassene, resulterte det i at 3 av 4 norske dommere får gleden av å dømme finaler i morgen.

Nominasjonene ønsker den norske delegasjonen å holde for seg selv. Men ett fyldig referat kommer i morgen, så følg med…

Dag 2 og 3.

Torsdagen startet kl.09.00 med en miniclinic, med alle de nasjonale instruktørene og Alan Richardson. Her fikk vi vite hvordan de hadde opplevd onsdagens kamper, og hvilke ting vi burde forbedre oss på. Noe av det de nevnte var at de var fornøyd med nivået dømmingen lå på, og at vi kunne forbedre mekanikken. Alan dro frem en powerpoint presentasjon hvor vi skulle gi ærlige svar på 12 spørsmål. Disse gikk på følelser. Når vi hadde svart på disse fikk vi opp en ”fasit” med hvor vi lå, og om vi da hadde ”følelsesproblemer”.

Når denne sesjonen var ferdig var det tid for å kle på seg dommertøyet og sette i gang med dagens nominasjoner. Alle med unntak av Lind fikk muligheten til å prøve seg som ”Crew chief”.

Rookie Røgeberg var ikke helt fornøyd med sitt crew, og deres prestasjoner (som endte med tre tekniske feil, alle tre gitt av de svenske medlemmene av crewet), men ellers gikk kampene bra. Røgeberg var også den eneste som ikke fikk tilbake melding fra instruktørene. Instruktørene var godt fornøyd med den prestasjonen vi hadde. PK fikk gleden av nok en gang å ha dagens siste kamp. Noe resten av den norske dommer delegasjonen ikke satte så mye pris på. (DOBW igjen….)

Fredag var den ingen clinic da de første kampene startet kl. 09.00. Mens de andre lå og sov var PK i hallen for å dømme. Han hadde første kampen sin kl. 11.00, mens de andre ikke hadde kamp før kl. 13.00, 15.00 og 17.00.

PK og Lars hadde to kamper, mens Andreas og Per slapp unna med en kamp hver. Per var vel den som trakk det lengste strået med en kamp kl. 17.00. PK fikk nok en gang gleden av å dømme den siste kampen på fredagen. (Så her kom det nok en DOBW…)

Litt artig var det at den svenske NBA spilleren Jonas Jerebko var i hallen. Han gjorde ikke så mye av seg.

I morgen venter nye utfordringer. Dagen starter kl. 08.45 med teorileksjon, før vi skal ut å blåse i fløyten. Lars og Andreas har to kamper, mens PK og Per har en hver.

Dag én av Nordisk Mesterskap for U16 og U18 er nå ferdig. Den startet litt usikker. Ingen hadde fått noen informasjon ang. hva som skulle skje før kampene startet. Den norske dommerkvartetten hadde derfor planlagt en tur inn til Stockholm før dømmingen skulle starte.

Før vi kom så langt tikket den inn en tekstmelding fra Ulf Öhrman om at det skulle være en mini-clinic med Alan Richardson kl. 13.00. Alan tok for seg forskjellige temaer, blant annet nye ansvarsområder for de tre dommerne. Det å stoppe klokken ble også grundig gjennomgått .

Alle de norske dommerne hadde hver sin kamp i dag. Med unntak av PK, fikk alle dommerne tilbakemeldinger fra FIBA National instructors, Mick Howell eller Alan Richardson. Andreas måtte jo leve opp til sitt gode rykte, så han delte ut turneringens første tekniske feil da den islandske coachen prøvde å sjekke han opp..

PK hadde siste kampen denne kvelden. Island – Danmark i U18 Herrer. Danmark vant denne etter en ekstra omgang. Vi mistenker at han sammen med sitt Crew satte rekord med en kamp på 2:08 timer. (DOBW ble utlevert!!!)

I morgen starter vi dagen kl. 09.00 med en teorileksjon, før kampene begynner kl.10.30. Med unntak av eldstemann (Ryde) har vi to kamper hver.

En ny roll!

