Dommerbloggen

Etter en skikkelig natts søvn var det klart for en ny dag. Dagen startet med medisinsk test for alle. Her var det vekt, høyde, blodtrykk og EKG som ble gjennomført. Etter frokost var det klart for dagens teorileksjon. På timeplanen i dag var det en liten gjennomgang av gårsdagens kamper. Instruktørene hadde plukket ca. 20 videoklipp med situasjoner de var fornøyd og misfornøyd med.

Det som er gjennomgående her er at fokuset ligger på mekanikk og tegngivning og ikke på om det var en god/dårlig call. Av de klippene som ble vist frem i dag var det kun tre som gikk på om det var riktig eller feil avgjørelse. Noen fikk høre det mer enn andre, men som instruktørene sier, så er det ikke for å henge ut noen at de viser klippene, det er for at man skal bli bedre og at andre skal lære av de feilene som ble gjort.

Etter at vi hadde gått gjennom dagens klipp var det en liten seanse om hvordan Lead skal bevege seg og hvordan FIBA har tenkt i forhold til den nye mekanikken. Vi fikk også en «liste» med «Points of Emphasis» som instruktørene ønsket at vi skulle jobbe med i dag.

Så var det på tide for dagens nominasjoner. Jeg skulle dømme dagens siste kamp i den store hallen. Kina mot Georgia. Kampstart var kl. 20.00. Som meddommere hadde jeg med meg Christof Madinger fra Tyskland og Sebastian Clivaz fra Sveits.

Dette skulle vise seg å bli en meget ujevn kamp. Etter de to første periodene ledet Kina 56 – 10. Slutt resultatet ble 108 – 35. Dette høres ut som en lett kamp, men i slike kamper kan man fort miste konsentrasjonen og da kan mye skje. Vi klarte å holde fokus og konsentrasjonen oppe under hele kampen, og alle tre var fornøyde med egen og lagets innsats etter kampen.

Som observatør hadde vi Alan Richardson. Han hadde ikke så mye å komme med etter kampen, men vi fikk en ting vi skulle jobbe med i neste kamp. For min del er dette å ikke gå så langt ned som Trail. Jeg syntes dette er en veldig god måte å jobbe på. Isteden for å få mye å jobbe med, begynner man med en ting og så jobber man med den i neste kamp, og så kommer det kanskje noe mer man skal jobbe med i kampen etter.

I morgen er det ikke oppmøte før kl. 10.00 så det blir en god og lang natts søvn her i Tyrkia.

Larsen, Madinger og Clivaz.

Så var dag 1 her i Gaziantep over. Det har vært en mye bedre dag enn gårsdagen.
Fredag var satt av til reisedag, og den dagen klarte jeg å bruke ganske bra.
Gaziantep er ikke verdens navle, så det gikk med litt tid til å sjekke flytider før jeg fant en god reiserute.

Reiseruten jeg kom frem til var Oslo – Amsterdam, Amsterdam – Istanbul og Istanbul – Gaziantep. Flyet fra Oslo hadde avgang kl.06.30 og skulle lande i Amsterdam kl.08.35. Videre skulle jeg da til Istanbul kl.09.30, som skulle lande kl.13.45 lokaltid.
Fra Istanbul gikk flyet med Turkish Airlines kl.17.30. Dette skulle under normale omstendigheter ikke være noe problem, men slik gikk det virkelig ikke.
Etter ca.10 min forsinkelse fra Oslo og kø under innflyging til Amsterdam grunnet kraftig vind, landet jeg først kl.09.05. Da kom den gledelige beskjeden om at KLM hadde booket meg om til ett annet fly. Dette hørtes jo fint ut. Jeg gikk til transferdesken for å finne ut når jeg skulle fly videre. Der fikk jeg beskjed om at jeg var booket om på ett fly som skulle reise fra Amsterdam kl.20.00, og lande i Istanbul kl. 00.30. De på KLM kunne ikke fortelle meg når jeg hadde fly videre til Gaziantep.

