Dommerbloggen

Fredagen i Paris ble på et vis preget av store folkmengder, først i det gigantiske Louvre der «alle» skulle se på Mona Lisa, deretter fulle vogner i metroen på vei til og fra sportshallen Bercy og til slutt den store mengden grekere som satte sitt store preg på kveldens siste semifinale.

I tusenvis kom de sigende inn i hallen mot slutten av den første semifinalen, og innen Olympiacos var klare til kampstart var de på plass med trommer og kamprop for å heie fram sitt lag.

Om det var det som virket vet vi jo ikke, men de røde vant hvertfall kampen mot serbiske Partizan. Men det måtte ekstraomganger til.

I pausene benyttet de mange søreuropeiske mannfolkene til å røyke så mange sigaretter som mulig, gjerne stående rett uten «røyiking forbudt» skiltene som det krydde av i hallen. På slutten av kvelden kunne man faktisk ane en blåaktig sky over banen, og det var alldeles ikke noen god atmosfære..

Lørdag blir det fri både for spillere og turister, men i morgen kveld braker det løs med en kanonfinale her i Paris. Og ringside på sektor I kommer det til å være noen dommere med ekstra fokus på fløyteblåserne som hittil i turneringen har gjort en god jobb.

Etter en lang dag i Paris med besøk både hos Mona Lisa og noen lokale serveringssteder er vi endelig klare for kamp. Vi har allerede observert fans fra flere av lagene, og på metroen til hallen blir det sikkert full stemning.

Ved ankomst i går kveld var det pussig nok fransk damefinale på TV, og kollega Chantal Julien var på plass for å styre begivenhetene. En liten titt avslørte vel at hun og kollegaen hadde full kontroll på dette.

Sammen med 15000 andre basketfans blir det nå noen spennende timer med topp europeisk basket før vi har finalelagene klare.

Dersom teknikken er på plass blir det oppdaterte nyheter fra basketballdommer.com i løpet av kvelden.

Når er det definitivt «game time». Måtte de beste lagene vinne!

En liten klapp på skulderen til dagens semifinaledommere sender vi også. De kan trenge det..

Året var 1998, og Paris var arenaen for McDonalds Championship med celebert besøk fra NBA. NBA-laget Chicago Bulls var på plass med fullt mannskap, og jeg husker fortsatt den elektriske stemningen i hallen da superstjernen Michael Jordan kom inn i hallen fra garderoben.

En fullsatt Bercy fikk taket til å løfte seg hver gang mannen tok i en ball eller gikk på lay-up. Og han skuffet heller ikke, laget vant selvfølgelig turneringen, for han var faktisk så mye bedre enn alle de andre der. For basketsugne nordmenn på utenlandstur var det nok høydepunktet på turen.

Tolv år senere er man igjen på vei til den spennende byen med det høye tårnet, faktisk en turistattraksjon jeg kun fikk gått under og ikke vært oppe i den gang, og Bercy er igjen stedet for topp internasjonale basketball.

Michael er ikke med denne gang, heller ikke de spretne cheerleaderne fra NBA, men med fire av Europas beste basketlag på plass for å slåss om det gjeveste trofeet, regner jeg med at opplevelsen vil være minst like bra som sist vi var her.

Litt morsom er det jo også at fire av deltakerne i 1998 nå reiser sammen igjen, denne gang riktignok med familiemedlemmer og ekstra venner, men en liten «reunion» er det likevel.

Dersom vulkanene ikke bestemmer seg for å blåse i det omtrent ved 17:30 tiden i ettermiddag kommer vi oss til Paris, klare for en langhelg med planlagt kombinasjon av basketopplevelser og turistinntrykk fra en av Europas fineste byer.

Og har vi ekstra flaks finner kanskje væregudene på noe annet enn de de har gjort her hjemme de siste dagene. For ski og snøskuffe er ikke med i bagasjen når vi drar til Gardermoen.

