Dommerbloggen

Nordisk mesterskap ble i år spilt i Kisakallio i Finland, ca
én times kjøretur fra Helsinki. Dette er
en landslagsturnering for U16 og U18 kvinner og menn, som består av Danmark,
Sverige, Finland, Island, Estland og oss fra lille Norge. I fem dager konkurrerer
disse seks nasjonene i et seriespill, der den som troner på toppen av tabellen
ender opp som nordisk mester i hver klasse.

Fire dommere fra hver nasjon plukkes ut til turneringen, og
utgjør de 24 dommerne som fordeles på 36 kampnominasjonene hver dag. Hvert land
sender også med hver sin instruktør, til å observere og analysere kampene.
Petri Mäntylä og Kati Nynäs fra Finland har ansvar for opplegget for dommerne i
denne turneringen, med hjelp fra instruktørene.

Norge var representert ved dommerne Amir Suljevic, Tennaz
Javid, Mantas Buinauskas og Joakim Arroub. Viola Gyorgyi måtte melde avbud, og
vi hadde dessverre ikke mulighet til å sende med instruktør denne gangen.

Dommerne ble plukket opp på flyplassen i Helsinki, og kjørt
til Kisakallio. Personlig ble jeg (Joakim Arroub) plukket opp sammen med den
finsk-polske dommerne Karol Kowalski og Gunnar þór Andrésson fra Island, som
begge var et veldig hyggelig gjensyn fra Nordisk i Solna I 2013. For de av oss
som har opplevd Nordisk i Solna, så var dette en ganske annerledes opplevelse.
Der Solna er en bydel i Stockholm, som byr på mange kulturelle muligheter
utenom turneringen, er Kisakallio en isolert idrettsplass som befinner seg i
ingenmannsland bestående av bofasiliteter, kantine og sportsarenaer. På den
positive siden gjør det at det sportslige fokuset blir større.

Hver morgen begynte med morgentreninger kl. 08:00. Rain
Peerandi, instruktør og Euroleague-dommerne fra Estland, var ansvarlig for
disse øktene med intervall og styrketreninger. Vi fortsatte så med dommerklinikk
med teoretiske og praktiske gjennomgang om hva som forventes av dommerne på
dette nivået. I tillegg ble det gjennomgang med videoer fra alle kampene fra
dagen før.

Kampene startet kl. 13:30, tre og tre kamper omtrentlig samtidig,
og de siste kampen gikk kl. 20:30. Kantinen var hele tiden åpen, der de serverte frokost,
lunsj og middagsretter, og man kunne spise så ofte man ville til en hver tid.

Dommerne hadde 1-2 kamper pr. dag, og ingen av de fire norske
dommerne hadde dømt siden U19 NM i april. Derfor ble det ekstra viktig med restitusjon
etter hver kamp og gode fysiske og mentale forberedelser foran hver ny kamp. Hver
arena var godt utstyrt med treningsrom, sykler og tilgjengelig is-poser for
nedkjøling.

Forberedelser til kampene ble først gjort individuelt, med
fokuspunkter fra formiddagens leksjoner, og videoanalyse av tilbakemeldinger
fra forrige kamp. Pre-gamene er veldig forskjellig fra de ulike dommerne fra de
ulike landene, både i innhold, seriøsitet og ikke minst lengde. Her opplever
jeg at vi i Norge ligger et lite steg foran resten av Norden. For oss fra
Bergen var det nok en god forandring å dømme med helt nye dommere som vi ikke
kjenner til fra før, da det byr på utfordringer i forventinger, vaner,
kommunikasjon og tolkning av retningslinjene.

Rammene rundt kampene var gode, og observatørene var
engasjerte og spesifikke i sine tilbakemeldinger gjennom og etter kampene. Alle
kampene var tilgengelig på video ca. 30 minutter etter kampen, og da ble det
gjort analyser med crewene. Her føler jeg at denne gruppen i Nordisk generelt
ligger noen hakk foran vår gruppe i Norge. Personlig plukket jeg opp gode
erfaringer gjennom samtaler med observatørene og de beste dommerne fra denne
turneringen.

