Dommerbloggen

… automobiles er ikke bare tittelen på en 25 år gammel komedie med Steve Martin og John Candy, men også fremkomstmidler vi bruker ukentlig i vårt virke som basketballdommere.

For fem år siden skrev jeg en liten reiseskildring til kollegaene i elitedommergruppen etter en hektisk uke på farten fra Kristiansand i sør til Harstad i nord. Siden den gang er mange nye kommet til, jeg tar meg den frihet å reposte den her på bloggen.

Arnstein

(som setter seg på toget til Bergen for å dømme jr-NM om to dager)

———————————-

Feb 15, 2006

Advarsel – Døden på Oslo S?

Det er altfor få reiseskildringer fra oss onkel Reisende Mac’er som farter rundt i Norge og dømmer basketball. Her kommer en kort oppsummering av min siste uke… Fellesnevnerene er kollektivtransport, basketballdommeren Gloppen, samt sykdom/død.

Lørdag: BLNO Kristiansand – Ulriken

På grunn av en usannsynlig dårlig flyrutetabell OSL-KRS, fant jeg det naturlig å sjekke togtilbudet på strekningen. Noe som viste seg å være ikke bare økonomisk svært gunstig for NBBF, men også tidsmessig innenfor akseptable rammer (tog Asker-Kristiansand tar ca. 4 timer hver vei). Med Komfort-billett har man tilgang til aviser, kaffe og stikkontakt til laptop – og jeg var strålende fornøyd. Benyttet de første timene nedover til å rydde opp i en stoor mailbox, så var jeg midt i en spennnede film da det ble ropt opp over høyttaleranlegget: «Er det en lege eller sykepleier ombord på toget – vennligst kom til spisevognen umiddelbart.»

Ikke er jeg lege, og heller ikke sykepleier, så jeg ble rolig sittende – dog med en litt spent følelse etterhvert som konduktøren økte farten hver gang han passerte gjennom vognen vår med puter og teppe m.m. Spisevognen lå rett foran den jeg satt i – og gjennom dørene kunne man se at det var hektisk aktivitet der fremme.

20 minutter før beregnet ankomst til Kristiansand kom det på ny melding over høyttaleranlegget: «Ja, som dere er kjent med har vi et sykdomstilfelle ombord, og vi vil nå ha et kort opphold på Vennesla stasjon der vi blir møtt av ambulansepersonell». Sant nok, da toget gled inn på stasjonen kom det to gulkledde løpende langs perrongen og dukket inn i spisevognen. Fem minutter senere landet et legehelikopter med et par meters klaring til kjøreledningen, og ytterligere to personer løp inn. Så ble det stille lenge.

«Kort opphold»… 45 minutter senere begynte jeg å frykte for timingen opp mot kampstart. Høyttaleranlegget oppførte seg som om en svensk sirkusdirektør hadde «bedt om allllra støørsta møjliga tyyystnad». Meddommer Lars Ryde og jeg holdt kontakten på mobil, og da dette så ut til å trekke ut i tid ble vi enige om at han skulle kjøre ut til Vennesla og hente meg der. Jeg samlet sammen bagasjen og gikk ut på perrongen. Konduktøren som sto der kunne på forespørsel fortelle at sykdomstilfellet var en overdose satt på toalettet i spisevognen, og at stakkaren hadde fått hjertestans og dødd en halvtime tidligere. Nå var det blitt en politisak og de ventet på at de lokale uniformerte skulle komme og undersøke åstedet før toget ble frigitt.. Informasjon er en fin ting når den først blir gitt..

Anyway, minutter senere svingte Lars opp foran stasjonsbygningen, vi nådde kampen med 15 minutters margin, og hjemreisen med toget dagen derpå gikk ok.

