Dommerbloggen

Søndag 3. juli dro jeg ned til Postojna i Slovenia med en norsk delegasjon som skulle delta på ”10th FIBA Europe International Basketball Camp for U15 Girls”. Hvert av de nasjonale forbundene i FIBA Europe ble invitert til å sende to U15-spillere, en coach og en dommer til campen. 2016-campen ble arrangert fra 3. – 9. juli. I år var det rekordmange deltakere med 30 dommere fra forskjellige nasjoner.

Deltakerne bodde på Youth Hostel Proteus Postojna der man var tre på hvert rom og korridorene var hhv for dommere, trenere og spillere. Hostellet var rett ved en av hallene, friidrettsstadioen og tre utendørs basketballbaner. Postojna er et lite tettsted med gåavstand til det meste.

Gjennom hele campen hadde vi med oss de to faste FIBA-instruktørene Chantal Julien fra Frankrike og Kati Nynäs fra Finland som hadde mange erfaringer fra deres tid som internasjonale dommere og instruktører. Vi hadde også besøk av idrettspsykolog Dubrovka Martinovich, 3X3-ambassadør og dommer Maxi Sellering og nåværende FIBA-dommer Anne Panther som er plukket ut til å dømme under OL i Brazil denne sommeren.

I tillegg til disse hadde vi besøk av blant andre FIBAs Executive Director Europe, Kamil Novak, FIBA Ambassadours Hana Horakova og Natasa Kovacevic, sistnevnte deltok som spiller under en av mine kamper.

Hovedformålet for campen var uten tvil å styrke kvinnebasketen i Europa. Campen samlet spillere, trenere og dommere fra ulike land med forskjellige erfaringer som vi kunne dele med hverandre. Hver dag hadde vi noen presentasjoner og aktiviteter i klasserom der det var mye fokus på mekanikk, idrettspsykologi- og forberedelser/mental preparation, det å være kvinnelig dommer og utfordringer det bringer med seg.

Vi startet dagene på stadion med ”Physical preparation” som bestod av ulike løpeøvelser, styrkeøvelser, sirkeltrening og tøying mellom 7-8 (før frokost). Formiddagen bestod stort sett av forelesninger i klasserom før vi på ettermiddagen/kvelden hadde kamper, både 5X5 og 3X3. Samtidig som den internasjonale campen var det også en slovensk basketcamp hvor vi dommerne rullerte på å dømme de slovenske barna (litt språkproblemer der) og jentene fra den internasjonale campen. Kampene foregikk både inne i hall og på utebanene.

Alle dommerne dømte i gjennomsnitt en 5X5-kamp hver dag og de dagene vi hadde 3X3-kamper var det 1-2 kamper pr. dommer. Etter en introduksjon i 3PO mandag formiddag, gikk alle kampene i 3PO. Det var totalt seks dommere pr. kamp, tre dømte første halvdel og de tre andre var i sekretariatet, så byttet man halvveis. Det var mye fokus på dommermekanikk både under kampene og ved gjennomgangen av kampene som ble filmet. Noen av jentene var helt nye i 3PO, mens andre dømte det jevnlig i hjemlandet sitt.

Vi hadde 2-3 forelesninger/clinics per dag. Typisk var det en time med ”play disccussions, feedback games” og en time med en forelesning fra gjesteforelesere. Tirsdag kom Dubravaka Martinović (FIBA Europe Coaching Instructor) og hadde en lærerik gjennomgang av hvor viktig det er for en dommer å være mentalt forberedt til kampene, holde fokus og ha målsetninger for å gjøre en god jobb. Vi fikk også besøk av Maxi Sellering som deltok under fjorårets camp og har brukt mye tid på 3X3-grenen samt blitt en av FIBAs 3X3 autoriserte dommere og ambassadør. 3X3 har de siste årene blitt stadig viktigere for FIBA og det er et mål om at det blir en OL-gren. Samme kveld var det en introduksjon til alle deltakerne i 3X3 og flere av dommerne hadde her sin første opplevelse med idretten som vi denne gangen dømte i 2PO.

Onsdag var det ”hviledag” der vi tok turen til Postojna Cave for et stort gruppebilde og videre til stranda i byen Portorož. Vi dro hjem til middag og hadde fri resten av dagen. Alle var fornøyde med en slik hviledag i et ellers veldig tett program fra morgen til kveld i Postojna.