Efter många år som domare har jag nu kommit in på en annan bana, nämligen betraktarens. Att «coacha» sina fd. kollegor är inte ett lätt jobb, det kräver en hel del. På kommande rader ska jag försöka beskriva mina funderingar så här efter ett halvår av arbete, både på hemmaplan men även från ett internationellt perspektiv.

Det finns många namn på denna roll, själv tycker jag domarcoach är en bra benämning. Vad är då domarcoachens uppgift? Om jag backar till min tid som aktiv, så hände det allt som ofta att kommissarien kom in efteråt och sa ”bra match” och sen var det inte så mycket mer. En sådan kommentar var för mig ganska frustrerande, den sa inte så mycket. VAD var det som var bra, eller dåligt för den delen? De flesta av de aktiva domarna vill nog veta.

För att kunna ge feedback, krävs att domarna är beredda på att rannsaka sitt eget arbete, det kanske är självklart. Dessutom krävs förståelse och respekt för varandras roller, domarcoachens och domarnas. Det också av yttersta vikt att båda parterna är ärliga och konstruktiva när man tar upp olika frågor och situationer. Man behöver inte alltid hålla med, det är helt OK, men man måste analysera det man får till sig, det är nämligen sagt av någon anledning.

När jag tittar på en match handlar det i det flesta fall om följande saker;

· Vad hände?

· Varför hände det?

· Vad ska du göra för att det inte ska hända igen, eller vad ska du göra för att få det att hända igen (förutsatt att det var positivt)

· Hur fungerade samarbetet mellan domarna (Teamwork)

· Hur fungerade domartekniken

Jag försöker använda dessa punkter för att analysera och ge feedback på det som varit av vikt under matchen. Finns en överenskommelse innan säsongen gällande vissa bedömningskriterier, så är det först och främst dessa jag tittar på och ger feedback kring. Har alla en klar bild av vad som gäller, är den förhoppningsvis enkel att följa upp. Vi kommer alltid att ha olika syn på samma situationer, och det är viktigt att skapa förståelse för olika synsätt.

Som ett komplement till detta kan domarcoachen analysera videon efter matchen, och plocka ut situationer och sammanställa en DVD, som ytterligare beskriver olika situationer som gicks igenom efter matchen.

Jag måste alltid vara mycket tydlig i mitt budskap om vad som faktiskt är rätt eller fel. Det kan säkert vara obekvämt i vissa öron, men det är en del av jobbet. En domarcoach är på plats för domarna, det är inte tal om något självändamål med verksamheten. En domarcoach måste vara konsekvent, det funkar sällan med olika bedömningskriterier för olika domare och matcher.

Även jag ska ha mitt jobb bedömt, så jag måste följa upp mitt egen insats. Jag måste även våga fråga domarna, om mitt buskap har gått fram, om klipp från matcherna ger bra exempel på olika situationer.

Domarcoachning i Euroleague/EuroCup (EL/EC)

Om jag tittar på EL i år så har kraven på domarna ökat ytterligare, samt att det har skett en förändring hur domarnas prestation följs upp. I år har EL/EC nitton stycken övervakare som ska täcka så många domare som möjligt under säsongen.

Nio av dessa har ett speciellt uppdrag som innebär att de har tre domare var tilldelat sig, detta för att hålla en kontinuerlig kontakt med gruppen. Till detta finns det ytterligare nio tutors (aktiva domare), som i sin tur har tre till fyra domare var, som man följer upp under säsongen.

Totalt talar vi om ca femtiotalet domare som i någon form får feedback varje vecka från samma källa. Till detta ska alla domare efter matchen göra en utvärdering en sk. ”self-evaluation” av sin egen prestation. Denna ska bl. a innehålla följande information;

· Om och i så fall hur, domaren följde överenskomna ”points of emphasis” (POE)

· Beskrivning av 3-4 situationer i matchen, kopplat till POE, med domarens egna kommentarer

· Förslag till förbättringspunkter avseende sin egen prestation

Det ska bli mycket spännande att se resultatet och uppföljningen av denna säsong, och jag är ganska övertygad om att detta kommer att bli mycket bra.