Vi fire norske dommerne avtalte i tillegg å observere
hverandre, med feedback fra et annet perspektiv, og close-up bilder og videoer
for å få et bedre innblikk i hvordan vi selv ser ut på nært hold. Rett og slett
en tettere «en-til-en» oppfølging.

Alt i alt stilte Norge med et godt team, og vi fikk svært gode
tilbakemeldinger fra alle instruktørene. Min erfaring etter mitt tredje opphold
i Nordisk, er at vi gang på gang på gang er på høyde med resten av Norden, om
ikke over. Det viser at vi jobber godt med dommerutviklingen i Norge.

Joakim Arroub

I år var det jeg som fikk æren av å dra på den ellevte «FIBA
European Women’s Basketball Summit» i Postojna, Slovenia fra 02. – 08. juli. Hver
nasjon hadde muligheten til å sende en dommer, en coach og to U15- spillere. Det
var Eira Stirling (coach), Henriette Eggen Mjøs (spiller), Hanne Nybø (spiller)
og meg (dommer) som representerte Norge under campen. I år var det rekordmange
deltakere med 34 dommere fra forskjellige nasjoner.

Gjennom hele campen var det to dommerinstruktører fra FIBA,
Julien Chantal fra Frankrike og Kati Nynäs fra Finland, som ledet opplegget for
dommerne. Vi hadde også gjesteforedragsholdere som Jasmina Juras, som i dag er
FIBA- dommer på heltid. Hun delte sine erfaringer som internasjonal dommer og
hennes utfordringer i forhold til det å være kvinnelig dommer. Dubravka Martinovic, som er idrettspsykolog,
hadde foredrag om mental forberedelse i forhold til det å være dommer.

Dagene våre startet kl. 07 med fysisk aktivitet som løping,
styrke, tøying og sirkeltrening, fulgt av frokost. Resten av dagen bestod av
foredrag i klasserom, samt 5×5 og 3×3- kamper på ettermiddagen/kvelden. Disse
foredragene omhandlet basic 3PO- regler, 3×3-regler, play discussions og
tilbakemelding fra kampene vi dømte.

Samtidig med den internasjonale campen
ble det også arrangert en slovensk camp, hvor vi byttet på å dømme deres
kamper. Alle kamper foregikk på tre forskjellige nærliggende arenaer, både
ute- og innendørs.

Dag 4, etter noen lange dager, hadde vi en etterlengtet
hviledag hvor turen gikk til Slovenias kyst, til byen Portoroz. Her tilbrakte
vi 4 timer med solslikking, bading og is.

Campen endte fredag 07. juli med straffeskytterkonkurranse,
trepoengskonkurranse, 1mot1, samt finaler i 5×5 og 3×3. Dommerne spilte også
kamp mot trenerne, men det endte dessverre med 4-poengs tap. Senere på kvelden
var det avslutningsseremoni på Postojnas torg. Her fikk alle utdelt diplomer og
det ble delt ut priser for blant annet beste dommer, beste spiller og beste
trener. Deretter ble kvelden avsluttet med mat og drikke på Proteus restaurant.

Dette var en fantastisk og lærerik opplevelse, hvor jeg ble
kjente med mange dyktige og fantastiske folk som jeg kommer til å holde
kontakten med videre. Jeg vil takke NBBF for nominasjonen og for denne
muligheten til å utvikle meg som dommer.

Sommerhilsen fra
Jone

Reisebrev fra København

Copenhagen Invitational er en årlig turnering som arrangeres i Farum, Danmark. Årets utgave var fullspekt med action fra start til slutt. Landslag i aldersklassene U14-U15 kjempet om det prestisjefulle trofeet.

Kampene ble avviklet med 3PO-mekanikk, der crewene ble satt sammen slik at alle skulle få en god og lærerik opplevelse.

