Jeg er bedt om å skrive litt om de siste oppdragene mine for FIBA, og det jeg da har gjort er å si litt om hvordan et slikt oppdrag gjennomføres. I tillegg har jeg valgt å skrive litt om hva det innebærer å være norsk FIBA-dommer:
Jeg har i høst blitt tildelt 4 oppdrag i FIBA; noe som er rimelig bra sammenliknet med at antall kampoppdrag har gått ned den senere tid. Samtidig har antall internasjonale dommere økt, og sammenlignet med andre dommere i nærliggende land er antallet faktisk høyt.
Oppdragene har kun vært på damesiden så lang denne sesongen, og foruten en landskamp har jeg hatt 2 Euroleuagekamper så langt. Kampene har gått med 3-dommersystem, og det er interessant å se hvordan det er små forskjeller i hvordan oppgavene løses i de enkelte land.
Men det jeg kan si er at vi i Norge er meget godt oppdatert på både regler og mekanikk, og dette skyldes ikke minst Tor Christians og Andreas/Torkild sine deltakelser i FIBA-sammenheng den senere tid.
Det er ikke tvil om at slike oppdateringer er veldig viktig for oss norske dommere, og det påligger helt klart de av oss som har med FIBA å gjøre å sørge for å spre det vi måtte lære i slike sammenhenger.
Jeg var altså i Vilnus, hvor det også spilles Euroleuage for menn, i november , og nå i Tarranto i Italia denne uken.
Kamparenaen i Vilnius tar 12 000 tilskuere, så det var litt av en hall. Det som var spesielt med disse kampene var hvor profesjonelt en tas i mot av arrangørklubben; altså hjemmelaget. Det er ikke så store eller dyre ting som gjøres, men for oss dommere utgjør de små enkle tingene meget i forhold til vår opplevelse av de enkelte kamper.
Nå var det i disse kampene nødvendig at ha sikkerhetsvakter, men bare det å bli tatt litt vare på gir en god følelse av å være med på noe stort og seriøst. (Nå er det også slik at politiet ofte er til stede under slike kamper, men det er vel slik de gjør det i en del andre land. Men jeg merket meg at alle sikkerhetsvaktene både hadde skuddsikre vester, samt maskingevær over skulderen.)
Men små ting som drikke tilgjengelig i garderoben, samt drikke tilgjengelig inne i hallen, er veldig tilfredsstillende. Vi ble tatt imot av hallansvarlig når vi ankom hallen, og henvist til vår garderobe, spurt om vi ville ha noe å drikke eller spise med mer. Alt dette er standard i FIBA, men jeg nevner dette da det utvilsomt gjør at en som dommer opplever å bli tatt seriøst.
Nå sier jeg ikke at vi skal gjøre dette i Norge, men i går kom sekretæriatet – som selvsagt var iført like antrekk – inn til oss for å presentere seg selv, og for å forsikre oss om at alt var klart for kamp. Og jeg kan fortelle at i Frankrike er det obligatorisk at dommerne spiser middag (på forbundets eller hjemmelagets regning) etter alle kamper.
I Italia må hjemmelaget organisere og betale middag for dommerne og inntil 2 personer i følge med hver dommer; forutsetningen er at dommerne sier fra hvor mange de vil ha med seg senest 3 dager før kampdagen. Dette koster selvsagt penger, men jeg bare nevner hvordan det er gjort i andre land (som selvsagt er større enn oss i basketballsammenheng). DVD blir sendt oss i posten da vi forsvant raskt etter kampslutt i går.
Reisen til denne kampen startet tirsdag morgen klokken 07:30, og etter to mellomlandinger ankom jeg Tarranto litt etter klokken 22:00 tirsdag kveld. Da var det rett til en sponsors restaurant, og det var litt av en opplevelse. Maten var helt fantastisk, og de lagetbåde eget brød og potetgull mer med på stedet. Vi fikk også servert en lokal vin som var spesielt god, og klubben ønsket å sende meg noen flasker neste uke slik at jeg kunne servere dette til julemiddagen, sa de. Et såkalt «nice try» som vi som dommere selvfølgelig takker nei til.