Torsdag var det en session med ”Signal communication” i en av hallene. Vi hadde med oss kamera og fikk beskjed om å blåse av forskjellige ting, type overtredelse eller foul. Dagen etterpå fikk vi se klippene, stor applaus og mye latter preget denne timen, og det var flere som fikk påpekt noen uvaner.

Vi hadde også en presentasjon fra Anne Panther som i sommer skal dømme OL i Brazil. Panther var deltaker under campen i 2008 og var en av 9 FIBA Female Candidates i 2011. Hun fortalte litt om oppturer og nedturer i karrieren og hvordan komme til toppen. Hun var dessuten med Kati som observatør under kampen min den torsdagen. Kvelden torsdag hadde vi en session med trenerne, Dubi og Chantal hvor vi gikk gjennom roller, oppfatninger og hvordan vi kan forbedre kommunikasjonen mellom disse ulike rollene.

Campen ble avsluttet på fredag med litt feedback fra torsdag og etterhvert et avsluttende møte der FIBA-representant Elizabeth Cebrian og Alenka Škreblin fra det slovenske forbundet deltok. Chantal og Kati hadde samlet inn og tatt en rekke bilder fra uka og hadde laget et slideshow/film til oss fra ulike aktiviteter. Etter lunsj var det ulike allstar-konkurranser utendørs i solskinnet. Straffeskyting (Kari fra Norge vant), finalen i 5 mot 5, knockout (med over 60 spillere) og til slutt 3X3-finalen.

På kvelden var det avslutningsseremoni på torget i Postojna med påfølgende buffetmat. De hadde satt opp en scene og torget var tydelig merket med FIBA-bannere. Alle fikk diplom og det ble delt ut priser til de beste spillerne, beste trener og beste dommer. Beste dommer i campen ble Anna Belousova fra Latvia.

Det var en fin opplevelse og en lærerik camp med mange inntrykk fra instruktører og deltakere. Jeg vil takke NBBFs dommerkomité for nominasjonen og muligheten til å dra på FIBA-campen i Slovenia!

Hilsner fra Josefine

Can Do Basketball er en camp med høyt faglig nivå. Instruktørene og dommerne brenner for dømming. De «puster, spiser og drikker» basketball. Det var noe av det første vi la merke da vi, Andreas Xepapadakis Isaksen og Zaki Khan, dro til Sofia i Bulgaria for å delta på Can Do Basketball Camp.

Campen varte fra onsdag 8. til søndag 12. juni. Vi dro nedover en dag i forveien og hjem igjen en dag senere, noe som var ønskelig fra campen sin side fordi opplegget startet tidlig på onsdag og sluttet sent på søndag. Vi bodde på et veldig fint 12-etasjes hotell som het Hotel Suite Sofia og vi ble kjørt med busser til hallene.

Onsdagen startet med introduksjon av alle instruktørene og dommerne. Da vi var ferdig dro vi for å ta gruppebilde.

Opplegget var ganske likt hver dag, men det var forskjellige temaer som ble gjennomgått. Det var forelesninger og presentasjoner hver dag fra kl. 8 til kl. 12:15. Vi så på klipp både fra kampene vi hadde dømt dagen før og kamper fra profesjonelle ligaer, og det var mye lærerikt. Vi lærte om dommermekanikk, oppførsel som dommer, hvordan framstå som dommer, basketballhistorie, viktigheten av pregame, hva teamwork er og generelt mye dommerfilosofi. Dette er bare noen få eksempler på hva vi gikk igjennom.

Omtrent 45 minutter før lunsj hadde vi forelesninger om fitness og livsstil. Der lærte vi at det å være dommer er ikke bare noe du kan gjøre uten forberedelser. Det blir en livsstil og man må endre livsstilen sin og trene jevnere og ta vare på kroppen sin. Vi lærte enkle teknikker for hvordan man kan få til korte og effektive treningsøkter i en ellers travel hverdag.

Etter lunsj var det dømming av kamper fra kl. 14 til kl. 21. Det var slik at tre og tre dommere dømte halve kamper hver så det ble total seks dommere i hver kamp. Man dømte én gang hver dag så det ble i snitt 4-5 halve kamper på hver dommer.

