Da er jeg kommet hjem fra EM U20 i Østerrike, og påfølgende ferie et annet sted. Som lovet tenkte jeg å oppsummere litt fra mesterskapet:

Turneringen var etter mitt skjønn meget godt avviklet, og jeg tror ikke det var mye som ikke fungerte veldig bra på den tekniske fronten der nede. ”Normalen” er nok dessverre at det alltid er noe som ikke fungerer i slike turneringer, men her tror jeg faktisk alt fungerte veldig bra. Det innebar stor forutberegnelighet, og ingen venting eller annet grunnlag for irritasjon for noen av lagene (eller dommerne..).

Norges innsats var veldig god, og det var bare ”tilfeldigheter” som gjorde at Norge ikke kom seg videre til en semifinale; til det var laget godt nok. Og det lovervirkelig godt for Norges fremtid at vi har så mange spillere på et internasjonalt høyt nivå. Spesielt når vi vet at både lagene over og under (i alder) også er veldig gode.

Nå gjenstår det bare at Norge lykkes helt i en slik turnering; for det må et lag gjøre da det i denne turneringen var tale om små marginer mellom i alle fall de 15 øverste lagene. Norge skulle ha vunnet over Østerrike, og som vi vet vant altså Østerrike hele turneringen og er nå i A-puljen neste år. Det samme er Sverige, og også Sverige er et lag Norge er jevngode med.

I de kampene jeg fikk dømme var det 2 kamper med overtidspill, og kun en (av i alt 8 kamper) hvor det ble seier med mer enn 3 poeng så vidt jeg kan se ut fra det jeg har notert på dommerkortet her.

Med andre ord meget små marginer, og hadde eksempelvis Norge slått Østerrike hadde dette laget vært ute av sluttspillet for en topp 4 plassering. Samtidig hadde England – som kun tapte en kamp i turneringen – gått videre, og etter min vurdering var også dette det beste laget/det laget som spilte best basketball i hele turneringen.

Som dommer opplevde jeg en stadig fokus på 2 viktige områder; ansvarsområder og ansvarsfordeling mellom dommerne. Med det siste mener jeg at det er meget stor fokus på hvem som er ”crew-sjefen”, og dette er en strategi jeg håper at Norge vil ta etter.

Med ansvarsområder sikter jeg til at det skal mye til – forutsatt at dommerne er noenlunde jevnbyrdige – for at vi skal dømme i andres ansvarsområder. Vi er tre dommere, og normalt ser den ansvarlige dommeren klart best situasjoner i eget ansvarsområde, og for en av de to andre å da blande seg inn kan medføre at avgjørelsen blir feilaktig; det vil skje enda flere ganger enn det allerede gjør.

I motsetning til hva enkelt andre skribenter måtte tro var fokuset på det faglige stort den drøye uken vi var i Østerrike. Samværet og ikke minst samarbeidet med internasjonale kollegaer og FIBA-instruktører gjør slike turneringer til en skikkelig vitamininnsprøytning.

Men det skader vel ikke at forholdene rundt for en gangs skyld var meget gode!