For drøye to uker siden var jeg en av to medfølgende dommere fra Danmark som reiste ned til Limoges i Frankrike. Limoges var nemlig vertskap for over 30 nasjoner fra hele verden i forbindelse med verdensmesterskapet i basket for skolelag.

På hotellet møtte jeg Bruno Vauthier som er ansvarlig for dommerne og for øvrig FIBA National Instructor i Frankrike sammen med Chantal Julien. Ankomsten ble ekstra hyggelig da vi fant ut at vi hadde felles basketbekjente fra Toulouse. Ingen anelse hadde jeg den gang (sesongen 08/09) om at jeg skulle tilbake til basketregionen Sud-Ouest (Sør-Vest) og at navnene Phillipe Creton og Nicolas Maestre flere år senere skulle bli en «ice-breaker».

Jeg startet turneringen med jentekampen mellom Frankrike og Slovenia. Min indiske meddommer, snakket kun punjabi og kunne bare noen få ord på engelsk. Pregamen ble derfor gjennomført med stor innlevelse og tydelig gestikulasjon mens tactic-boardet sørget for lik mekanikk mellom kontinentene. Vi fikk etablert samme linje selv om Manoj brukte kameraet mer enn han brukte fløyten og knipset bilder ved enhver anledning. Enkelte ting gjøres annerledes i India. Manoj ville for eksempel ha lagene til å spille på motsatt kurv enn de varmet opp på… Jeg sørget for å ta hoppballen og lot meg ikke korrigere.

Dagen etter dømte jeg to tøffe kamper med en irsk damedommer fra Belfast. Kommunikasjonen mellom oss gikk smertefritt. Den dagen var jeg også tolk ettersom sekretariatet ikke snakket annet enn fransk. Alle basketuttrykkene jeg lærte i Toulouse kom godt med. I tillegg kunne jeg forstå når Serbia og særlig Tsjekkia var misfornøyde med våre avgjørelser fordi deres språk ligner på polsk. Det ble fort slutt på fornærmelsene da jeg gjorde dem oppmerksom på dette.

Når det gjelder det organisatoriske er det mye som kunne vært bedre. Til å begynne med var det bare satt opp én buss om morgenen og én på kvelden mellom hotellet og hallene. Arrangørene så ikke noe behov for å tilrettelegge for dusjing og pauser på hotellet før på kvelden. Generelt var det mangel på informasjon eller så kom informasjonen sent. Men det gjorde meg ingenting. Tvert imot synes jeg det er en del av sjarmen at ikke alt fungerer på topp.

Nivået på dommerne var varierende. Vi hadde begge ender av skalaen. Noen av dommerne var ferske og hadde kun erfaring fra ungdomskamper. I den andre enden, hadde vi en kinesisk FIBA-dommer som dømte OL-finalen for kvinner i London sommeren 2012. To av de tyrkiske dommerne (en av dem kvinne) dømmer regelmessig i den tyrkiske ligaen med kjente navn som Želimir Obradović og Euroleague-lagene Galatasaray, Fenerbahce og Anadolu Efes.

Likeledes var det med lagene. Jentelaget til India hadde spillerbenken full, men benyttet seg kun av fem spillere. Ingen av dem spilte inside og de gjorde ikke annet enn å skyte treere. På den andre siden, stilte Tyrkia med utelukkende profesjonelle spillere og trenere. Latvias lag hadde en amatørtrener (skolens rektor), men spillerne var mer eller mindre U16-landslaget som vant EM-sølv i divisjon A i fjor. To av dem skal på NBA Development Camp.

Spriket mellom lagene gjorde at noen av kampene ble litt mindre interessante. Heldigvis var alle kampene mine jevne og gode. Blant de mest spennende nominasjonene jeg fikk, var 1/8-finalen for herrer mellom Serbia og Latvia. En utrolig spennende kamp, både når det gjelder spillerstilen til lagene, den høye intensiteten og at den ble avgjort med kun to poengs differanse.

Under kampen fikk jeg (i motsetning til de andre kampene) feedback fra Johnny Jacobs, en av de dommeransvarlige. Johnny er FIBA National Instructor fra Belgia og vil være tilstede under årets Nordisk Mesterskap i Solna, Stockholm. Det var hyggelig å få gode tips på ting jeg har vært oppmerksom på, men som jeg ikke har visst hvordan jeg kan forbedre.

Dagen etter hadde jeg Serbia igjen som tapte ¼-finalen mot Tyrkia. Jeg dømte sammen med Davi. Å dømme med en brasiliansk FIBA-dommer var i seg selv en spesiell opplevelse. Før kampen og etter time-outs ga vi hverandre klemmer istedenfor high-five eller håndtrykk. Kulturforskjellene kom også til syne gjennom måten Davi kommuniserte på til spillere og trenere. Han hadde kombinasjonen mye autoritet og ydmykhet. Selv med manglende engelskkunnskaper sendte han den tyrkiske treneren til coach-boksen fra motsatt side av banen mens kampen pågikk.

Hver dag og hver kamp var en mulighet for å ta med seg noe lærdom hjem. Enten gjennom erfaring fra egne kamper eller ved å se noen av de andre dommerne. Derfor har turneringen vært en veldig lærerik opplevelse, selv om vi kun unntaksvis ble observert. Vi har delt erfaringer og inngått flere faglige diskusjoner. Vi har støttet hverandre og stiftet bekjentskap på tvers av landegrensene. Til tross for høy intensitet og noen uenigheter underveis, har også interaksjonen mellom dommere og lag foregått i sportslig ånd og gjensidig respekt.

Alle kampene utenom de to finalene gikk i 2PO. Til å begynne med var det litt skuffende at det ikke var flere kamper som gikk i 3PO, men i etterkant har jeg skiftet mening. 2PO krever ekstra innsats for å holde styr på benkene, dommerne må ta mer ansvar og man får virkelig testet seg i «game management».

Jeg avsluttet med herrefinalen i B-sluttspillet mellom Kroatia og Latvia – en utfordrende kamp som til slutt endte med latvisk seier. To uker er gått siden den gang og nå venter nye internasjonale oppdrag igjen, denne gangen i 3PO og i Solna. Jeg ser frem til å møte norske kollegaer og møte nye utfordringer under nordisk mesterskap.

Filip S