Før kampene holdt vi pregame der vi snakket om hva som skulle være kampens fokusområde og hva slags lag som spilte. Under kampen ble vi observert av instruktører og de var ikke gjerrige til å notere ned ting. Etter kampen hadde man post game der alle som ville kunne være med å høre på. Man skulle svare på spørsmål som: Hva synes du om kampen? Hvordan var dommersamarbeidet? Hva synes du om din egen prestasjon? Hvis du skulle dømt kampen igjen, hva ville du gjort annerledes?

Dette var en utrolig fin måte å lære på fordi man ble skjerpet til å ha hodet i kampen og man fikk høre fra instruktørene hvilke ting man burde jobbe med. De pekte ut enkeltsituasjoner som de var fornøyde eller misfornøyde med. Kritikken og tilbakemeldingene instruktørene kom med var veldig profesjonell og oppriktig. De satt med et veldig høyt kunnskapsnivå.

Det var bare å suge til seg kunnskap fra disse erfarne menneskene og bruke det til å utvikle seg som dommer.

For de dommerne som hadde enten veldig sene eller tidlige kamper, var det praktisk trening i mellomtiden.

Middagen startet kl. 21 og hvis man fikk tid og hadde overskudd kunne man ta seg en tur ut. Som oftest endte man opp i senga tidlig for å være opplagt til neste spennende dag.

Det hele ble avsluttet på søndagen med utlevering av diplomer og full karaokefest på alle slags språk.

Denne campen anbefales og vi hadde definitivt dratt igjen!

Hilsen Zaki &
Andreas 😉

(Her fotografert med FIBAs Valentin Lazarov)

Vi har fått et reisebrev fra Jelena Stefanovic, regionsdommer fra Oslo, som i juli 2015 har deltatt på FIBA-camp i Slovenia:

I år fikk jeg mulighet til å være med på FIBA Europe sin niende «Camp for U15 Girls». De nasjonale forbundene kunne sende to spillere hver, en coach og en dommer til campen. I perioden 5. til 11. juli var over 40 delegasjoner fra forskjellige land, med tilsammen 27 dommere, samlet i byen Postojna i Slovenia.

Denne campen har utvikling av kvinnebasket som hovedformål. I år var det for første gang mye fokus på 3×3 spill i og med at FIBA ønsker at 3×3 spillet skal bli inkludert i de Olympiske lekene i 2020. Alle dommere måtte derfor sette seg inn i reglene for 3×3 fra første dag.

Dommerene startet hver dag kl. 07:00 med løpetrening, så var det clinic, deretter dømming av 3×3 kamper, møter med instruktørene og så ble dagen avsluttet med 5×5 kamper hvor fokuset var på 3PO-mekanikk og de endringene som ble gjort det siste året.

De unge jentene som spilte ble nokså slitne av det intensive opplegget og dag nr. 2 ble flere kamper avlyst, men allikevel spilte jentene finalen i 3×3. Selv om det ikke var mange kamper, hadde vi god oppfølging av våre instruktører. To fantastiske FIBA-instruktører, Julien Chantal fra Frankrike og Kati Nynäs fra Finland, var sammen med oss hver dag, fra tidlig om morgenen til sent på kvelden alle dagene. Det var hektiske, spennende og lærerike dager i Postojna selv om temperaturen var rundt 40 grader C.

Dag nr. 3 hadde vi fri på ettermiddagen og alle reiste til Portorz ved den slovenske kysten. Den fjerde dagen hadde vi flere 5×5 kamper og et møte med coacher. FIBA-instruktøren Davorin Nakic og FIBAs egen idrettspsykolog Dubravka Martinovic, begge fra Kroatia, hadde også samtaler med oss dommere.

Den siste dagen var en superspennende dag, det var finale for spillercampen og All-Star kamper. På kvelden hadde vi avslutningsseremoni i sentrum av Postojna med alle deltakere og mye publikum til stede.

Alt i alt var dette en kjempeopplevelse for meg, og jeg vil takke Sturla i Region Øst som foreslo at jeg skulle dra og NBBFs dommerkomite som sendte meg til Slovenia.

