Dommerbloggen

Med en strålende opplagt Chriss Andre Brohaug som reiseleder i spissen,
var en delegasjon på 16 nordmenn samlet på Gardermoen tidlig fredag.
Klare for tur og europamesterskapet i basket. Bare et kort stopp i et
Danmark i valgrus var det som skilte oss fra å innta Europas basketland
nummer 1, Litauen.

Det norske følget besto av alt fra trenere og
spillere, til regionsledere og dommere. Også noe så sjeldent som
basketinteresserte trøndere hadde satt av helgen for mesterskap i den
tidligere sovjetiske republikken

På flyplassen i Vilnius ble vi
møtt av Lars Nordmalm . En svenske med lang fartstid i det svenske
basketballforbundet. Det var han som skaffet billettene til kampene og
som hadde ordnet med transport til og fra hallen. Da han over bussens
høyttaleranlegg kunne fortelle at det finnes tre religioner i Litauen;
katolisisme, basketball og øl, sto jubelen i taket. Brått føltes det ut
som om det var en pilegrimsreise vi var på.

Etter en kort tur
innom hotellet gikk turen videre. Nærmere bestemt til Kaunas som ligger
ca. 9 mil unna Vilnius. Kjøreturen fungerte godt som oppladning til kamp
og stemningen ble bedre og bedre for hver kilometer.

Denne
fredagen var det klart for semifinaler og de to første lagene som skulle
i ilden var Spania og Makedonia. Flere av oss hadde for atmosfærens del
håpet at hjemmelaget Litauen skulle kapre en semifinaleplass, men det
klarte de som kjent ikke.

Senere på kvelden møttes Frankrike og
Russland om retten til å møte Spania i finalen. Litt overaskende for
noen klarte Frankrike, anført av Tony Parker, å sikre seieren og det var
duket for finale mellom to vesteuropeiske land. Noe som ikke er vanlig
sett i et historisk perspektiv.

Lørdagen var satt av til å se
plasseringskampen mellom Litauen og Hellas. Selv om kampen ikke var av
særlig betydning for noen av lagene, inviterte hjemmefansen virkelig til
fest. Landets president Dalia Grybauskaitė var i toppslag på
VIP-tribunen og godt hjulpet av 14.000 «gale» hjemmepatrioter ble laget
fra vertslandet løftet til seier.

I de tilfellene der
dommertrioens avgjørelser gikk mot hjemmelaget, ble det leven på
tribunen. Lydnivået var voldsomt og det berømte ”kollenbrølet” blir som
en parentes å regne sammenlignet med EM-kamper i Litauen.

Finaledommerne Ilija Belosevic og Luigi Lamonica har dømt tøffe kamper sammen før

Bronsefinalen
og finalen ble spilt søndag kveld og hallen var fylt opp til randen.
Luigi Lamonica fra Italia var satt til å lede kampen mellom de to lagene
som kjempet om retten til å kalle seg Europas beste lag.

Fra et
dommerperspektiv er det alltid morsomt å se de beste av de beste i
aksjon og blant den norske gjengen var det ikke noe snakk om
dommeravgjørelser. Et godt tegn på at mennene i grått leverte varene.

Det
var et helt land i festmodus. Handlegatene var pyntet med basketpynt
slik vi i Norge har de klassiske julegatene. Kollektivtrafikken kjørte
rundt med EM-flagg og alle spisestedene hadde egne menyer for
anledningen.

For basketballinteresserte mennesker er et besøk til Litauen et ”must”.

Om
to år er det Slovenias tur til å arrangere EM. Jeg avslutter bloggen
med å sitere presidenten i FIBA-Europe, islandske Olafur Rafnsson:

«See you in Slovenia in 2013!»

Sturla

… automobiles er ikke bare tittelen på en 25 år gammel komedie med Steve Martin og John Candy, men også fremkomstmidler vi bruker ukentlig i vårt virke som basketballdommere.

For fem år siden skrev jeg en liten reiseskildring til kollegaene i elitedommergruppen etter en hektisk uke på farten fra Kristiansand i sør til Harstad i nord. Siden den gang er mange nye kommet til, jeg tar meg den frihet å reposte den her på bloggen.

Arnstein

(som setter seg på toget til Bergen for å dømme jr-NM om to dager)

———————————-

Feb 15, 2006

Advarsel – Døden på Oslo S?