Onsdag: lokal kretskamp etter jobb

Måtte haste fra jobben litt tidligere enn normalt for å rekke endel andre ærender, og på vei ned til T-banen på Nationaltheatret ble jeg møtt av en stor folkemengde som lettere forskrekket gikk motsatt vei.. Vektere fortalte de som ville gå ned til togene at stasjonen var stengt pga. et uhell, og at vi måtte lese avisene dagen etter for å få vite hva som var skjedd.. Vel, det var raskt gjort å sjekke vg.no på kvelden: http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=301890 (Nationaltheatret stasjon stengt etter dødsulykke).

Fredag: BLNO: Harstad-Tromsø

Tidenes langspurt fra jobb for å rekke siste mulige flytog til Gardermoen ble belønnet med direkte ombordstigning på flyet (Hva har man dommerkollegaer (Lunde) i SAS til om ikke det er å holde igjen gate’n :-). På Evenes fikk vi tildelt en leiebil med store plastskader i fronten: «Han e litt krasja, bilen. Du veit – det e jo nuillføre. Berre kjør forsektig, hehe». Etter en vel blåst kamp med takk fra begge lag, og påfølgende middag på Lanternen og en rask samtale med den lokale tilhengerskare (utrolig hvor lenge de husker min T til Lazar fra finalen i 2004) – bar det tilbake på hotellet for en natts søvn og påfølgende flyretur til Tigerstaden.

Kun få metere fra flydøra, kjenner jeg at det er noe som stikker i bukselomma.. Oops, leiebilfirmaet hadde nok ikke blitt så blide om nøkkelen til bilen deres hadde blitt med ned til Oslo. Fikk heldigvis levert den til en Securitass som lovet å droppe den hos National umiddelbart.

Så ombord på flyet – take-off – og i 10 000 fots høyde slukkes lyset med «Fasten your seatbelts». Da reiser det seg en mann tre seterader foran oss – muligens for å gå på toalettet. Det vil si – han reiste seg ikke helt.. Marco Elsafadi satt tvers overfor ham, og hadde visstnok sett øynene rulle bakover i hodet før han falt om og datt ut i midtgangen.

Deja vu – Nok en gang hørte jeg: «Er det en lege eller sykepleier tilstede?» fra høyttaleranlegget.. Pursere og flyvertinner beveget seg godt koreografert og hentet både puter, tepper og oksygenapparat. Mannen ble lagt i stabilt sideleie i midtgangen, og en litt uhyggelig stemning spredte seg da det ble klart at det ikke var noen personer med medisinsk kompetanse ombord. Bevisstløs, men med puls og pust, ble karen liggende i midtgangen til vi taxet inn på Gardermoen og igjen ble møtt av ambulansepersonell. Heldigvis hadde han kommet til seg selv igjen da, selv om han ikke kunne gjøre rede for seg, og svarte helt tåkete på det de spurte ham om. Vi andre ble vist ut gjennom bakdøren, og på vei bort til bagasjekarusellen kunne vi se at ambulansen kjørte bort uten blålys – noe som vel var et godt tegn.

Denne begivenhetsrike uke med basketball og kollektivtrafikk har fått meg til å tenke på to ting:

1. Jeg skal aldri mer mistenke dr. Holmboe for å ta en spansk en når han kommer noen minutter etter avtalt møtetid – og forteller med smil rundt munnen at det oppstod en medisinsk nødsituasjon på veien 😉

2. Etter å ha lest dette – tør virkelig Kjell og Linda (eller noen som helst andre) å sette seg på en kollektivtransport med meg i overskuelig fremtid, f.eks. til kampen førstkommende lørdag?

🙂

Så var helgen over, omtrent like fort som den kom. Men man sitter jo igjen med noen fine opplevelser og gode inntrykk fra både Final Four og den spanske byen Barcelona.

Finalen ble akkurat så spennende som man kunne håpe på, de gule hang med noen få poeng bak helt til slutten av tredje periode, men grekerne hadde mest kontroll når det virkelig gjaldt. Deres 7-0 run i slutten av den tredje perioden viste seg å bli avgjørende.