Årets utgave hadde en høy grad av norsk representasjon – hele seks forbunds- og regionsdommere deltok som dommere og på tilhørende clinic. Norge var representert med Amir Suljevic (Bergen), Tennaz Javid (Bergen), Alexander Reiertsen (Trondheim), Akrem Dagnew (Oslo), Josefine Caroline Stokke Haugom (Trondheim) og Semjon Buldakov (Trondheim).

Alle de norske deltakere fikk dømme 5-6 kamper med 3PO og ble evaluert av dyktige instruktører fra bl.a. Danmark, Nederland og Luxembourg. Blant disse instruktørene var FIBA-dommere som f.eks. Rune Ressel Larsen (Danmark), Michel Glod (Luxembourg) og Serbias nasjonale dommerinstruktør Miodrag Licina.

Clinicen hadde mange interessante forelesninger, spesielt de to viktige temaene i dommeryrket: «Game understanding» og «Game management/Communication».

Dommernes dyktighet og regelkunnskap ble belønnet med nominasjoner til ansvarsfulle kamper (U15M finale, A. Dagnew) og flere av oss hadde mange kamper som crew chief sammen med dyktige crew.

De norske dommerne hyller turneringen for god kampkvalitet og gode tilbakemeldinger på hver eneste kamp. Det har vært en verdifull læring for oss, og mange vil nok vende tilbake til Farum Arena også i 2018.

Baskethilsen fra Farum,

S. Buldakov, A. Dagnew, J.C.S. Haugom, T. Javid, A. Suljevic, A. Reiertsen.

Årets Scania Cup i Södertälje bestod av 434 kamper som ble dømt av hele 102 dommere. Disse ble godt ivaretatt og evaluert av 22 dommerinstruktører. Blant disse var både Luigi Lamonica og Richard Stokes fra Euroleague.

God stemning i Scania Cup: Amir Suljevic, Luigi Lamonica og Zaki Khan

Fra Norge var det Amir Suljevic (Bergen), Zaki Khan (Oslo) og Semjon Buldakov (Trondheim) som deltok. Vi fikk ca 12-13 kamper hver i turneringen, og Zaki fikk til slutt dømme finale for Gutter 2001.

I tillegg til at vi ble evaluert i mange kamper ble kampene også streamet, og hver kveld var det gjennomgang av klipp fra kampene den dagen. Det var også interessante forelesninger med Lamonica og Stokes.

Alt dette gjorde turneringen veldig lærerik for oss fra Norge, et hyggelig og sosialt miljø med jevnaldrende dommere og store personligheter fra Euroleague og FIBA ga oss en fantastisk fin påskehelg i Södertälje.

Amir S

For mange år siden hadde vi en dommer som het Inge Braathen, han ble internasjonal dommer etter å ha deltatt på et kurs hos FIBA i London i 1999. Etter noen oppdrag på den internasjonale arenaen fikk han etter relativt kort tid tilbud om å bli med i dommergruppen til Euroleague, på den tiden en «utbryterliga» som var i konflikt med FIBA.

For NBBFs dommerkomite og det norske dommermiljøet var dette svært gledelig, og ikke minst en bekreftelse på at den utdanningen og oppfølgingen som driver i Norge ikke er helt på villspor eller har en annen basis enn det man har i andre land eller på internasjonalt nivå.
Braathen var altså med på det øverste nivået i Europa, og fikk et godt antall kamper i Euroleague før han av jobbmessige årsaker la fløyten på hyllen og satset alt på sin jobb i Hydro og sin familie hjemme på Lørenskog.

Få var kanskje klar over hvilken egeninnsats og profesjonell satsing som lå bak det faktum at han dømte på dette nivået. Mange er vel ikke helt sikker på hva som skal til for å bli valgt ut som dommer i Euroleague heller, men svært mange har jo meninger om dommere og deres innsats på banen. Og i Norge er det også vanlig at man publiserer disse meningene, enten via villige journalister med blokk og penn, eller på klubbers hjemmeside og sosiale medier som Facebook. Som oftest er det mer ris enn ros.

Nå har det utrolige skjedd igjen. En norsk dommer er valgt ut til være en av dommerne som skal dømme i Euroleague og EuroCup, de to øverste cupene for seniorlag i Europa. I praksis er begge disse på et høyere sportslig nivå enn de cupene som FIBA Europe selv arrangerer.