Sommerhilsen
Jelena Stefanovic

For drøye to uker siden var jeg en av to medfølgende dommere fra Danmark som reiste ned til Limoges i Frankrike. Limoges var nemlig vertskap for over 30 nasjoner fra hele verden i forbindelse med verdensmesterskapet i basket for skolelag.

På hotellet møtte jeg Bruno Vauthier som er ansvarlig for dommerne og for øvrig FIBA National Instructor i Frankrike sammen med Chantal Julien. Ankomsten ble ekstra hyggelig da vi fant ut at vi hadde felles basketbekjente fra Toulouse. Ingen anelse hadde jeg den gang (sesongen 08/09) om at jeg skulle tilbake til basketregionen Sud-Ouest (Sør-Vest) og at navnene Phillipe Creton og Nicolas Maestre flere år senere skulle bli en «ice-breaker».

Jeg startet turneringen med jentekampen mellom Frankrike og Slovenia. Min indiske meddommer, snakket kun punjabi og kunne bare noen få ord på engelsk. Pregamen ble derfor gjennomført med stor innlevelse og tydelig gestikulasjon mens tactic-boardet sørget for lik mekanikk mellom kontinentene. Vi fikk etablert samme linje selv om Manoj brukte kameraet mer enn han brukte fløyten og knipset bilder ved enhver anledning. Enkelte ting gjøres annerledes i India. Manoj ville for eksempel ha lagene til å spille på motsatt kurv enn de varmet opp på… Jeg sørget for å ta hoppballen og lot meg ikke korrigere.

Dagen etter dømte jeg to tøffe kamper med en irsk damedommer fra Belfast. Kommunikasjonen mellom oss gikk smertefritt. Den dagen var jeg også tolk ettersom sekretariatet ikke snakket annet enn fransk. Alle basketuttrykkene jeg lærte i Toulouse kom godt med. I tillegg kunne jeg forstå når Serbia og særlig Tsjekkia var misfornøyde med våre avgjørelser fordi deres språk ligner på polsk. Det ble fort slutt på fornærmelsene da jeg gjorde dem oppmerksom på dette.

Når det gjelder det organisatoriske er det mye som kunne vært bedre. Til å begynne med var det bare satt opp én buss om morgenen og én på kvelden mellom hotellet og hallene. Arrangørene så ikke noe behov for å tilrettelegge for dusjing og pauser på hotellet før på kvelden. Generelt var det mangel på informasjon eller så kom informasjonen sent. Men det gjorde meg ingenting. Tvert imot synes jeg det er en del av sjarmen at ikke alt fungerer på topp.

Nivået på dommerne var varierende. Vi hadde begge ender av skalaen. Noen av dommerne var ferske og hadde kun erfaring fra ungdomskamper. I den andre enden, hadde vi en kinesisk FIBA-dommer som dømte OL-finalen for kvinner i London sommeren 2012. To av de tyrkiske dommerne (en av dem kvinne) dømmer regelmessig i den tyrkiske ligaen med kjente navn som Želimir Obradović og Euroleague-lagene Galatasaray, Fenerbahce og Anadolu Efes.

Likeledes var det med lagene. Jentelaget til India hadde spillerbenken full, men benyttet seg kun av fem spillere. Ingen av dem spilte inside og de gjorde ikke annet enn å skyte treere. På den andre siden, stilte Tyrkia med utelukkende profesjonelle spillere og trenere. Latvias lag hadde en amatørtrener (skolens rektor), men spillerne var mer eller mindre U16-landslaget som vant EM-sølv i divisjon A i fjor. To av dem skal på NBA Development Camp.

Spriket mellom lagene gjorde at noen av kampene ble litt mindre interessante. Heldigvis var alle kampene mine jevne og gode. Blant de mest spennende nominasjonene jeg fikk, var 1/8-finalen for herrer mellom Serbia og Latvia. En utrolig spennende kamp, både når det gjelder spillerstilen til lagene, den høye intensiteten og at den ble avgjort med kun to poengs differanse.

Under kampen fikk jeg (i motsetning til de andre kampene) feedback fra Johnny Jacobs, en av de dommeransvarlige. Johnny er FIBA National Instructor fra Belgia og vil være tilstede under årets Nordisk Mesterskap i Solna, Stockholm. Det var hyggelig å få gode tips på ting jeg har vært oppmerksom på, men som jeg ikke har visst hvordan jeg kan forbedre.