Vi har fått oppleve de gule hordene, med dans, sang og MYE LYD heiet de konstant gjennom kampen, for våre norske ører ble det hvertfall nok.
Barcelona som mål for en langhelt er helt perfekt, byen er stor og har alt man kan ønske seg. Turistattraksjoner, en fin Gamleby, nærhet til havet, restauranter og kafeer overalt og et behagelig klima. Jeg tror det må bli et besøk til ved en senere anledning.

I går offentliggjorde Euroleague at de neste år skal arrangere Final Four i Istanbul, byen som jo ligger på grensen mellom Europa og Asia. For de som vil følge kampen om mesterskapet på nært hold er det bare å holde av plass i kalenderen.

Etter en svært kort natt på Gardermoen og en tre-timers flytur til Spania er vi endelig framme i Barcelona. For en helg, begivenhetenes sentrum for alle som elsker basketball.

Det tok ikke mange minuttene etter at vi ankom sentrum før vi så de første gruppene av forventningsfulle tilhengere, i grønne eller gule t-skjorter, syngende nedover Barcelonas velkjente Rambla. Det er ingen tvil om at det er Final Four i kveld, og takket være en «late incoming» nordlending er også billettene mine på plass.

Forventningsfulle er også de seks nordmennene som akkurat nå gjør seg klare til å reise til hallen, og med fire av Europas beste lag på parketten og kanskje 20 tusen fans på tribunen, må dette bli en av de bedre fredagene man har hatt på lenge.

Om noen timer har vi sett to semifinaler, forøvrig sendes begge på Viasat Sport for de som har abonnement på den kanalen, og rundt kl. 23 i kveld vet vi hvem som skal spille søndagens finale om det ypperste trofeet og tittelen som vinner av årets Euroleage.

Med vår interesse i dømming blir det selvfølgelig en titt på hva fløyteblåserne gjør, og vi håper at deres innsats blir profesjonell som det alltid er i disse kampene. Men noen situasjoner å diskutere etter kampen forventer vi like fullt.

Da er det bare å si «Play ball», snart er det klart hvilke to lag som er klare for finalen i årets Turkish Airlines Euroleague Basketball.

Denne helgen har det for første gang blitt
arrangert Ungdomslekene. Arena for dette var OL-byen Lillehammer. Hele 15
idretter og ca. 1500 utøvere samlet seg her for å vise seg frem og kjempe om edelt
metall i sine idretter. Ingen av de ”store” idrettene var med på dette
arrangementet, så her var det stor variasjon i hva man kunne få med seg.

Arenaene
som ble bruk var Håkons hall og Kristins hall, pluss noen eksterne spesial
haller. Det er nok ikke like lett å sette opp en midlertidig bowlingbane i en
idrettshall som å sette opp ett bord for å spille bordtennis, og ikke så populært å avholde konkurranse i salongrifle i samme
hall som man har hiphop og diskodans.

Basket ble representert ved U20 sluttspill for jenter og gutter. Dette foregikk i Håkonshall på lørdag og søndag.
Når det skal spilles en basketkamp så er det ofte lettest å ha noen i grått som
prøver å holde kontroll på hva spillerne driver med på banen.

Så fredag
ettermiddag satte noen gråkledde fra østlandsområdet seg i bilen med
destinasjon Lillehammer. Jeg reiste oppover med Lars Ryde, Andreas Lind og Per
Røgeberg. Till Schrader tok toget fra Holmestrand på fredag, mens John M.
Hammervoll og Oscar Lindø ankom lørdag formiddag.

Alle dommerne som skulle i
aksjon i helgen var booket inn på samme hotell. Kanskje ikke så dumt å putte alle
de minst populære på ett og samme hotell. Det var ganske artig å sitte med lange
ører under frokosten å høre hva snakken gikk i rundt de forskjellige bordene,
for alle snakket som det samme.. Dømming i sin idrett.

Som sagt så ble basket spilt i Håkons hall.
Her var vi sammen med fekting, bordtennis, badminton, bueskyting, biljard,
klatring, boksing og noe dans. Heldigvis så var ikke dansen inne på den store
flaten, for når de satte på musikken var det ikke mulig å høre så mye annet der
de holdt på. Basket var satt mellom bordtennis og bueskyting, og selv om det
var skillevegg mellom oss, så kom det noen bordtennisballer inn på banen.
Heldigvis fikk vi stoppet spillet med en gang det kom en ball over, men vi
hadde det litt gøy med at det var ”premie” til den som klarte å knuse en ball.
Noe ingen klarte.