Nå skjønte jeg at dette ikke kom til å bli en ”god” dag. Så jeg tok en telefon til AMEX for å høre om de kunne se i sitt system hvor og når jeg skulle fly videre. De fortalte meg at jeg hadde blitt booket om fra Istanbul til Gaziantep med første flyet kl.07.30 lørdag morgen. Det fristet ikke så veldig, og var egentlig helt uaktuelt. Heldigvis så fant vi ett fly med Turkish Airlines fra Amsterdam til Istanbul kl.11.40. Jeg fant ut at denne flighten var 20 min forsinket, og siden klokken ikke var mer enn ca.9.30 så skulle dette gå bra. Men først måtte jeg finne ut om jeg klarte å få tak i bagasjen min slik at jeg kunne sjekke inn den på den nye reiseruten. KLM klarte å finne bagasjen min og stoppet den. Det skulle ikke ta lang tid før jeg kunne plukke den opp på belte 14.

Etter en kjapp telefon til AMEX så var den nye reiseruten i boks, og siden turen Istanbul – Gaziantep var booket med Turkish Airlines klarte AMEX å bruke denne på den nye reiseruten. Så tilbake til bagasjen. KLM mente det ikke skulle ta mer enn 30 min. før den dukket opp på belte 14. Dette gjorde den ikke. Når klokken nærmet seg 11 og jeg fremdeles ikke hadde fått noe bagasje, gikk pulsen opp flere hakk. Så da var det å stille seg i køen for å snakke med KLM igjen for å se om de kunne finne den. De kunne ikke si annet enn at de jobbet med saken, men ikke hadde funnet den enda. Dette hjalp ikke så veldig på stressnivået mitt.

Så da var det bare å gå til innsjekk på Turkish Airlines for å høre med de når de stengte innsjekk. I skranken møtte jeg to hyggelige damer som sjekket opp om bagasjen min var funnet, noe den så klart ikke var. Så etter litt frem og tilbake hadde jeg 15 min. på å få tak bagasjen min. Jeg bestemte meg der å da for å sjekke inn slik at jeg uansett kom med flyet, så fikk bagasje være bagasje.

Nede i bagasjeområdet gikk tiden veldig fort. Så når klokken ble 11.15 og det ikke var kommet noe bagasje, var det bare å stille seg i kø til KLM igjen for å melde bagasjen tapt og sørge for at de fikk sendt den til hotellet. Når jeg endelig var min tur og hadde fylt ut de nødvendige skjemaene for å få bagasjen tilsendt, snudde jeg meg mot båndet en siste gang for å se om kofferten min var kommet… Og da kom den gitt..
Jeg tror ikke jeg har løpt så fort eller så langt med bagasje før, men jeg var for sent ute. Innsjekken var stengt!! Hva nå??? Da var det bort til skranken til Turkish Airlines for å høre om det var noe mulighet for å få bagasjen med på flyet. De tok en telefon til gaten for å høre, og de sa dette skulle gå bra. Endelig ett lyspunkt i en hittil mørk dag.
Sikkerhetskontrollen i Amsterdam er først når man kommer frem til gaten. Når jeg kom frem til gaten fikk jeg beskjed om at flyet var forsinket med totalt en time. Nok en gang ante jeg at jeg ikke kom til å rekke det neste flyet fra Istanbul. Jeg hadde sjekket med AMEX når jeg snakket med dem, så jeg visste at det neste flyet til Gaziantep gikk kl. 23.30, så jeg tenkte ikke så mye på om jeg ikke rakk det første flyet, og håpet bare at det flyet kl. 23.30 ikke var fullt.

Etter å ha tømt kofferten for å finne det jeg hadde av væske i kofferten fikk jeg levert den i gaten. Endelig. Nå var det bare å vente på avgang. Vel inne i flyet sank jeg ned i setet og kunne puste ut. Nå var det bare å håpe at jeg fikk plass på ett av de to mulige flyene fra Istanbul. Når vi taxet ut for å ta av kom den ene flyvertinnen bort til meg og gav meg nytt boardingkort. Jeg skjønte ikke helt hva hun mente med en gang, for jeg hadde jo fått boardingkort til 17.30 flyet når jeg sjekket inn. Men Turkish Airlines hadde funnet ut at jeg ikke kom til å rekke dette flyet så de hadde booket meg om til 23.30 flyet. Det var helt greit for meg siden jeg da visste at jeg kom til å rekke dette flyet og at jeg kom frem i tide. Jeg hadde fem timer ventetid i Istanbul før siste flyturen. Heldigvis traff jeg andre dommer kollegaer så å si med en gang så disse timene gikk ganske fort. Det siste flyet gikk til oppsatt rutetid og vi lander på rute i Gaziantep kl.01.05. Til stor glede fikk jeg også bagasjen min i tide.