Dagen etter hadde jeg Serbia igjen som tapte ¼-finalen mot Tyrkia. Jeg dømte sammen med Davi. Å dømme med en brasiliansk FIBA-dommer var i seg selv en spesiell opplevelse. Før kampen og etter time-outs ga vi hverandre klemmer istedenfor high-five eller håndtrykk. Kulturforskjellene kom også til syne gjennom måten Davi kommuniserte på til spillere og trenere. Han hadde kombinasjonen mye autoritet og ydmykhet. Selv med manglende engelskkunnskaper sendte han den tyrkiske treneren til coach-boksen fra motsatt side av banen mens kampen pågikk.

Hver dag og hver kamp var en mulighet for å ta med seg noe lærdom hjem. Enten gjennom erfaring fra egne kamper eller ved å se noen av de andre dommerne. Derfor har turneringen vært en veldig lærerik opplevelse, selv om vi kun unntaksvis ble observert. Vi har delt erfaringer og inngått flere faglige diskusjoner. Vi har støttet hverandre og stiftet bekjentskap på tvers av landegrensene. Til tross for høy intensitet og noen uenigheter underveis, har også interaksjonen mellom dommere og lag foregått i sportslig ånd og gjensidig respekt.

Alle kampene utenom de to finalene gikk i 2PO. Til å begynne med var det litt skuffende at det ikke var flere kamper som gikk i 3PO, men i etterkant har jeg skiftet mening. 2PO krever ekstra innsats for å holde styr på benkene, dommerne må ta mer ansvar og man får virkelig testet seg i «game management».

Jeg avsluttet med herrefinalen i B-sluttspillet mellom Kroatia og Latvia – en utfordrende kamp som til slutt endte med latvisk seier. To uker er gått siden den gang og nå venter nye internasjonale oppdrag igjen, denne gangen i 3PO og i Solna. Jeg ser frem til å møte norske kollegaer og møte nye utfordringer under nordisk mesterskap.

Filip S

For mange år siden hadde vi en dommer som het Inge Braathen, han ble internasjonal dommer etter å ha deltatt på et kurs hos FIBA i London i 1999. Etter noen oppdrag på den internasjonale arenaen fikk han etter relativt kort tid tilbud om å bli med i dommergruppen til Euroleague, på den tiden en «utbryterliga» som var i konflikt med FIBA.

For NBBFs dommerkomite og det norske dommermiljøet var dette svært gledelig, og ikke minst en bekreftelse på at den utdanningen og oppfølgingen som driver i Norge ikke er helt på villspor eller har en annen basis enn det man har i andre land eller på internasjonalt nivå.
Braathen var altså med på det øverste nivået i Europa, og fikk et godt antall kamper i Euroleague før han av jobbmessige årsaker la fløyten på hyllen og satset alt på sin jobb i Hydro og sin familie hjemme på Lørenskog.

Få var kanskje klar over hvilken egeninnsats og profesjonell satsing som lå bak det faktum at han dømte på dette nivået. Mange er vel ikke helt sikker på hva som skal til for å bli valgt ut som dommer i Euroleague heller, men svært mange har jo meninger om dommere og deres innsats på banen. Og i Norge er det også vanlig at man publiserer disse meningene, enten via villige journalister med blokk og penn, eller på klubbers hjemmeside og sosiale medier som Facebook. Som oftest er det mer ris enn ros.

Nå har det utrolige skjedd igjen. En norsk dommer er valgt ut til være en av dommerne som skal dømme i Euroleague og EuroCup, de to øverste cupene for seniorlag i Europa. I praksis er begge disse på et høyere sportslig nivå enn de cupene som FIBA Europe selv arrangerer.

Torkild Rødsand, opprinnelig spiller i BLNO, ble FIBA-dommer i 2010 etter kun tre sesonger som forbundsdommer i Norge, og viste fort at han var av et kaliber som det internasjonale forbundet hadde bruk for i større sammenhenger. Antall oppdrag har senere økt kraftig og kulminerte i år med Final Eight i EuroLeague for Women i Russland og en kommende nominasjon til EM for U20-menn på Kreta i juli.