Summering

Jag har upptäckt ganska mycket nytt under det första halvåret i min nya roll. Jag får nu en helt annan helhetsbild när jag tittar på en match och dess aktörer, än när jag stod på golvet. Vissa detaljer blir nu väldigt tydliga, och ger en möjlighet till viktig input för domarna i matchen. Givetvis är regler och domarteknik viktigt, det är grundbulten till att göra en bra match. Men det som i min mening väldigt ofta avgör är följande;

· Domarens förmåga att hantera sina och andras känslor

· Domarens kommunikationsförmåga

· Domarens förmåga att avgöra vad som är viktigt för matchen

Domarpsykologi är bland det mer intressanta och roligare med jobbet som domarcoach. Har jag möjlighet att se vad som krävs för att förändra ett negativt beteende under matchen?

Det är här min ärlighet och erfarenhet sätts på prov, vågar jag vara konsekvent oavsett vem jag än tittar på? Varken ”Mr Nice” och ”Mr Mean” funkar bra i rollen som coach, om det finns en ”Mr Honest-Constructive” så är det väl något sådant jag söker.

Mycket av detta har säkert sagts tidigare, men det är aldrig fel att påminna om vikten och innebörden av detta arbete.

Lars Klaar

Domarhandledare SBBF serier

Observer Euroleague/EuroCup

PS! Bilderna är från Alan Richardsons camp sommaren 2009 samt sista turneringen som aktiv Dam-EM i Riga. DS.

”Dere dommere tar jo aldri feil!” Dette er en vanlig påstand gjerne uttrykt i en hissig diskusjon med en eller flere dommere. Men akkurat det er jo feil. Vi dommere tar feil. Vi dommere tar ofte feil. Så ofte at det er helt nødvendig å ha både et reflektert og bevisst forhold til akkurat dette. Hva gjør vi når vi vet vi har bommet? Hvordan akseptere at vi ikke alltid får med oss alt som skjer? Hvordan akseptere at vi noen ganger gjør feil som påvirker kamputfallet og kanskje ødelegger kamper for de som er involverte?

Ingen normalt reflekterte personer går rundt og tror at man er ufeilbarlig. At en aldri gjør tabber eller går glipp av ting som skjer. Dette gjelder, kanskje overraskende for noen (?), også oss dommere. Vi vet som nevnt godt at vi ikke kan få alle avgjørelser korrekt. Faktisk så er det slik at om vi får for eksempel 80 % av de avgjørelsene vi tar i løpet av en kamp korrekt, så ansees det at en har gjort en utmerket jobb. *1) Overraskende for noen? Dette betyr jo at 20 % eller mer av avgjørelsene er feilaktige!

Men tenk over hvor mange ulike avgjørelser vi dommere tar i løpet av en vanlig kamp. Hver gang det skjer noe på banen vurderer vi fortløpende: Skrittet han? Hadde han fordel av det? Var det kontakt med forsvarspilleren? Hadde forsvarspilleren lovlig forsvarsposisjon før kontakten oppstod? Oppnådde forsvarspilleren en fordel av kontakten? Ble angrespilleren påført en ulempe? Var tiden ute? Hadde ballen forlatt hånden da signalet lød? Alle slike hendelser, om de medfører avblåsning eller ikke i løpet av en kamp, er like fullt vurderinger som vi må gjøre, fortløpende og noen ganger i hurtig tempo. Ut fra dette er kanskje en suksessrate på 6-8 av 10 avgjørelser ikke fullt så skremmende?

Samtidig så er det dette som kanskje er mest fascinerende med dommergjerningen. Det er så komplisert at det noen ganger er ”umulig” å få tatt korrekt avgjørelse. At det å oppleve den perfekte kampen er en ren utopi. Derfor er det å forsøke og gjøre færrest mulig feil, i praksis å strebe etter å være på rett plass for å se hva som faktisk skjer – og dermed kunne gjøre den korrekte vurderingen av situasjonen. Der ligger mye av det som i hvert fall fascinerer undertegnede og har gjort det siden tidlig åttitall.