Det er altfor få reiseskildringer fra oss onkel Reisende Mac’er som farter rundt i Norge og dømmer basketball. Her kommer en kort oppsummering av min siste uke… Fellesnevnerene er kollektivtransport, basketballdommeren Gloppen, samt sykdom/død.

Lørdag: BLNO Kristiansand – Ulriken

På grunn av en usannsynlig dårlig flyrutetabell OSL-KRS, fant jeg det naturlig å sjekke togtilbudet på strekningen. Noe som viste seg å være ikke bare økonomisk svært gunstig for NBBF, men også tidsmessig innenfor akseptable rammer (tog Asker-Kristiansand tar ca. 4 timer hver vei). Med Komfort-billett har man tilgang til aviser, kaffe og stikkontakt til laptop – og jeg var strålende fornøyd. Benyttet de første timene nedover til å rydde opp i en stoor mailbox, så var jeg midt i en spennnede film da det ble ropt opp over høyttaleranlegget: «Er det en lege eller sykepleier ombord på toget – vennligst kom til spisevognen umiddelbart.»

Ikke er jeg lege, og heller ikke sykepleier, så jeg ble rolig sittende – dog med en litt spent følelse etterhvert som konduktøren økte farten hver gang han passerte gjennom vognen vår med puter og teppe m.m. Spisevognen lå rett foran den jeg satt i – og gjennom dørene kunne man se at det var hektisk aktivitet der fremme.

20 minutter før beregnet ankomst til Kristiansand kom det på ny melding over høyttaleranlegget: «Ja, som dere er kjent med har vi et sykdomstilfelle ombord, og vi vil nå ha et kort opphold på Vennesla stasjon der vi blir møtt av ambulansepersonell». Sant nok, da toget gled inn på stasjonen kom det to gulkledde løpende langs perrongen og dukket inn i spisevognen. Fem minutter senere landet et legehelikopter med et par meters klaring til kjøreledningen, og ytterligere to personer løp inn. Så ble det stille lenge.

«Kort opphold»… 45 minutter senere begynte jeg å frykte for timingen opp mot kampstart. Høyttaleranlegget oppførte seg som om en svensk sirkusdirektør hadde «bedt om allllra støørsta møjliga tyyystnad». Meddommer Lars Ryde og jeg holdt kontakten på mobil, og da dette så ut til å trekke ut i tid ble vi enige om at han skulle kjøre ut til Vennesla og hente meg der. Jeg samlet sammen bagasjen og gikk ut på perrongen. Konduktøren som sto der kunne på forespørsel fortelle at sykdomstilfellet var en overdose satt på toalettet i spisevognen, og at stakkaren hadde fått hjertestans og dødd en halvtime tidligere. Nå var det blitt en politisak og de ventet på at de lokale uniformerte skulle komme og undersøke åstedet før toget ble frigitt.. Informasjon er en fin ting når den først blir gitt..

Anyway, minutter senere svingte Lars opp foran stasjonsbygningen, vi nådde kampen med 15 minutters margin, og hjemreisen med toget dagen derpå gikk ok.

Onsdag: lokal kretskamp etter jobb

Måtte haste fra jobben litt tidligere enn normalt for å rekke endel andre ærender, og på vei ned til T-banen på Nationaltheatret ble jeg møtt av en stor folkemengde som lettere forskrekket gikk motsatt vei.. Vektere fortalte de som ville gå ned til togene at stasjonen var stengt pga. et uhell, og at vi måtte lese avisene dagen etter for å få vite hva som var skjedd.. Vel, det var raskt gjort å sjekke vg.no på kvelden: http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=301890 (Nationaltheatret stasjon stengt etter dødsulykke).

Fredag: BLNO: Harstad-Tromsø

Tidenes langspurt fra jobb for å rekke siste mulige flytog til Gardermoen ble belønnet med direkte ombordstigning på flyet (Hva har man dommerkollegaer (Lunde) i SAS til om ikke det er å holde igjen gate’n :-). På Evenes fikk vi tildelt en leiebil med store plastskader i fronten: «Han e litt krasja, bilen. Du veit – det e jo nuillføre. Berre kjør forsektig, hehe». Etter en vel blåst kamp med takk fra begge lag, og påfølgende middag på Lanternen og en rask samtale med den lokale tilhengerskare (utrolig hvor lenge de husker min T til Lazar fra finalen i 2004) – bar det tilbake på hotellet for en natts søvn og påfølgende flyretur til Tigerstaden.