Vi ble møtt på flyplassen av representanter fra det tyrkiske basketballforbundet, og etter en liten buss tur var jeg fremme på hotellet. Der fikk jeg den hyggelige meldingen om at det var avreise for den obligatoriske løpetesten kl. 09.00 lørdag morgen. Når jeg kom inn døra på hotell rommet var klokken rukket å bli 02.00. Da hadde jeg vært på reisefot i 21 timer. Det tok ikke lang tid før jeg sovnet, men det ble ikke mange timene på øyet før det var på tide å stå opp.

Dag 1.

Ikke veldig våken eller opplagt var det avreise til hallen. Kroppen var nok ikke helt fornøyd etter fredagen, men det var vel ikke så mye jeg kunne gjøre med det. Det var bare å bite tenne sammen og fullføre løpetesten. Alle 35 deltagerne bestod løpetesten.
Så blide og fornøyde returnerte vi til hotellet for en dusj og frokost før det var første samling.

Fornøyde kandidater etter fullført løpetest.

Instruktørene her er Richard Stokes, Alan Richardson og Miguel Betancor (han kommer først mandag morgen).
Dagens samling var mer enn velkomstsamling. Her fikk vi informasjon om hva som kommer til å skje denne uken vi skal være her, hva instruktørene ser etter i oss som kandidater og utdeling av diverse utstyr. (Dommerskjorte, fløyte, piqueskjorte og regelbok.)

Alan hadde også ett lite innlegg om 3PO og hvorfor de gjort endringer i mekanikken.
Turneringen vi skal dømme her er Türk Telekom International U16 Men’s Tournament. Det går seks kamper hver dag, så det er kun 18 av oss som får dømt hver dag.

Det var knyttet litt spenning til nominasjonene, spesielt fra min side. Jeg håpet å slippe nominasjon i dag grunnet den lange fredagen. Så når nominasjonene kom opp og jeg så at jeg ikke skulle dømme, jublet jeg nok litt inni meg.

Etter lunsj var det klart for kamper. Kampene spilles i to forskjellige haller. Den ene ca.10 min med buss fra hotellet, mens den andre ligger ca.30 min unna. Den hallen nærmest hotellet har tilskuerkapasitet på ca. 2000 ,og den andre har plass til ca. 5000.
Jeg dro til den store hallen for å se dagens kamper der.

Først ut var Frankrike – Georgia. Denne vant Frankrike 89 – 51. Kamp nr. 2 var Iran – Slovenia, en kamp Slovenia tilslutt vant 71 – 60. Dagens siste kamp var Bulgaria – Kina. Denne så vi ikke ferdig når vi fikk tilbudet om å dra tilbake til hotellet i pausen. Kina vant denne kampen 91 – 66.

Nå har det blitt legge tid for oss her i Gaziantep. Ny dag venter i morgen, og da blir det nok en tur ut og lufte fløyten litt. Så da er best å være opplagt og klar til kamp.

God Natt.
PK

I helgen var jeg i Hamburg. Her arrangerte de U17 VM for gutter i perioden 2-11. Juli, og en dommerclinic arrangert av det tyske forbundet.

Dette var en ren teoretisk clinic, vi hadde ingen kamper vi
skulle dømme, men vi fikk sett U17-kampene på ettermiddagene. Clinicen startet
fredag etter lunsj og varte til lunsj på
søndag.

Fredagen startet vi kl.14.00, siden jeg ankom Hamburg i 11 tiden fikk jeg med meg noen kamper før vi startet. (Det har vært ”hetebølge” i
Hamburg mens jeg var der. På fredag var det 28 grader, lørdag 34, og søndag 31 i skyggen utendørs. Som de fleste som har
vært i en basket hall om sommeren så er ikke hallene laget for å holde en
kjølig temperatur….)

Når jeg ankom hallen på fredag møtte jeg med
en gang noen kjente dommere fra Bologna (To fra Tyskland og to Østerrike). Da vi møtte resten
av deltakerne på clinicen, traff vi også de to russiske FIBA-kandidatene. Totalt
er det 28 dommere her (Tyskland, Polen, Russland, England og tre fra Taiwan!).