Jo, noen ganger tar vi feil. Grundig feil også. Jeg har opplevd noen solide overraskelser når DVD-opptaket gjennomgås i etterkant. Den ballen var jo på vei ned mot kurven, og ikke på vei opp som jeg mente å kunne se. Hvorfor faller angrepsspilleren der, hvorfor så jeg ikke den hånden som dyttet i ryggen? Tiden var jo klart ute? Eksemplene er svært mange gjennom en lang (alt for lang vil nok noen hevde) dommerkarriere. Så hva gjør en da? Når er det på tide å gi seg? Kanskje når du forveksler hvilken spiller som skal skyte straffekast og det viser seg at den ene er ca. 1,80 og den andre minst 2 meter? Det hendte meg for kort tid siden. Er det mulig sier kanskje du, æ sa sterkere ting…

Det å henfalle til dype depresjoner eller å bebreide seg selv for de feil man gjør, er i hvert fall ikke konstruktivt. Men det er klart at noen ganger er det tungt å oppleve at en misser i avgjørende situasjoner og kanskje ikke presterer på det nivået en selv ønsker. Da er det lett å miste troen på egne ferdigheter og begynne å tvile på om dømming er den beste fritidsinteressen en kan ha, mens venner og familie er på hytta i helgene.

Men her ligger også nøkkelen til å forbedre egne prestasjoner. Nemlig å forsøke å lære av de situasjonene man gjør feil i, analysere hvorfor de oppstår, hva er det som gjør at en fatter feil avgjørelse? Hvordan kunne situasjonen vært unngått? En klok og erfaren dommer *2) har uttalt at feiltakelser som oftest er basert på feil plassering, og ikke på feil eller manglende regelanvendelse. Veldig få, om noen, dommere er blinde. Er du på rett sted og har fokus på situasjonen som oppstår, så tar man som oftest den korrekte avgjørelsen. Det handler om å lese spillet, se forsvarspillerens posisjon, og se rommet mellom spillerne før kontakten oppsto. Det handler om å se ”hele” situasjonen, og ikke bare avslutningen.

Så når man i etterkant går gjennom kampene man har, så er det alltid dette som får fokus. Hvorfor tok vi ikke korrekt avgjørelse? Hvem (av de 2 eller 3) dommerne har primæransvaret for å bedømme situasjonen? Hvem skal eventuelt hjelpe til? Hvorfor så ikke den aktuelle dommeren på situasjonen i det hele tatt? Og så gjenstår selvfølgelig den vanskelige oppgaven å faktisk lære av de feilene man finner, og gjøre det bedre neste gang. Da først opplever man utvikling. Og for å nevne det; straffeskyttermissen min har også en åpenbar årsak ut fra den evalueringen som jeg gjorde i etterkant, men feilen er fortsatt min. Jeg velger å fortsette karrieren litt til for å se om jeg kan lære av det også!

Men det er ikke minst viktig også for oss dommere å selv innse at vi kommer til å ta feil, og dermed skille mellom selve dommerrollen og oss som privatpersoner. Spillere, ledere og publikum (og noen ganger meddommere) piper, kjefter og hyler på meg som dommer på bakgrunn av de avgjørelsene jeg tar, men dette er ikke nødvendigvis det samme som at alle mener at jeg er en forferdelig person eller et dårlig menneske. Nå er det slik at ikke alle de nevnte personene klarer å skille dommer og person i det daglige heller, men det er det nødvendigvis ikke noe man kan gjøre noe med.

Jeg pleier å si til unge dommere når jeg holder dommerkurs at ”om du er ute etter å bli populær eller dra masse damer, så bør du antagelig begynne med noe annet enn dømming”. Dømming kan noen ganger være en utakknemlig jobb, men det kan også være artig og engasjerende å kunne være en viktig del av sporten, og ikke minst beherske denne oppgaven som er så utfordrende og kompleks.

Til slutt gjenstår det bare å nevne den siste store saken som vi dommere alltid blir møtt med i diskusjoner med spillere, ledere eller publikum. Hvorfor innrømmer dere aldri at dere tar feil? For vi tar jo som kjent veldig mye feil underveis., og da er det jo bare å innrømme det? Dog, tror jeg ikke at de som sier det virkelig mener at vi skal innrømme at vi tar feil. En dommer som hele tiden sier ”vet ikke” eller ”sorry, min feil” inngir ikke tillit. Men at det noen ganger passer å gjøre det er jeg også enig i. Men alt til sin tid, kanskje ikke på en kontroversiell avblåsning i siste spilleminutt, eller?