Nå har altså FIBA Europe valgt ut fem – 5 – internasjonale dommere, og her må det sies at det i Europa er ca 350 aktive FIBA-dommere og av disse er 100 med i Euroleague, til å bli med i dommergruppen til Euroleauge kommende sesong.

Dette er egentlig helt utrolig, svært gledelig og en stor bekreftelse på at det er mulig å komme fra et lite basketland som Norge, med begrensede ressurser og null deltakelse i europeisk klubbspill, og likevel nå toppnivået. Som ansatt i NBBF med ansvar for trener- og dommerutvikling gir de internasjonale dommeroppdragene ham også et bredt kontaktnett og svært verdifull kompetanse, faktisk for begge områder, og det blir spennende å se hva dette kan få for virkninger når det gjelder utviklingen i Norge.

Torkild Rødsand har ikke fått denne muligheten ved en tilfeldighet, han har jobbet systematisk med evaluering av egen innsats siden han begynte å dømme internasjonalt, og all tilbakemelding fra de mange dommerinstruktørene er med i arbeidet der målet er å stadig forbedre seg.

Selv er Rødsand beskjeden og litt tilbakeholden i å juble for mye, men det er ingen tvil om at hans inntreden i Euroleague etter tre sesonger som FIBA-dommer er det største som har skjedd innenfor det norske dommermiljøet siden Stein Evju og Knut Myhre ble godkjente som internasjonale dommere i 1968. Og det står det respekt av.

Respekt er det også å spore i de mange kommentarene på Facebook der mange har uttrykt glede gjennom lykkeønskninger og de tradisjonelle «likes». Men Jantelovens store paragraf, «Du skal ikke tro du er noe», kommer dessverre også til syne i den ene negative kommentaren jeg så blant de mange positive.

En profilert landslagsspiller og BLNO-spiller har i full åpenhet valgt å kommentere nyheten om Rødsands deltakelse i Eurolleague med følgende: «Latterlig»!:

Ordet kan vel passe i sammenhengen, men da mest om det faktum at noen kan se så respektløst på andre folks suksess at de må skrive noe så dumt.

Men vi velger å se fremover, allerede i juni skal Rødsand starte sin aktivitet for Euroleague med deltakelse i en stor internasjonal turnering for U20 og før sesongen starter blir det også deltakelse på obligatorisk clinic sammen med de andre dommerne i gruppen.

Her er det bare å ta av seg støvet og bøye seg i hatten. Gratulerer Torkild Rødsand, dette er høyst fortjent og en direkte konsekvens av all den tiden som du har lagt ned på dømming de siste sesongene.

Lykke til!

Det sies at det er deilig å være norsk i Danmark. I forbindelse med mastergradsstudier har jeg reist ned til København og undersøkt hvor mye sannhet det er i denne påstanden. Jeg har særlig sett på hvor deilig det er å være norsk dommer i Danmark. Etter to måneder i landet, og mange dømte basketkamper, viser det seg at det påstanden foreløpig ikke har vært nødvendig å korrigere. Jeg har fått en veldig varm velkomst av dommerne og jeg er nå en del av den faste dommergruppen som dømmer Canaldigital-ligaen. Men ikke alt har vært like deilig.

Da jeg kom inn på Handelshøjskolen i København og bestemte meg for å flytte, undersøkte jeg ganske raskt muligheten for å dømme i Danmark. Med hjelp fra Tors, Knut, Jan og deres kontakter, fikk jeg en treningskamp mellom et dansk ligalag og et amerikansk college-lag sammen med Rune Larsen. (Rune er en dansk FIBA-dommer flere av oss kjenner fra Scaniacup og Nordisk.)

Jeg ble virkelig satt på prøve ved denne anledningen, meddommeren min fikk nemlig ikke med seg endringen av kamparena og insisterte på at kampen skulle spilles i en annen hall enn ”dommerpåsætteren” hadde informert om i siste mail. I og med at det var en treningskamp, ble vi enige om å møtes bare tre kvarter før kampstart. Det var ikke særlig lurt, fordi det viste seg å være feil hall.