Instruktørene var Miguel Betancor, Richard Stokes, Alan
Richardson (FIBA Europa) og Lubomir Kotleba (FIBA World).

Fredag, lørdag og søndag før lunsj ble vi delt inn i tre grupper. Etter ønske
fra Stokes ble vi som hadde vært sammen i Bologna satt sammen i en gruppe.
Fredag hadde vi med Alan. Han hadde to temaer han gikk gjennom: ”Managing
mistakes» og «Excellent officiating». Han holdt disse i Solna, men det gjorde ingenting
å høre det en gang til.

Etter ett par timer i ett klasserom med dårlig luft, gikk vi
til hallen for å se kvartfinalene. Første kampen vi så var USA – Australia. USA
hadde kontroll fra start til slutt, og vant til slutt 105 – 70. Nivået på lagene var utrolig bra. USA er
ett meget godt lag. De er et utrolig atletisk og raskt lag. Jeg er ganske
sikker på at de norske ligalagene skulle fått noe å bryne seg på hvis de
skulle spilt mot dette laget. De har seks spillere over 2 meter (fra 203cm til
213cm. Det er de største 17 åringene jeg har sett…).

Etter denne kampen var det hjemmelaget Tyskland sin tur mot
Litauen. Tyskland ledet lenge, men det var til slutt Litauen som vant 73 – 61.
Den siste kvartfinalen var Polen – Serbia. Vi hadde lyst til å gjøre andre ting
enn å sitte inne i hallen under denne kampen, så vi tok oss en tur inn til
sentrum for å finne oss noe ”mat”.

Før lunsj på lørdag var det Miguel Betancor som underholdt
oss. Han gikk gjennom mekanikk og usportslige feil. Han hadde en del klipp han
viste oss, og alle disse var hentet fra den nye FIBA dvd’en.

Etter lunsj hadde vi en felles sesjon med Lubomir Kotleba
fra FIBA World hvor han snakket om ”Hvordan bli en bedre dommer”.

Jeg diskuterte dette med de andre
FIBA-kandidatene senere på kvelden, og vi var alle enige om at det virker som
FIBA Europa og FIBA World ser litt forskjellig på hvordan de ønsker at en
dommer skal være. Noe som bekreftet dette var at etter den ene semifinalen vi
så på lørdag snakket vi med den tyske dommeren som dømte kampen, og her kom det
frem at under denne turneringen har de verken morgenmøter eller ”post game
conference”, noe som etter hva jeg har skjønt er obligatorisk under turneringer
arrangert av FIBA Europa.

I programmet jeg hadde fått sammen med invitasjonen skulle
det være to sesjoner på søndag, men her var det gjort noen endringer slik at
det kun var en sesjon før lunsj.

Dagens sesjon ble holdt av Richard Stokes. Han skulle
egentlig gå gjennom ”Pregame og Postgame». Dette var den samme presentasjonen
han holdt i Bologna. Når han hadde fått vite at det var syv av kandidatene fra
Bologna som skulle delta på clinicen, hadde han forberedt en egen presentasjon
for oss.

Her gikk han gjennom hva FIBA Europa ser etter i dommerne sine. Dette
var nok den sesjonen jeg fikk mest ut av siden han snakket mye om hva FIBA ser
etter når de skal godkjenne nye FIBA-dommere.

Det jeg sitter igjen med etter en varm helg i Hamburg er at
dette var nok mest en ”sosial” clinic. Innholdet det ble forelest om var meget
bra, men jeg tror det viktigste er at instruktørene fra FIBA fikk møtt meg en
gang til før vi møtes en gang neste vår for del to av FIBA kurset. Dette var de
andre kandidatene enige om.

Det har vært en lang sesong, men nå er det ferie
frem til dommersamlingen i september.

God Sommer!!

PK

Søndag morgen var det oppmøte kl.07.45 utenfor hotellet for transport til hallen hvor den obligatoriske løpetesten skulle holdes. Vel fremme i hallen ble vi møtt av ambulansepersonell (for sikkerhets skyld… kanskje noe vi skulle tenke på i Norge også…..) .