I dag var jeg nominert til semifinalekampen mellom Australia og Tyskland U17. Australia har vært veldig solide i denne turneringen og har et veldig sterkt lag. De spiller lagorientert basketball, er knalltøffe på returer og i forsvar og er generelt gode i angrep og på distanseskudd. Tyskland U17 er også et godt lag, men ett år yngre, men spiller også med hjemmepublikum i ryggen.

10 minutter før kampstart kl 18:00 oppfordret speakeren publikum til å trekke mer sammen siden det var over 100 som fortsatt ventet ute. Hallen var full og jeg anslår at det var ca 2500 tilskuere. Det lå altså an til en god basketballkamp med høy stemning.

Mine dommerkollegaer i denne kampen var som tidligere nevnt Carlos Cortes fra Spania og Pedro Cohelo fra Portugal. Som alle andre dommere her dømmer de på øverste nivå i sitt land. Carlos som kommer fra Spania dømmer ukentlige kamper i ACB-ligaen som nok er en av europas beste. Å dømme lag som Barcelona og Real Madrid er altså ikke ukjent for han, og han er en veldig erfaren dommer til tross for bare er så vidt over 30 år.

Jeg har dømt kamper med begge dommerne tidligere i turneringen, og det at vi kjenner hverandre har mye å si for samarbeidet. Vi hadde en god pre-game samtale, og diskuterte hva som var viktig for oss i denne kampen. Vi ønsket å ha god øyekontakt gjennom kampen slik at vi hele tiden kunne ha god kommunikasjon uten å nødvendigvis snakke så mye.

Det går på å se etter om alle er i posisjon ved innspill, ha kontroll på hverandres ansvarsområder under kamp, ha gode rotasjoner og se at vi får med oss fast-break situasjoner. At vi fikk til dette førte til godt samarbeid gjennom kampen, og vi plukket raskt opp ting som måtte rettes på slik at kampen forløp slik vi ønsket.

Vi trodde at Australia skulle vinne greit, men Tyskland bet seg fast og spilte veldig godt i første omgang. Tyskland ledet med 2 etter første periode, men etter 2. periode ledet Australia med åtte poeng. Denne ledelsen bygget de videre på og vant til slutt 75-53. Lagene fikk spille slik de ønsket, og vi stoppet kun spillet da det det ble krevd av oss.

To ganger oppstod det kontakt som krevde en usportslig foul, men i begge disse tilfellene var vi forberedt på dette og blåste med en gang. Det gjorde at vi holdt kontroll på kampen og lot den flyte slik vi ønsket. Etter min mening ble det en veldig bra kamp, og selv om Australia vant til slutt kunne hjemmepublikum glede seg over gode prestasjoner over det unge mannskapet som skal spille VM for U17 på hjemmebane i Hamburg senere i sommer.

Vi var også veldig fornøyd med vår innsats, og prøvde å kose oss og nyte øyeblikket mest mulig under kampen. Det er fantastsk å få dømme slike kamper med høy intensitet, gode spillerprestasjoner og et flott publikum. Til tross for at det var fullstappet hall, så la jeg ikke merke til publikum. Det vil si, jeg vet jo at de var der, men det som var viktig var banen, lagene og den jobben vi dommere skal gjøre sammen. En kan kanskje si at en er i en slags «sone», men det å blokkere ute enkelte detaljer slik at en ikke lar seg påvirke negativt er viktig for at jobben blir gjort bra.

I Spania er visst gjennomsnittet rundt 5.000 tilskuere, og ikke uvanlig opp mot 10.000, men for oss som kommer fra Norge er fullstappet hall og 2000-2500 ikke hverdagskost. Å da få en slik kamp, og gjennomføre den på en god måte, skal vi få lov til å være fornøyde med. Alan Richardson som er instruktør her nede hadde kun en kommentar om en call som vår crew-chief gjorde, og ellers ingen ting. Vi får ta det som et positivt signal.

Kampen etterpå var den andre semifinalen mellom USA og Tyskland U18. USA er en stor skuffelse her nede. Dvs at de spiller som de gjør i NBA, kun 1 mot 1, kanskje en screen og rull en gang i blant og tar det første og beste skuddet! Meget kjedelig å se på.