Lørdag ble det spilt semifinaler. Den
første kampen kl.10.00 var mellom Asker og Gimle på jentesiden. Gimle gikk
seirene ut av denne. Så kl. 12.00 var det klart for guttenes første kamp. Her
møttes BK og Gimle, en kamp BK vant. Den siste jentekampen gikk mellom Ulriken
og Centrum. Denne ble vunnet av Ulriken. Dagens siste kamp var guttekampen der
Ulriken og Asker skulle gjøre opp om hvem som skulle møte BK i finalen. Ulriken
ble for sterke for Asker, så det ble BK – Ulriken i guttefinalen.

Søndag morgen var det tidlig opp for noen
av oss. Første kampen ble spilt kl.09.00 og dette var bronsekampen for jenter.
Her vant Asker over Centrum. Kl.11.00 var det guttene som skulle spille om
bronsen. Gimle mot Asker, en kamp Gimle vant.

Kl.13.00 var det klart for jentefinalen.
Dette ble ett rent Bergens oppgjør, Ulriken – Gimle, de to samme lagene som
møttes i NM finalen for senior kvinner tidligere i vår. Ulriken viste seg for
sterke for Gimle og vant jentefinalen.

Helgens siste kamp var guttefinalen mellom
BK og Ulriken. Dette ble en veldig spennende kamp som BK vant etter å ha ligget
etter Ulriken store deler av kampen.

Det har vært en bra helg på Lillehammer.
Jeg syntes dette arrangementet var veldig bra fra a til å. Veldig artig at man
har en samling av de mindre idrettene. Vi fikk sett masse forskjellig idrett
før og etter vi hadde dømt. Vi satt nok mest og så vår egen idrett, men det var
gøy at man kunne gå fra ”hall til hall” for å få med seg andre ting, som det
ikke vises så mye av på TV. Artig var det også å se barn og ungdommer i alle
aldre utøve sin idrett med stor glede og engasjement.

Helgens høydepunkt var nok når vi var og så
på boksing. Der så vi en kamp i fluevekt inntil 30 kg. Her var det to gutter på
11 som bokset. Med hjelm og hansker som var større enn hodene til guttene. Det
var full presentasjon av bokserne, meritter og antall kamper de hadde gått. Og
etter kampen ble de intervjuet av speakeren. Det var veldig profesjonelt
opplegg rundt bokseringen og guttene showet litt etter kampen med å hoppe rundt og vifte armene over hodet. Begge fikk medaljer og diplom etter kampen.

På hotellet på lørdag snakket vi med en av
boksedommerne som fortalte oss litt om opplegget rundt de yngste klassene.
Frem til du er 14 så bokser du
ikke ”vanlig” boksing, men diplomboksing. Her er det ikke antall treff som
avgjør om du vinner, men om teknikken er god. Og disse har nok MYE å lære
basket spillere, for det fot arbeidet de leverte var helt rått å se på.

Move
like a butterfly, and sting like a bee.

PK

Telefonen ringte plutselig søndag morgen, og i den andre enden var Rifat og Johan. Våre to ivrigste dommere var igjen på reisefot som dommere, og på en avstikker over grensen til Sverige, var de to på vei forbi og inviterte på kaffe.

Det er alltid like hyggelig å slå av en prat med dommerkollegaer, og når omgivelsene denne gang var de hjemlige omgivelsene i Fredrikstads stolthet Gamlebyen, var det bare å ta på seg skoene og begi seg ut i kulden. En liten rusletur på historisk grunn ble det også tid til i strålende vintersol.

Hver sesong har de to ildsjelene over 30 reisedager som basketballdommere, og det er svært sjelden nei i deres munn når dommerkomiteen ringer om ekstra oppdrag. De er i særklasse når de prioriterer dømming over alt annet, både familie og jobb rykker ned på listen når det dukker opp dommeroppdrag.