Siden alle ikke kunne løpe samtidig ble vi delt opp i fem grupper. Jeg var i den andre gruppen. Avviklingen av løpetesten gikk ikke helt som planlagt, noen minutter ut i den første puljen hoppet cd en over ett par ”laps” slik at de som løp ble stresset og spurtet frem og tilbake. Det endte med at testen ble avbrutt etter 80 laps, men alle fra denne gruppen bestod.

Gruppe nr to som jeg var i slapp alt av tekniske problemer. Når den tredje gruppen hadde kommet to – tre minutter ut i deres test kom problemene tilbake, så de avbrøt denne gruppen. Etter noen minutter ble de startet igjen. Denne gangen var det pc’en til Richard som ble brukt som avspiller. Siden man ikke kunne høre når man skulle snu kom de opp med en kreativ løsning. Luigi Lamonica som hadde kommet for å bistå Richard og Ruven ble utstyrt med fløyte å blåste i den hver gang de skulle snu. Noen vil kanskje si at han er litt overkvalifisert til denne oppgaven, men han kjenner jo til hvordan man skal blåse i en fløyte. Det å blåse 86 ganger på 10 minutter er nok ikke noe han gjør i hver kamp. Alle deltakerne bestod løpetesten.

Etter en kjapp dusj og frokost var det tid for dagens første teori prøve, regel testen. Her fikk vi 25 ja/nei spørsmål som skulle besvares innen 45 minutter. Den andre teoriprøven vi hadde var en engelsk test. Her hadde de pukket ut 25 setninger fra regelboken som manglet ett ord. På høyre side av arket var de 25 ordene som manglet. Vi måtte finne det riktige ordet og fylle det inn på riktig plass og linje.

For min del gikk regeltesten bra, jeg føler meg sikker på at jeg har de 20 riktige svarene jeg trenger for å bestå. Det er to spørsmål jeg vet jeg har bommet på, så jeg håper det kun er disse og ingen andre overraskelser. Engelsktesten tror jeg at ble helt riktig. Personlig mener jeg denne prøven er litt i enkleste laget. Har man lest regelboken vil kan kunne klare denne uten de største problemene, men det betyr fremdeles ikke at man kommunisere på engelsk. De burde kanskje finne en annen form for engelsk test hvis de ønsker å få ett overblikk over om kan virkelig kan engelsk eller ikke.

Når prøvene var gjennomført, og etter en liten kaffepause, var det tid for å gå gjennom de nye reglene som trer i kraft til høsten. Vi ble informert om at det kan komme endringer i regelteksten før sesongen, men ingen flere endringer.

Ut ifra de endringene som kommer til høsten er det noen jeg tror skal bli interessante å håndheve. De som har med spillet å gjøre skal nok alle kunne klare å forholde seg til, verre er det med de endringene som er på spilledraktene. I korte trekk så er det gjort endringer i at alt av ”ekstra” bekledning fra høsten av. Her skal alt nå ha samme dominerende farge som drakten (Arm- og leggsleeves, sykkelbukser, sokker osv.). Dette tror jeg skal bli spennende å fortelle spillerne.

Etter lunsj var det klart for de siste kampene. Jeg dømte 3.periode i første kampen sammen med en fra Østerrike og en fra Makedonia. Denne kampen var over etter første periode, så når vi skulle i aksjon var det 40 poeng som skilte lagene. Kampen for min del gikk bra, og jeg er fornøyd med egen innsats. Så nå er det bare å vente på svar fra FIBA om jeg kommer videre til neste år.

Etter middag hadde våre italienske venner ordnet med felles buss inn til Bologna slik at vi kunne feire vel overstått clinic. Alle ble med, men det var noen som holdt seg på hotellet eller reiste hjem. Dette var en hyggelig avslutning på helgen. Jeg tror alle syntes det var godt å kunne senke skuldrene og slappe av med kollegaer fra andre land.

Etter tre intense dager med fullt kjør fra morgen til kveld sitter jeg igjen med mange inntrykk og mye ny og god erfaring. Så om jeg ikke kommer gjennom nåløyet, så sitter jeg igjen med mye jeg skal ta med meg videre. Det viktigste jeg har lært denne helgen er noe Nar Zanolin sa til oss når han var innom. ”Ikke alle kan få de beste kampene, så ikke konkurrer med andre enn deg selv. Så lenge du konkurrerer med deg selv vil du alltid kunne forbedre deg, og alltid komme ut som en vinner.”