Kun få metere fra flydøra, kjenner jeg at det er noe som stikker i bukselomma.. Oops, leiebilfirmaet hadde nok ikke blitt så blide om nøkkelen til bilen deres hadde blitt med ned til Oslo. Fikk heldigvis levert den til en Securitass som lovet å droppe den hos National umiddelbart.

Så ombord på flyet – take-off – og i 10 000 fots høyde slukkes lyset med «Fasten your seatbelts». Da reiser det seg en mann tre seterader foran oss – muligens for å gå på toalettet. Det vil si – han reiste seg ikke helt.. Marco Elsafadi satt tvers overfor ham, og hadde visstnok sett øynene rulle bakover i hodet før han falt om og datt ut i midtgangen.

Deja vu – Nok en gang hørte jeg: «Er det en lege eller sykepleier tilstede?» fra høyttaleranlegget.. Pursere og flyvertinner beveget seg godt koreografert og hentet både puter, tepper og oksygenapparat. Mannen ble lagt i stabilt sideleie i midtgangen, og en litt uhyggelig stemning spredte seg da det ble klart at det ikke var noen personer med medisinsk kompetanse ombord. Bevisstløs, men med puls og pust, ble karen liggende i midtgangen til vi taxet inn på Gardermoen og igjen ble møtt av ambulansepersonell. Heldigvis hadde han kommet til seg selv igjen da, selv om han ikke kunne gjøre rede for seg, og svarte helt tåkete på det de spurte ham om. Vi andre ble vist ut gjennom bakdøren, og på vei bort til bagasjekarusellen kunne vi se at ambulansen kjørte bort uten blålys – noe som vel var et godt tegn.

Denne begivenhetsrike uke med basketball og kollektivtrafikk har fått meg til å tenke på to ting:

1. Jeg skal aldri mer mistenke dr. Holmboe for å ta en spansk en når han kommer noen minutter etter avtalt møtetid – og forteller med smil rundt munnen at det oppstod en medisinsk nødsituasjon på veien 😉

2. Etter å ha lest dette – tør virkelig Kjell og Linda (eller noen som helst andre) å sette seg på en kollektivtransport med meg i overskuelig fremtid, f.eks. til kampen førstkommende lørdag?

🙂

Så var helgen over, omtrent like fort som den kom. Men man sitter jo igjen med noen fine opplevelser og gode inntrykk fra både Final Four og den spanske byen Barcelona.

Finalen ble akkurat så spennende som man kunne håpe på, de gule hang med noen få poeng bak helt til slutten av tredje periode, men grekerne hadde mest kontroll når det virkelig gjaldt. Deres 7-0 run i slutten av den tredje perioden viste seg å bli avgjørende.

Vi har fått oppleve de gule hordene, med dans, sang og MYE LYD heiet de konstant gjennom kampen, for våre norske ører ble det hvertfall nok.
Barcelona som mål for en langhelt er helt perfekt, byen er stor og har alt man kan ønske seg. Turistattraksjoner, en fin Gamleby, nærhet til havet, restauranter og kafeer overalt og et behagelig klima. Jeg tror det må bli et besøk til ved en senere anledning.

I går offentliggjorde Euroleague at de neste år skal arrangere Final Four i Istanbul, byen som jo ligger på grensen mellom Europa og Asia. For de som vil følge kampen om mesterskapet på nært hold er det bare å holde av plass i kalenderen.

Etter en svært kort natt på Gardermoen og en tre-timers flytur til Spania er vi endelig framme i Barcelona. For en helg, begivenhetenes sentrum for alle som elsker basketball.

Det tok ikke mange minuttene etter at vi ankom sentrum før vi så de første gruppene av forventningsfulle tilhengere, i grønne eller gule t-skjorter, syngende nedover Barcelonas velkjente Rambla. Det er ingen tvil om at det er Final Four i kveld, og takket være en «late incoming» nordlending er også billettene mine på plass.