På vei tilbake til Oslo for et nytt oppdrag søndag ettermiddag, ble det tid til en koselig prat over et par kaffekopper på «Mormors Cafe» i Gamlebyen, og det er vel neppe noen overraskelse at det var basketball og dømming som var hovedtemaet.

Det har dessverre blitt slik de senere årene at jobb og familieliv har gjort det nødvendig for de fleste å prioritere tiden langt strammere enn tidligere. Dette at dommere, som jo er en liten gruppe mennesker med den samme interessen for basketball, kan treffes utenom kampene er viktig.

For mange år siden var det langt mer utbredt å samles før eller etter kampene til et måltid litt sosial hygge, og det kan se om som det har blitt litt mer av det også det siste året. Men det er viktig av flere årsaker at man tar seg litt tid til å sosialisere med de samme folkene som man helst bør kjenne godt og skal samarbeide med i kampene.

Rifat og Johan tok seg god tid til et kaffebesøk i Gamlebyen denne søndagen, og selv om de kom inn på flere frustrerende forhold rundt dette med å dømme, var de helt klare på at ingenting er mer givende enn å ha basketdømmingen å fylle fritiden med.

Selv om det har blitt lite blåsing på meg de to siste sesongen, har basketdømming fortsatt fylt all fritiden. Men denne lille påminnelsen om hvordan det pleide å være, fikk meg likevel til å savne dømming og det å treffe hyggelige kollegaer til en lunsj eller middag.

Takk for kaffen, Johan og Rifat!

Jeg har nå talt gjennom regningsblokken min for dømming, og ser at jeg har tilbakelagt 18 kamper på Island. Jeg skriver Island, fordi det er på ingen måte bare Reykjavik det er snakk om. Basketball er i en veldig stor og overraskende grad spredt utover til de minste av tettsteder. Det er også veldig få kamper som går i Reykjaviks bysentrum. Jeg blir som oftest plukket opp av meddommer, og så kjører vi gjerne i en halvtime, 45 minutter eller en times tid.

Som jeg var inne på, skriver vi ut regninger her, og får pengene overført til konto. Basert på mine erfaringer så langt, har jeg ikke mye til overs for denne ordningen. I halvparten av tilfellene kommer ikke pengene iløpet av den første uken, og man må hele tiden holde øye med nettbanken og de regningene man har skrevet ut, og sammenligne. Så må man finne frem til kasserer for den klubben det gjelder og purre på vedkommende. Det kan også være vanskelig å tyde seg frem til hvem det er som har betalt, fordi det ofte bare står et navn og et beløp i nettbanken.

Betalingen for kampene begynner på rundt 5000 ISK og går opp til rundt 10.000 ISK. (Del på 20, så har du NOK.) For finaler i toppligaene er det en del mer enn dette. Det lønner seg absolutt å være sjåfør, for da får man 75% av kjøregodtgjørelsen som kan utgjøre ganske mye når vi kjører i en time. I mangel på bil her, ender jeg alltid opp med mine 25%.

Jeg kan gi et eksempel på en typisk kamp for meg. Ungligaflokkur karla, som tilsvarer det som pleide å være junior menn i Norge (disse kampene er det veldig godt nivå på.) Jeg blir hentet ca 2 timer før kampen. Jeg og meddommer kjører så i ca. 1 time, vi skifter til dommerklær i hallen, skriver ut regningene våre og har så en lett pre-game. Vi overleverer regningene før kampstart, kampen går fint for seg, og så har vi en lett post-game. Vi dusjer og setter oss i bilen hjem. Ca 1.5 time etter at kampen er over, er jeg hjemme igjen. Da har jeg fått 6000 ISK for kampen, pluss min 25% for kjøringen som utgjør ca 3000 ISK. Totalt får jeg i overkant av 9000 ISK, som da er rundt 450 NOK. Da har jeg vanligvis brukt mellom 4 og 6 timer på dømmingen.