Torkild Rødsand, opprinnelig spiller i BLNO, ble FIBA-dommer i 2010 etter kun tre sesonger som forbundsdommer i Norge, og viste fort at han var av et kaliber som det internasjonale forbundet hadde bruk for i større sammenhenger. Antall oppdrag har senere økt kraftig og kulminerte i år med Final Eight i EuroLeague for Women i Russland og en kommende nominasjon til EM for U20-menn på Kreta i juli.

Nå har altså FIBA Europe valgt ut fem – 5 – internasjonale dommere, og her må det sies at det i Europa er ca 350 aktive FIBA-dommere og av disse er 100 med i Euroleague, til å bli med i dommergruppen til Euroleauge kommende sesong.

Dette er egentlig helt utrolig, svært gledelig og en stor bekreftelse på at det er mulig å komme fra et lite basketland som Norge, med begrensede ressurser og null deltakelse i europeisk klubbspill, og likevel nå toppnivået. Som ansatt i NBBF med ansvar for trener- og dommerutvikling gir de internasjonale dommeroppdragene ham også et bredt kontaktnett og svært verdifull kompetanse, faktisk for begge områder, og det blir spennende å se hva dette kan få for virkninger når det gjelder utviklingen i Norge.

Torkild Rødsand har ikke fått denne muligheten ved en tilfeldighet, han har jobbet systematisk med evaluering av egen innsats siden han begynte å dømme internasjonalt, og all tilbakemelding fra de mange dommerinstruktørene er med i arbeidet der målet er å stadig forbedre seg.

Selv er Rødsand beskjeden og litt tilbakeholden i å juble for mye, men det er ingen tvil om at hans inntreden i Euroleague etter tre sesonger som FIBA-dommer er det største som har skjedd innenfor det norske dommermiljøet siden Stein Evju og Knut Myhre ble godkjente som internasjonale dommere i 1968. Og det står det respekt av.

Respekt er det også å spore i de mange kommentarene på Facebook der mange har uttrykt glede gjennom lykkeønskninger og de tradisjonelle «likes». Men Jantelovens store paragraf, «Du skal ikke tro du er noe», kommer dessverre også til syne i den ene negative kommentaren jeg så blant de mange positive.

En profilert landslagsspiller og BLNO-spiller har i full åpenhet valgt å kommentere nyheten om Rødsands deltakelse i Eurolleague med følgende: «Latterlig»!:

Ordet kan vel passe i sammenhengen, men da mest om det faktum at noen kan se så respektløst på andre folks suksess at de må skrive noe så dumt.

Men vi velger å se fremover, allerede i juni skal Rødsand starte sin aktivitet for Euroleague med deltakelse i en stor internasjonal turnering for U20 og før sesongen starter blir det også deltakelse på obligatorisk clinic sammen med de andre dommerne i gruppen.

Her er det bare å ta av seg støvet og bøye seg i hatten. Gratulerer Torkild Rødsand, dette er høyst fortjent og en direkte konsekvens av all den tiden som du har lagt ned på dømming de siste sesongene.

Lykke til!

Sigurd Virik har vært i Bulgaria i sommer og har sendt oss denne teksten fra årets dommercamp med Alan Richardson:

My name is Sigud Virik (pictured to the right in the picture below) and this year I have had the great pleasure of attending the Can Do Basketball Referee Camp, which was hosted by legendary basketball referee Alan Richardson. As the Norwegian federation is becoming increasingly international, I have chosen to write this summary of the camp in English and I hope you will enjoy reading about my stay.
When Mr. Knut Myhre first asked me if I wanted to go to the camp, I was very excited. I had heard great things about this particular camp from several referees in Norway and I had also read about what Viola Gyorgyi, or “Vicky” as most people call her, had written after she attended the camp in 2012. Naturally I was very excited to attend the camp.