Forventningsfulle er også de seks nordmennene som akkurat nå gjør seg klare til å reise til hallen, og med fire av Europas beste lag på parketten og kanskje 20 tusen fans på tribunen, må dette bli en av de bedre fredagene man har hatt på lenge.

Om noen timer har vi sett to semifinaler, forøvrig sendes begge på Viasat Sport for de som har abonnement på den kanalen, og rundt kl. 23 i kveld vet vi hvem som skal spille søndagens finale om det ypperste trofeet og tittelen som vinner av årets Euroleage.

Med vår interesse i dømming blir det selvfølgelig en titt på hva fløyteblåserne gjør, og vi håper at deres innsats blir profesjonell som det alltid er i disse kampene. Men noen situasjoner å diskutere etter kampen forventer vi like fullt.

Da er det bare å si «Play ball», snart er det klart hvilke to lag som er klare for finalen i årets Turkish Airlines Euroleague Basketball.

Denne helgen har det for første gang blitt
arrangert Ungdomslekene. Arena for dette var OL-byen Lillehammer. Hele 15
idretter og ca. 1500 utøvere samlet seg her for å vise seg frem og kjempe om edelt
metall i sine idretter. Ingen av de ”store” idrettene var med på dette
arrangementet, så her var det stor variasjon i hva man kunne få med seg.

Arenaene
som ble bruk var Håkons hall og Kristins hall, pluss noen eksterne spesial
haller. Det er nok ikke like lett å sette opp en midlertidig bowlingbane i en
idrettshall som å sette opp ett bord for å spille bordtennis, og ikke så populært å avholde konkurranse i salongrifle i samme
hall som man har hiphop og diskodans.

Basket ble representert ved U20 sluttspill for jenter og gutter. Dette foregikk i Håkonshall på lørdag og søndag.
Når det skal spilles en basketkamp så er det ofte lettest å ha noen i grått som
prøver å holde kontroll på hva spillerne driver med på banen.

Så fredag
ettermiddag satte noen gråkledde fra østlandsområdet seg i bilen med
destinasjon Lillehammer. Jeg reiste oppover med Lars Ryde, Andreas Lind og Per
Røgeberg. Till Schrader tok toget fra Holmestrand på fredag, mens John M.
Hammervoll og Oscar Lindø ankom lørdag formiddag.

Alle dommerne som skulle i
aksjon i helgen var booket inn på samme hotell. Kanskje ikke så dumt å putte alle
de minst populære på ett og samme hotell. Det var ganske artig å sitte med lange
ører under frokosten å høre hva snakken gikk i rundt de forskjellige bordene,
for alle snakket som det samme.. Dømming i sin idrett.

Som sagt så ble basket spilt i Håkons hall.
Her var vi sammen med fekting, bordtennis, badminton, bueskyting, biljard,
klatring, boksing og noe dans. Heldigvis så var ikke dansen inne på den store
flaten, for når de satte på musikken var det ikke mulig å høre så mye annet der
de holdt på. Basket var satt mellom bordtennis og bueskyting, og selv om det
var skillevegg mellom oss, så kom det noen bordtennisballer inn på banen.
Heldigvis fikk vi stoppet spillet med en gang det kom en ball over, men vi
hadde det litt gøy med at det var ”premie” til den som klarte å knuse en ball.
Noe ingen klarte.

Lørdag ble det spilt semifinaler. Den
første kampen kl.10.00 var mellom Asker og Gimle på jentesiden. Gimle gikk
seirene ut av denne. Så kl. 12.00 var det klart for guttenes første kamp. Her
møttes BK og Gimle, en kamp BK vant. Den siste jentekampen gikk mellom Ulriken
og Centrum. Denne ble vunnet av Ulriken. Dagens siste kamp var guttekampen der
Ulriken og Asker skulle gjøre opp om hvem som skulle møte BK i finalen. Ulriken
ble for sterke for Asker, så det ble BK – Ulriken i guttefinalen.

Søndag morgen var det tidlig opp for noen
av oss. Første kampen ble spilt kl.09.00 og dette var bronsekampen for jenter.
Her vant Asker over Centrum. Kl.11.00 var det guttene som skulle spille om
bronsen. Gimle mot Asker, en kamp Gimle vant.

Kl.13.00 var det klart for jentefinalen.
Dette ble ett rent Bergens oppgjør, Ulriken – Gimle, de to samme lagene som
møttes i NM finalen for senior kvinner tidligere i vår. Ulriken viste seg for
sterke for Gimle og vant jentefinalen.