Fasilitetene vi har brukt her nede har vært utrolig bra, med unntak av de ikke har air-condition i hallene så de blir litt varme når solen står på hele dagen. Hotellet har vært utrolig bra og maten fantastisk (Det blir nok ikke pasta til middag den første uken hjemme i Norge).

Hallene vi har dømt og løpt i er treningsbanene til Virtus Bologna. Jeg tror nok alle basketklubber i Norge hadde blitt misunnelige hvis de hadde sett hvordan hallene er her. Og ikke mist vi som dommere. Her er det ikke 100 linjer på banen. Her er det KUN merket opp for basketball, og alle gulvene er parkett.

Det å møte dommere fra andre land syntes jeg alltid er veldig spennende og givende. Stort sett alle samtaler vi har hatt her nede har vært basket/dommer relatert. Den gruppen jeg har hvert sammen med her nede syntes jeg har vært en super gruppe. Alle har kommet godt overens med hverandre, og det har ikke blitt noen ”klikker” slik som det fort kan bli når man er så mange samlet. Det at Norge er en liten basket nasjon kommer også lett frem, men ingen her mener de er bedre enn oss fra de mindre basket nasjonene, eller fortjener mer enn andre å komme videre. Så alle håper at vi møtes igjen neste år.

Litt spesielt er det å sitte å snakke med de som dømmer i de store seriene i Europa. Han ene spanjolen som er her dømmer til daglig i spanske ACB (Dette er en privat serie i Spania med alle topplagene. Regal FC Barcelona, Real Madrid osv). Han fortalte at for noen uker siden gikk alle de spanske dommerne (også de som ikke dømmer i ACB) ut i streik. Dette gjorde de fordi de også ønsker å være profesjonelle, slik som spillerne, trenerne osv. Slik jeg forstod det så er de nå i forhandlinger om dette. Streiken varte i litt over en uke, og når de spanske dommerne streiket hentet ACB inn FIBA dommere fra FIBA Amerika. Betalingen i ACB er også noe helt annet enn hva den er i hjemme i Norge. For en vanlig serie kamp får de 1200 euro. Så det å kunne leve av å dømme basket er visst ikke noe problem.

En annen jeg fikk god kontakt med her nede var David fra Israel. Han dømmer i toppserien i Israel, og kom rett fra en kamp i Tel Aviv med 10.000 elleville tilskuere. Han fortalte også om en kamp han hadde dømt hvor det hadde blitt kastet en liten bombe ned på banen mens de spilte. En av sikkerhets vaktene kom løpende bort og plukket den opp før den gikk av, men kom unna med den før den gikk av, så han mistet fire fingre på den ene hånden. David var derfor litt skvetten av seg..

Nå sitter jeg på flyplassen i Frankfurt å venter på å komme meg hjem. Tre uker i koffert tar på, så det skal bli godt å komme seg hjem og komme tilbake til normale rutiner. Selv om jeg godt kunne tenke meg noen dager til i Bologna. Litt kjipt er det også at det er LENGE til sesongen hjemme i Norge begynner.

Jeg ønsker også å rette en stor takk til dommerkomiteen (Knut, Jan og Tors) som har gitt meg muligheten til å reise til Bologna. Jeg føler jeg har gjort mitt beste her nede, så nå er det opp til FIBA.

En stor takk må også sendes til mine gode kolleger og venner i den norske dommergruppen. Spesielt til Jan, Kjell, Andreas, Torkild, Per og Robert. Uten god hjelp fra dere hadde jeg nok ikke vært like godt forberedt før jeg dro.

PK signing off…

Dag 2 i Bologna.

I dag startet vi med den obligatoriske legesjekken. De sjekket vekten, høyden og blodtrykket vårt. Dette er noe de gjør for å ha sitt på det tørre hvis noe skulle skje under den fysiske testen vi skal ha i morgen.

Etter lege sjekken og frokost var det klart for dagens første teori sesjon. Siden Miguel er på sykehuset (ikke noe alvorlig, han er blitt satt på en antibiotika kur) er det Richard som holder teori sesjonene.

I dag var det fokus på mekanikk- og ansvarsområder. Det kom ikke så mye nytt, men vi fikk noen tips på hvordan vi skulle bruke mekanikken slik at vi kom best ut av kampene. Det ble lagt vekt på at den tredje dommeren (center) ble introdusert for å hjelpe lead. Vi var også innom noe av den nye mekanikken som kommer til høsten.