Det er helt klart mindre betalt for dømmingen, og alt annet arbeid. Mine venner ligger på ca 80 kroner i timen. Men pengeverdien er også en ganske annen. Som et eksempel koster en ekte halvliter et sted mellom 30 og 40 kroner. Og å handle på matvarebutikken er en drøm. Varene ligger på et sted mellom halv pris og 2/3 deler av den norske prisen. Så jeg kommer ganske langt med dommerpengene jeg tjener her, nå som det er tomt for norske penger på kontoen. 🙂

Ellers har jeg fått litt mer innblikk i hvordan ting fungerer. For tiden forsøker man å innføre 3PO i de øverste ligaene. Dette gjør man ved å kjøre en del kamper med 3PO på dommernes initiativ, hvor dommerne deler 2PO-betalingen mellom seg. Man bruker også en del kamper på lavere nivå til å øve seg, og har hatt minst ett seminar (som jeg vet om). Foreløpig vil ingen betale for 3PO-systemet, så dommerne forsøker å (be)vise at det er behov for det i toppligaene. Mine kamper uansett nivå har (desverre) blitt ganske populære for øving, fordi jeg har en del erfaring med 3PO. Det ender opp med at vi deler pengene på oss tre.

Kampene går også på de underligste tidspunkt. Spesielt veldig sent på kvelden på ukedager er utbredt. Jeg dømte 15 år gamle jenter for to dager siden (i 3PO selvfølgelig), og kampen var ferdig nærmere klokken 23.00 på en onsdags kveld. Forrige uke hadde jeg en kamp som skulle begynne 21.30 på fredagskvelden. Da vi kom til hallen, fikk vi vite at den var en time forsinket, noe som ville ha resultert i at kampen var ferdig rundt midnatt. Da satte meddommeren min ned foten og sa at de fikk omberamme den, til tross for gjentatte overtalelsesforsøk fra spillerne.

Jeg har hatt en kamp i Iceland Express for kvinner, og den gikk veldig bra. Jeg hadde en meget dyktig (FIBA)meddommer, som ga meg det rommet jeg trengte for å gjøre jobben min. Dette var en av mine beste opplevelser i dømming her så langt. Jeg har fått en ny nominasjon til Iceland Express for kvinner om ca. 10 dager. For en kamp superligaen for kvinner får man 8.500 ISK. som er ca. 420 NOK, i tillegg til eventuell kjøregodtgjørelse.

Med tanke på serier har de to parallelle serier gående på øverste nivå. Det er grunnserien (Iceland Express), i tillegg til en slags cup (Powerade bikar keppni). Grunnserien spilles slik som i Norge. Cupen gir lag fra 1. divisjon muligheten til å spille mot toppligalagene. Disse to seriene er ca. likestilte når det kommer til prestisje, og seier i begge serier henger naturligvis høyt.

Jeg har foreløpig hatt to kamper i Powerade bikar keppni for menn, mellom 1. divisjonslag. Disse kampene gikk også veldig fint. Det er spesielt i kamper et stykke utenfor Reykjavik, at man opplever basketinteressen. Her kan publikumsinteressen være veldig stor, med tanke på hvor lite stedet er. Da får man skikkelig trøkk i hallen, og det er gøy!

I helgen dømte jeg en junior menn kamp med 3PO sammen med sjefen for dommerkomiteen, og han ringte meg etter kampen og spurte om jeg ville bytte ut 2. divisjon B-kamp i dag (tilsvarer 4. divisjon i Norge) med kamp i Powerade cupen for menn. Altså kamp på øverste nivå, mellom to lag fra superligaen. Det var gøy!

Ja, da får det være nok for denne gang. Jeg har det veldig fint her, og blir veldig godt tatt imot av meddommerne og dommerkommiteen. Jeg har også bestått teoriprøven, tatt i en garderobe etter en kamp med en FIBA-dommer tilstede, så du kan slappe helt av, Jan! 🙂

Hilsen Josefin i julebyen, Reykjavik.