Jeg mener at det handler om å forstå rollen vår som dommere. Vi skal fatte avgjørelser der og da, basert på det vi kan se slik at spillet kan fortsette. Det er rammebetingelsene. Vi skal ikke vedta evige sannheter eller diskutere og vurdere ting i det uendelige. I etterkant kan en alltids diskutere om situasjoner kan og burde vært vurdert annerledes, det er jo også selve nøkkelen til å forbedre seg selv. Jeg har likevel en følelse av at vi dommere har en litt annen tolkning av begrepet ”i etterkant” enn en del spillere og lagledere…..

Men jeg har tro på at ærlighet gir tillit hos spillerne, så det hender at jeg sier til spillere underveis i kamper at ”den kunne jeg nok ha spart” eller noe liknende. Men noen ganger kanskje litt for mye ærlighet? I årets åpningshelg i Rykkinnhallen hadde jeg en situasjon hvor jeg bare måtte være ærlig med meg selv og spilleren som var involvert. En spiller ”driver” mot kurven og gjør et ”spin move” (som innehold litt mange skritt) før han skyter og blir foulet i skuddbevegelsen.

En av mine gode kollegaer blåser foulen og godkjenner poengene. Jeg står da og venter at vi skal skyte bonuskastet, da en av motstanderens guarder kommer bort og spør relativt hissig ”hvorfor er ikke det der skritt?” Og, som jo sant var, måtte jeg bare svare at ”det lurer jeg også på”, jeg var jo like frustrert som han over at den situasjonen glapp.

Han summet seg fort og spurte raskt ”hvem skal blåse det da?” Heldigvis roet han seg ned da jeg jo måtte innrømme at ”det var meg det”….

Kjell

*1) Både FIBA og NBA har ved flere anledninger uttrykt at f.eks 60 % er akseptabelt og at over 80 % er å betrakte som meget bra.

*2) «Mistakes are position based, not normally rules based. If you have a good position, you will probably get the call right.» Tommy Nunez tidligere NBA dommer i sin presentasjon 27. Juni 2009 på FIBA’s ”clinic for potential referees og national instructors», Gran Canaria.

På samlinger og clinic’er får vi alltid utdelt materiale fra instruktører og forelesere. Det er stort sett mer eller mindre strukturerte samlinger av selvfølgeligheter som vi 1) har lest før eller 2) har skjønt for lenge siden.

Men noen ganger dukker det opp noen skikkelige perler som oppsummerer ting en gjerne har tenkt en del på selv eller faktisk så lærer en noen nytt selv i langt framskredet alder!

Godt gjemt i det materialet vi fikk utsendt fra årets dommersamling lå den en liten perle av et dokument: ” WJ_Psychology of Basketball Officiating”. (Dokumentet finnes også på nedlastingssiden).

Her oppsummeres det svært mye nyttig kunnskap om noe som det kan være vanskelig å finne artikler om, nemlig den mentale delen av dommeroppgaven.

Mens jeg leste artikkelen, tenkte jeg at denne skulle jeg ha funnet da jeg selv var i 20-årene og forsøkte å etablere meg som dommer.

Jeg vil anbefale de som ikke har lest den allerede å ta seg tid til å lese den, og ikke minst reflektere over dette området av dømmingen som kanskje omtales minst men som etter min mening er viktigst!

Et avsnitt i artikkelen synes jeg spesielt er relevant, ”What does depend on me, and what does not?”

Her kan vi kanskje alle lære litt og fokusere energien vår på ting vi kan påvirke og gjøre noe med, framfor å ”skylde på andre” når tingene ikke går slik vi forventer?

Håper vi sees i løpet av sesongen, godt forberedt mentalt og fysisk!

Lykke til med sesongen!

Kjell

PS Boken ”Psychology of officiating” av Robert S. Wienberg og Peggy A. Richardson (Leisure Press 1990) kan også anbefales for de som fatter interesse for mentale forberedelser til dommergjerningen. DS