Helgens siste kamp var guttefinalen mellom
BK og Ulriken. Dette ble en veldig spennende kamp som BK vant etter å ha ligget
etter Ulriken store deler av kampen.

Det har vært en bra helg på Lillehammer.
Jeg syntes dette arrangementet var veldig bra fra a til å. Veldig artig at man
har en samling av de mindre idrettene. Vi fikk sett masse forskjellig idrett
før og etter vi hadde dømt. Vi satt nok mest og så vår egen idrett, men det var
gøy at man kunne gå fra ”hall til hall” for å få med seg andre ting, som det
ikke vises så mye av på TV. Artig var det også å se barn og ungdommer i alle
aldre utøve sin idrett med stor glede og engasjement.

Helgens høydepunkt var nok når vi var og så
på boksing. Der så vi en kamp i fluevekt inntil 30 kg. Her var det to gutter på
11 som bokset. Med hjelm og hansker som var større enn hodene til guttene. Det
var full presentasjon av bokserne, meritter og antall kamper de hadde gått. Og
etter kampen ble de intervjuet av speakeren. Det var veldig profesjonelt
opplegg rundt bokseringen og guttene showet litt etter kampen med å hoppe rundt og vifte armene over hodet. Begge fikk medaljer og diplom etter kampen.

På hotellet på lørdag snakket vi med en av
boksedommerne som fortalte oss litt om opplegget rundt de yngste klassene.
Frem til du er 14 så bokser du
ikke ”vanlig” boksing, men diplomboksing. Her er det ikke antall treff som
avgjør om du vinner, men om teknikken er god. Og disse har nok MYE å lære
basket spillere, for det fot arbeidet de leverte var helt rått å se på.

Move
like a butterfly, and sting like a bee.

PK

Telefonen ringte plutselig søndag morgen, og i den andre enden var Rifat og Johan. Våre to ivrigste dommere var igjen på reisefot som dommere, og på en avstikker over grensen til Sverige, var de to på vei forbi og inviterte på kaffe.

Det er alltid like hyggelig å slå av en prat med dommerkollegaer, og når omgivelsene denne gang var de hjemlige omgivelsene i Fredrikstads stolthet Gamlebyen, var det bare å ta på seg skoene og begi seg ut i kulden. En liten rusletur på historisk grunn ble det også tid til i strålende vintersol.

Hver sesong har de to ildsjelene over 30 reisedager som basketballdommere, og det er svært sjelden nei i deres munn når dommerkomiteen ringer om ekstra oppdrag. De er i særklasse når de prioriterer dømming over alt annet, både familie og jobb rykker ned på listen når det dukker opp dommeroppdrag.

På vei tilbake til Oslo for et nytt oppdrag søndag ettermiddag, ble det tid til en koselig prat over et par kaffekopper på «Mormors Cafe» i Gamlebyen, og det er vel neppe noen overraskelse at det var basketball og dømming som var hovedtemaet.

Det har dessverre blitt slik de senere årene at jobb og familieliv har gjort det nødvendig for de fleste å prioritere tiden langt strammere enn tidligere. Dette at dommere, som jo er en liten gruppe mennesker med den samme interessen for basketball, kan treffes utenom kampene er viktig.

For mange år siden var det langt mer utbredt å samles før eller etter kampene til et måltid litt sosial hygge, og det kan se om som det har blitt litt mer av det også det siste året. Men det er viktig av flere årsaker at man tar seg litt tid til å sosialisere med de samme folkene som man helst bør kjenne godt og skal samarbeide med i kampene.

Rifat og Johan tok seg god tid til et kaffebesøk i Gamlebyen denne søndagen, og selv om de kom inn på flere frustrerende forhold rundt dette med å dømme, var de helt klare på at ingenting er mer givende enn å ha basketdømmingen å fylle fritiden med.

Selv om det har blitt lite blåsing på meg de to siste sesongen, har basketdømming fortsatt fylt all fritiden. Men denne lille påminnelsen om hvordan det pleide å være, fikk meg likevel til å savne dømming og det å treffe hyggelige kollegaer til en lunsj eller middag.

Takk for kaffen, Johan og Rifat!