Og herfra ballet ting på seg. Hallen var stor og det var vanskelig å finne meddommeren og basketbanen, særlig når det ikke var noen lag tilstede. Jeg fikk heller ikke tak i Rune ettersom det eneste telefonnummeret jeg hadde, var hans jobbtelefon som sannsynligvis var slengt inn i en skuff i helgene. Det endte med at vi ikke fant hverandre og at vi dro til riktig hall hver for oss. Jeg syklet til andre siden av København for harde livet mens Alans kloke ord dukket opp i hodet. ”Expect the unexpected”. Den velkjente klisjéen var mer sann enn noen gang. Jeg tråkket på og undret om det å være forberedt på slike overraskelser også var en del av vurderingen eller om Rune testet min fysiske form. Jeg så for meg dømming i lokale serier resten av oppholdet mitt i Danmark.

Da jeg omsider kom frem under 2. periode av kampen, ventet fløyte og nytt dommertøy til meg. Rune sendte meg varme velkomstblikk mens han dømte, jeg kunne puste lettet ut. Det var veldig hyggelig, for jeg følte meg langt fra mentalt forberedt slik jeg presenterte meg der og da. Svett, forsinket og ødelagt førsteinntrykk. Jeg hoppet inn i siste halvdel av en jevn kamp og hentet meg inn etter katastrofen.

Til tross for en utfordrende start, må jeg ha gjort et godt nok inntrykk i kampen, for jeg ble invitert på den danske elitedommersamlingen uken etter. Der fikk jeg en sjanse til å bli vurdert av svenske Lars Klaar fra Euroleague og andre danske instruktører.

Dommersamlingen var organisert som en workshop med foredrag, kamper og tilbakemeldinger på dømmingen. Et opplegg som fungerte veldig godt og som vi kanskje kunne innført i Norge også. Særlig det med å ha frokost klokken tolv 😉

Fordelen med dette arrangementet var at det var mer praktisk orientert og dynamisk. Mens noen av oss dømte, var de andre fordelt i grupper og deltok i en workshop med hvert sitt tema innenfor dømming. Workshopen var ledet av noen utvalgte, erfarne dommere. Under kampene fikk både dommerne og instruktørene tilbakemeldinger fra Lasse på hvordan dømme og hvordan observere. Jeg var særlig heldig med denne typen samling som forøvrig var et opplegg i regi av Rune. På den måten ble jeg kjent med flere av dommerne og lagene allerede før sesongstart.

De obligatoriske FIBA-testene var også på programmet. Både løpetesten og regeltesten gikk fint, men jeg gjennomførte løpetesten i Hawaii-badebukse fordi jeg på det tidspunktet ikke hadde flyttet fullstendig enda, og manglet mange av tingene mine fra Norge. Jeg skulle gjerne ha kombinert bekledningen med matchende skotøy, for eksempel noe enkelte hadde på seg på løpetesten under dommersamlingen i 2000 (Se historikk). Antrekket brakte uansett hell, jeg ble plassert i ligadommergruppen og Bo Bundgaard (dansk FIBA-dommer) kåret badebuksen til årets outfit.

Ligadommerne er delt inn i tre grupper, og som regel har vi én dommer fra hver gruppe i en vanlig ligakamp. Gruppe 1 består av de som best egner seg til crewchief-rollen, deretter rangeres dommerne i de to andre gruppene. Jeg havnet i gruppe 3 sammen med blant andre en spansk dommer som også er ny. I slutten av november skal vi rangeres på nytt og det blir en ny fordeling basert på observasjoner gjort under sesongen og dommernes prestasjoner. I tillegg til ligakampene, dømmer jeg 1. divisjon menn og dameligaen som går i 2PO. I disse kampene får jeg mer ansvar både fordi vi bare er to og fordi jeg av og til blir nominert til crewchief. Som regel har disse kampene færre tilskuere, men det er et godt nivå og spennende serier å dømme.

Oppsummert har velkomsten vært bedre enn jeg kunne ha forventet. Det er spennende å møte nye lag og dommere og ikke minst lærer jeg mye av det. Hver kamp blir en utfordring for en ukjent dommer i serien. Jeg har blitt tatt godt imot av både instruktørene og mine nye kolleger, noe jeg setter stor pris på.

Det får meg også til å tenke tilbake på hvordan det var da jeg var ny forbundsdommer i Norge, det var fint det også!

Hilsen Filip