Dommerbloggen

En etterlengtet fridag er overstått og vi er back in business.

Jan Henrik fikk i dag æren av å dømme med vår kollega fra Danmark, Bo Bundgaard. Crew chief i kampen var Fabrizio Pizio fra Sveits. Kampen var av det relative lette slaget. Utfordringen var her å holde fokus på dommermekanikk og samarbeid dommerne i mellom. I kamper som dette er utfordringen å unngå at en «sovner» som dommer, men greier å holde konsentrasjonen gjennom hele kampen. En lett kamp kan plutselig snu, eller det kan skje knuffing eller lignende mellom spillere som en må ha kontroll på. Dette var momenter som dommerne i denne kampen minnet hverandre på i pausen og under time-outs, og dette var nok helt klart påvirkende faktorer til at kampen fløt problemfritt helt til sluttsignalet gikk.

I dag var det 10 kamper, noe som betyr 30 dommeroppdrag. Med 26 dommere tilgjengelig var det fire ”heldige” dommere som måtte dømme to kamper. Torkild var en av disse og var i gang allerede kl 11:15 med Hviterussland – Romania. P.t. kan vi ikke huske mye fra denne kampen så det betyr at det var en kamp uten helt den store nerven.

Etter kamp var det tilbake på hotellet, tøye ut, spise og få seg en lur. 20:15 var han i gang igjen med Luxemburg – Estland. Estland begynte klart best og ledet med ca 15 poeng til pause. Etter pause så vi derimot et langt friskere Luxemburg, hvor de også etter hvert gikk over til en «box og 1» sone hvor de tok ut Estland sin beste guard. Estland kom på hælene og tapte til slutt etter en jevn 4.periode.

Det som var overraskende er at Estland valgte å ikke foule bevisst på slutten. Det virket som at dette var et bevisst trekk fra laglederbenken hvor de ønsket at spillerne skulle heller spille knallhardt forsvar og presse frem turnovers. Dette har jeg sett også av andre lag, og det viser meg at fokus er mer på læringen spillerne har i disse kampene enn verdien av å vinne kampene for enhver pris.

Jan Henrik og Torkild signer ut

Da er jeg kommet hjem fra EM U20 i Østerrike, og påfølgende ferie et annet sted. Som lovet tenkte jeg å oppsummere litt fra mesterskapet:

Turneringen var etter mitt skjønn meget godt avviklet, og jeg tror ikke det var mye som ikke fungerte veldig bra på den tekniske fronten der nede. ”Normalen” er nok dessverre at det alltid er noe som ikke fungerer i slike turneringer, men her tror jeg faktisk alt fungerte veldig bra. Det innebar stor forutberegnelighet, og ingen venting eller annet grunnlag for irritasjon for noen av lagene (eller dommerne..).

Norges innsats var veldig god, og det var bare ”tilfeldigheter” som gjorde at Norge ikke kom seg videre til en semifinale; til det var laget godt nok. Og det lovervirkelig godt for Norges fremtid at vi har så mange spillere på et internasjonalt høyt nivå. Spesielt når vi vet at både lagene over og under (i alder) også er veldig gode.

Nå gjenstår det bare at Norge lykkes helt i en slik turnering; for det må et lag gjøre da det i denne turneringen var tale om små marginer mellom i alle fall de 15 øverste lagene. Norge skulle ha vunnet over Østerrike, og som vi vet vant altså Østerrike hele turneringen og er nå i A-puljen neste år. Det samme er Sverige, og også Sverige er et lag Norge er jevngode med.

I de kampene jeg fikk dømme var det 2 kamper med overtidspill, og kun en (av i alt 8 kamper) hvor det ble seier med mer enn 3 poeng så vidt jeg kan se ut fra det jeg har notert på dommerkortet her.

Med andre ord meget små marginer, og hadde eksempelvis Norge slått Østerrike hadde dette laget vært ute av sluttspillet for en topp 4 plassering. Samtidig hadde England – som kun tapte en kamp i turneringen – gått videre, og etter min vurdering var også dette det beste laget/det laget som spilte best basketball i hele turneringen.

Som dommer opplevde jeg en stadig fokus på 2 viktige områder; ansvarsområder og ansvarsfordeling mellom dommerne. Med det siste mener jeg at det er meget stor fokus på hvem som er ”crew-sjefen”, og dette er en strategi jeg håper at Norge vil ta etter.

Med ansvarsområder sikter jeg til at det skal mye til – forutsatt at dommerne er noenlunde jevnbyrdige – for at vi skal dømme i andres ansvarsområder. Vi er tre dommere, og normalt ser den ansvarlige dommeren klart best situasjoner i eget ansvarsområde, og for en av de to andre å da blande seg inn kan medføre at avgjørelsen blir feilaktig; det vil skje enda flere ganger enn det allerede gjør.

I motsetning til hva enkelt andre skribenter måtte tro var fokuset på det faglige stort den drøye uken vi var i Østerrike. Samværet og ikke minst samarbeidet med internasjonale kollegaer og FIBA-instruktører gjør slike turneringer til en skikkelig vitamininnsprøytning.

Men det skader vel ikke at forholdene rundt for en gangs skyld var meget gode!