Andre land som Frankrike, Spania, Kroatia, og Australia spiller mye mer lagorientert og tar smarte løsninger. Tyskland U18 spilte veldig bra i denne kampen og ledet 17-10 etter 1. periode, 36-34 til pause og vant til slutt 64-59 foran et ekstatisk hjemmepuiblikum. Finalen lørdag er altså Tyskland U18 mot Australia.

FIBA-clinic’en er for min del over nå, og vi skal kun se bronsefinalen og finalen sammen lørdag, før det blir felles middag og avslutning på kvelden. Jeg har altså gjort mitt og nå må vi kun vente på svar fra FIBA. Dette vil bli sendt til forbundsadministrasjonen i Norge, og tar kanskje 1-2 uker.

Vi skal i tillegg få en skriflig rapport fra instruktørene om vår innsats slik at vi kan fortsette utviklingen som dommere i våre respektive land. Så får vi bare vente og se hva utfallet blir av FIBA-clinic 2010 i Mannheim.

Et sammendrag av min opplevelse her i Tyskland vil følge når jeg er kommet hjem og har fordøyd alle inntrykkene.

Torkild

Da er det sent på dag 7 i Mannheim, og i dag dømte jeg Spania – Kroatia. Dette lå an til å bli en ordentlig «rysare»,
da begge lag har vist gode takter tidligere i turneringen. I tillegg så er
laglederne ganske hissige, og spesielt den Kroatiske treneren som kan være
ganske ufin for å si det mildt. Coachene hjemme i Norge blir som pusekatter å regne i forhold til denne mannen.

Dessverre så ble det en
ren overkjøring og Spania ledet 52-27 til pause og vant greit. Det som var
positivt var hele opplevelsen med mine kollegaer Nikolaos Somos fra Hellas og
Erez Gurion-Gibori fra Israel. Nikos Somos er nok den som lager mest morsomheter
her nede, og er som vi trodde en typisk greker.

Det var inntil vi møttes i
garderoben en time før start. Vi skiftet og så var det klart for en pre-game
samtale. Denne var virkelig profesjonell og vi gikk konkret igjennom hvilke
kriterier vi skulle legge til grunn for våre avblåsninger, fokusområder for
fouls, kontroll på benk, «taktikk» i forhold til lagledere, posisjonering og
ansvarsområder.

Til tross for at det ble stor poengforskjell så var det aldri en
kamp hvor vi kunne slappe av. Det kom perioder da vi måtte stramme inn, men vi
prøvde å la kampen flyte mest mulig. Vi gjennomførte vår kampplan til punkt og
prikke, og jeg kan med hånden på hjertet si at vi ikke hadde én feil avgjørelse
i hele kampen. Det var rett og slett en fornøyelse å dømme.

To
hovedmomenter som blir gjort bedre her enn hjemme er:

1. at det jobbes hardt
for alltid å være i rett posisjon. Svake avblåsninger tålereres ikke.
«Mystery-calls» skjer ikke, og en gjetter aldri.

2. det jobbes som en lag,
hvor en blåses kun i sitt eget ansvarsområde. To fløyter kan skje til nød, men
kun par ganger i løpet av kampen. Tre skal aldri skje!

Begge disse punktene er
noe det settes stolthet i, og det medfører også at det er en god lagfølelse innad
i dommercrewet. I tillegg så medfører det at det er kvalitetsavgjørelser som
blir tatt og kampene flyter bra. For å få til gode kamper der disse kriteriene
blir overholdt, kreves det en god pre-game samtale og dagens opplevelse er noe
jeg kommer til å ta med meg videre.

Vi har nå fått nominasjonene for fredagens kamper. Jeg skal dømme semifinalen mellom Australia og Tyskland U17
sammen med Carlos Cortes fra Spania og Pedro Coelho fra Portugal.