Etter en liten kaffepause startet vi med en liten gruppeoppgave. Her ble vi oppdelt i syv grupper, og vi skulle komme frem til de tre punktene vi mener vi trenger for å oppnå ”Game Control”.

Da alle gruppene hadde presentert sine punkter, satt vi igjen med 10 punkter. Av disse 10 var det ”The 4 C´s” som ble vektlagt. (Consistency, Criteria, Communication og Consentration)

Vi var også inne på at når man er ”Crew Chief” burde man stille forberedt før man møter i hallen. Richard Stokes syntes vi skal lage oss en liste som vi går gjennom i pre-game’en.

Dette er ikke noe jeg har tenkt på før, men det når det kom opp må jeg si meg enig i at det er en veldig god ide.

Vi fikk også besøk av FIBAs General sekretær Nar Zanolin, og den tidligere spilleren Dino Meneghin som er president i det Italienske forbundet og nylig valgt inn i styret i FIBA Europa.

Etter lunsj var det felles transport til hallen for dagens kamper. Jeg hadde 4. periode i kamp to. Her dømte jeg sammen med en dommer fra Russland og en dommer fra Makedonia.

Dette ble en ny opplevelse. Det å ha en pre-game med to som ikke er «på nett» med det engelske språket, er ikke en lett sak.

I morgen starter vi kl.07.45 med transport til hallen for den fysiske testen. Vi har også regeltest og engelsktest i morgen, så nå skal vi lese litt regler…

God natt!

Dag 1i Bologna.

Torsdag var reisedag, så det offisielle programmet startet ikke før i dag. Vi ble møtt på flyplassen av representanter fra det Italienske basketballforbundet.

Vel fremme på hotellet møtte jeg flere kjenninger. Noen fra Scania Cup, NM i Solna og campen til Alan Richardson. Vi er to på rommet, og jeg deler rom med finske Seppo som jeg kjenner godt fra før. I alt er vi 38 kandidater (36 menn og to damer). Nøyaktig hvor mange nasjoner vi er har jeg ikke helt kontroll på…

Dagen startet kl.09.00. Instruktørene her nede er Richard Stokes fra England, Miguel Betancor fra Spania og Reuven Virovnik fra Israel. Miguel har ligget syk på hotell rommet sitt i hele dag, så Richard måtte kjøre showet alene.

Vi hadde teori frem til kl. 13.30. Det hele startet med en presantasjon som het ”Who wants to be a referee?” Hovedfokuset her var at den psykologiske ”formen” er minst like viktig som den fysiske formen. Vi gikk også gjennom hva FIBA ser etter i oss som kandidater, hvilke retningslinjer de har og hvordan FIBA Europa er bygd opp.

For at instruktørene skal kjenne oss igjen når vi dømmer fikk vi utdelt FIBA dommer skjorter med ett nr. på ryggen.

Etter en god lunsj var det klart for dagens praktiske del. Det var tre kamper vi skulle dømme. Måten de har gjort dette på er at alle får 1.periode hver. Så ila. en kamp er det 12 dommere i aksjon (For de som er gode i matte ser at 38 dommere ikke går opp i 3 kamper, så det er to stykker hver dag som ikke dømmer).

Jeg fikk 3.periode i første kamp. Mitt crew bestod av Seppo fra Finland og Gavin fra Wales. Det var litt spesielt å komme inn halvveis i kampen. Dømmingen gikk for min del helt OK. Det var ett par situasjoner jeg føler jeg kunne løst bedre, men alt i alt er jeg fornøyd med dagens prestasjon. Vi får ingen tilbake melding fra instruktørene, så om de er fornøyd med det vi har prestert i dag er det ingen som vet.

Etter de tre kampene var det tilbake til hotellet for middag. Maten som blir servert på hotellet er typisk italiensk. Mye pasta, ost, skinke og grønnsaker i olje. Det står en flaske rødvin på alle bordene, men den er det ingen som har turt å drikke av…enda…

Morgendagen starter med en legesjekk. Vi er delt opp i forskjellige puljer, og jeg har avtale med legen kl.08.40, så det blir en tidlig kveld på meg.

PK