The camp was scheduled to last from the 9th of june until the 15th. I arrived by plane mid-day on the 9th and was greeted at the airport by a member of the Bulgarian federation and several other referees from all over the world. A few minutes into my trip I was surprised by the degree of different nationalities attending the camp. At the airport alone I meet people from nine different countries, including a FIBA referee from India.
Our hotel was located in the 2nd largest skiing resort in Bulgaria, in the outskirts of the town of Samokov. There was about a ten-minute ride from the city center to the hotel. At the hotel we were booked in with a random partner. Since most countries sent more then one emissary, they usually got booked in together. I was very fortunate because I was teamed up with a very nice gentleman from the Danish federation. The funny thing is that he was not really Danish at all, he was from Spain, and he just lived there. But we had a common interest in making fun of the Danish love for “kartofler” which means potatoes in danish. It is a chance that only Norwegians will get that joke, so I apologize in advance to everybody else.

From Monday to Friday our days were fairly much the similar. Monday was a little more introductory then the rest but it basically consisted of lectures from 09:00 to about 12:00. The first part of the lectures were summaries from all of the different instructors of the previous days matches, ending with a few video clips of either «good» or «not so good» calls or positions.

If you have not attended the camp, believe me when I say that the lectures were great. We had some amazing instructors from all over the world yet we all had the same idea of how to become a great referee. That is not to say that there were not some cultural differences, for example when one of the instructors gave us an example of how he had avoided a major argument by kissing an elderly coach on the forehead and gave him a hug. As you might imagine this was very different from what I was told when I took the national level training in Norway, but we all got the point of the story, which was to respect the coaches and players, even though the Germans looked a bit puzzled.
All the lectures concentrated on game management and how to make the step from being a good referee to being a great referee. The focus were on advanced refereeing mechanics as it was assumed that everybody knew the basics. And I think that was the «right call» as there were as much as ten FIBA referees participating including all the other high level participants, which says something about the quality of the referees attending the camp. Needless to say, the level of referees was very high.

After the lectures we ate lunch around 12:00, and then people were either assigned games in the official U16 National Bulgarian Championship or met in a smaller gym to practice mechanics. If assigned to an official game, we only got to referee two quarters of the game, as there were some many participants in the camp this year. To only officiate either the first or second half of a game was quite an adjustment, but it really gave me some great experience as we always had an instructor who watched only your half. After the game the 3 referees in the team sat down with the instructor and were given very detailed feedback of our performance. I was naturally pretty excited and was a little nervous for my first game. It did not help that in the first few minutes a Bulgarian player lost the ball in a fast break and ran into me trying to get it back. And that is why you should not always follow the advice to penetrate into the court.
Because of the high number of participants on the camp, we were only officiating games every other day, but on the days where we did not have games, we could volunteer to referee young girls and boys to practice your mechanic. This was also a great way of really tuning our skills as we always had a FIBA referee to help us and give us feedback after the game. And even though it was fairly short games, they always had several things that you could improve.
After everyone had either been officiating an official game or just a practice game, we were driven back to the hotel and served dinner. Dinner was served at 20:00, so after dinner we had some free time where we could mingle, rest or look at some clips from your own games which the instructors would show you if they had time.

The week consisted mostly of lectures in the morning and games in the evening. On Friday evening we were all given diplomas and the awards for most improved and best referee were also handed out. Then Mr. Richardson introduced the karaoke. And it was a great success. Every country, and almost everyone in the camp, participated either by singing local songs or by dancing wildly. It was a great way to end the camp and really created a strong and friendly bond between the referees.

Participating in the Can Do Referees Camp has made me a better referee. Not only have I gotten better technically and improved my mechanics, but I have also gained a much better understanding of what it means to be a referee. I had a great time in Bulgaria, I met tons of other fantastic referees and I have increased my knowledge of the game of basketball and how to make it even better by high level officiating.

I think the Can Do basketball Camp is a great opportunity for any referee and I can strongly recommend it for anybody how has the chance to go there. I am very grateful to Mr. Myhre and the NBBF Officiating Committee for allowing me to participate this year.

Kind regards

Sigurd Virik