Australia er
virkelig solide og slo USA tidligere torsdag kveld. Jeg tror nok at de blir for sterke
for Tyskland, men jeg ser frem mot en god kamp kl 18 fredag. En oppdatering
kommer.

Torkild Rødsand
FIBA kandidat

Vi er nå allerede kommet til dag 5 av FIBA clinic’en i Mannheim. Totalt spilles
det kamper på 7 av totalt 8 dager, og i går hadde både vi og lagene en hviledag.

Det
vil si at vi hadde først en regeltest og engelsktest. Regeltesten består av 25
situasjoner som skal besvares med riktig eller galt. De er ganske tøffe, og
enkelte er skrevet på en finurlig måte slik at en kan lett gå «vill» i
spørsmålet. Jeg vet jeg har 1 feil, men jeg mener vi består med å ha 20 av 25
rett så det bør gå greit for min del.

Engelsktesten er ganske simpel hvor det er
tatt 25 setninger fra regelboken og det mangler ett ord i setningen. Ordene som
mangler finner en igjen på siden av arket og disse skal fylles inn i setningene.
Vi kjenner det altså igjen fra barneskolen.. Men med tanke på alle nasjonene som
er representert så er det godt mulig det er noen som sliter.. Men det gikk et
rykte nå på morgenen at alle har besått det teoretiske så det er bra.

I
går på fridagen besøkte vi slottet i Heidelberg etterfulgt av den bedre
4-retters middag med tilhørende drikke 🙂 Dette var noe alle vi dommere
naturligvis satte pris på. På ettermiddagen ble vi tatt i mot på rådhuset sammen
med delegatene for de deltakende lagene. En hyggelig samling med litt drikke og
fingermat. Kvelden dro en del av oss til den lokale pizzeriaen og så
Barcelona-Arsenal og tok livet med ro.

Jeg har hatt 3 kamper på de 3
første dagene. Vi er 34 dommere og 24 dommere dømmer hver dag. I dag har jeg
ikke kamp, men vil kun være «stand-by» i en kamp kl 14:00 hvor en dommer sliter
med en skade. Jeg regner med han kan fullføre, men det er bare for
sikkerhetsskyld.

Resten av dagen vil jeg benytte til å se resten av kampene. Det
er veldig lærerikt å se på de andre dommerne og det er mye en kan plukke med seg
videre. Det kan være alt fra bevegelse på banen, kontakt med spillere,
håndtering av vanskelige situasjoner, dommermekanikk, advarsler osv. Jo mer jeg
dømmer og lærer nye ting, jo mer ser jeg hvor vanskelig dommerens jobb er og
hvor mange aspekter det er i det å være en god kampleder. Men det er nok også derfor vi synes det er så utfordrende og at vi holder på med dette.

Hver
morgen har vi en samling fra 9:45 – 11:30. Her går vi igjennom forrige dags
hendelser, ting vi dommere gjør bra og hva som bør forbedres. Det som blir
mest fremhevet er det å ha en korrekt kampledelse og håndtering av spillere og
trenere.Vi må tillate tøft spill, men ikke røft. Det er en hårfin linje.
Oppførselen skal være bra og spillet skal være fair. Trenere vil gjerne flytte denne grensen til sin fordel og da må en ta hånd om dette.

Miguel Betancour som
er hovedansvarlig her sier som et eksempel av vi kan kaste regelboken, den er
ikke viktig. Vi må kunne reglene, men det er hvordan vi håndhever det som
gjelder. Vi må ha en følelse for spillet. Dette er lettere i gode kamper. I
dårlige kamper, altså kamper hvor ferdighetene er dårlig og fysikken tar
overhånd, så må grunnleggende dømming ta over.

Jeg skulle gjerne fått tid
til å skrive mer, men hovedfokus her er naturligvis for meg å lære mest mulig,
og vise at dommere fra Norge hører til blant Europas dommere. Da må fokus være
på dømmingen og konsentrasjonen høy. Overskuddet blir da mindre til andre
«morsommere» ting.

Uansett, fortsettelse følger, nå er det «game-time»
🙂

Torkild