Veien gikk så til hotellet, og her bodde jeg i en suite i toppetasjen som gikk over to etasjer. Det var stue med kontorplass og balkong nede, og soverom med bad oppe. Fra rommet var det utsikt over havet/kanalen, og siden hotellet lå ytterst på bryggen var det intet annet å se enn vann inne fra rommet/leiligheten.
Før kampen var det som vanlig lunsj, og de som har vært i Italia vet at dette ikke tar 30 minutter. Sammen med en rekke representanter fra klubben, spiste vi lunsj på et meget prominent sted langs vannet, og omgitt av alt for mange servitører ble vi servert nok et fantastisk måltid. Etter nesten 3 timer bar det tilbake til hotellet for hvile og kampstart klokken 20:30.
Kampen i går var jevn i tre perioder, og jeg fikk oppgitt at det var om lag 2000 personer på tribunene. Hallen tok ca 3000 personer, og årsaken til at det ikke var fullt var visstnok at det var langåpent i butikkene nå før jul.
Hjemmelaget tok imidlertid føringen i 4. periode, og bortelaget fikk etter hvert mange spillere i feilproblemer. Kampen ble vunnet med om lag 20 poeng til slutt; og det til stor begeistring for de fremmøtte. Meddommere var Ronny Denis fra Belgia og Mehmet Keseratar fra Tyrkia, sistnevnte har blant annet dømt to EM-sluttspill og flere Euroleague Final Four. Det var med andre ord en rutinert crewsjef.
Det som kanskje overrasket litt var at pregame ikke var spesielt i sentrum for disse to dommerne, men noen temaer fikk jeg likevel tatt opp. Under kampen ble det behov for «game management» ved at kampen endret seg i begynnelsen av 3. periode da lagene stod helt likt, og det var en lærerik opplevelse å se hvordan dette ble håndtert fra vår side. En kort ”dommerkonferanse» i en timeout, et par kjappe feil og avblåsninger, tilsnakk til coach og kapteiner, og deretter ingen problemer.
Etter kampen var det nok et godt måltid med god drikke til, og først klokken 02:00 var det tid for å gå til sengs.
Tilbakemeldingen fra kommisæren, som selv nettopp sluttet som dommer og var på sitt første kommisæroppdrag, var at ”det ikke var noe å plukke på” foruten at han synes at coachen på hjemmelaget fikk lov å fekte med armene uten tilsnakk (advarsel og deretter T for å unngå at publikum ble ”opphisset” som han uttrykte dette). I Italia var dette ikke akseptert fordi en raskt kunne komme i en situasjon hvor publikum starter å kaste ting på banen. Det forklarer jo også¨den slusen med tak over som vi måtte gjennom for å komme inn i hallen.
Returen i dag startet heldigvis ikke 04:30 som først planlagt, en god venn hadde sørget for en litt senere avgang med samme ankomsttid i Oslo. Likevel innebærer slike turer hvor det ikke går direktefly at en mister tre hele arbeidsdager her hjemme. Og det bør de som ønsker å bli FIBA-dommere være klar over før en påtar seg en slik oppgave.
Jeg har hatt fra 4 til 14 dommeroppdrag på en sesong i mine år i FIBA, og jeg må innrømme at 5-6 oppdrag er kanskje det optimale. Det er da mer eller mindre 15-18 arbeidsdager, avhengig av flytider og avstander, som går med til slike internasjonale oppdrag, og det er ”nok” med tanke på å opprettholde et arbeidsforhold her hjemme.
I tillegg forventer FIBA og NBBF at en stiller opp på normalt en turnering hver sommer, Disse turneringene går normalt over 11-14 dager, men det kan også vare opp til mer enn 3 uker (hvor det er klinikk i forkant er det helt vanlig).
Å beregne at det medgår totalt 1 måned til FIBA-oppdrag er derfor normalt. Og for oss som har 3 eller 4 ukers sommerferie, ser en at en må ha en positivt innstilt familie for å få dette til, hvertfall i lengden.
Betalingen varierer med oppdraget, men laveste honorar er 300 EURO. Så øker dette i forhold til kampkategori og nivå/runde.
John M. Hammervoll
FIBA-dommer
