Dommerbloggen

Det var rundt juletider i fjor da samboeren min planla et studiehalvår i København. Hun studerer medisin og hadde blitt anbefalt å søke på utveksling til Danmark. Hun foreslo at jeg skulle bli med, og etter litt bearbeiding søkte jeg på utveksling i mitt 3. semester på master i historie.

Ut på våren gikk alt i orden med utvekslingssøknaden min, men da fikk min samboer vite at medisin i København ikke tar imot Skandinavere på høsten. Jeg bestemte meg for å dra allikevel og sommeren kom.

Jeg skulle bare besøke en gammel venn av meg i Reykjavík først, og skulle være på øyen i fem dager. Det var ganske nøyaktig 9 år siden jeg hadde besøkt henne sist, og nå gjorde Island et ganske annet inntrykk på meg. Det var noe med alt øyen hadde vært gjennom de siste årene, menneskene her og kulturen. Jeg ville vite mer, og bestemte meg for å flytte hit i stedet for til København.

For universitetet spiller det i praksis ingen rolle hvor jeg er, fordi det eneste jeg trenger for å skrive masteroppgave er MAC’en min og internettilkopling. Jeg fikk avlyst reisen til København og 1. september startet jeg reisen min til Reykjavik. Jeg måtte bare innom Stavanger for å spille en konsert på veien dit.

Torsdag 2. september sent om kvelden ankom jeg Keflavik. Det var mørkt og det blåste surt, «Velkommen til Island!» sa min venn Iris gjennom vinden.

Island har rundt 320.000 innbyggere, hvorpå Reykjavik huser 120.000 av dem (200.000 hvis man tar med omegn.) Jeg fikk meg en fin leilighet i sentrum, som jeg betaler en veldig hyggelig pris for. En halvering av den islandske kronens verdi etter krakket, gjør det veldig greit å være norsk her, økonomisk sett.

Jeg hadde vært i kontakt med dommerkommiteen her på forhånd, som ønsket meg hjertelig velkommen som dommer. Jeg dømte min første kamp i midten av september, som var en pre season turnering mellom et 1. divisionslag og et lag fra den såkalte superligaen, eller Iceland Express (oppkalt etter sponsende flyselskap).

Jeg ble godt tatt imot av meddommer og representant fra dommerkommiteen, som ville se «hva jeg var god for». Jeg fikk gode tilbakemeldinger, og fikk vite det ville komme nominasjoner for oktober måned på websiden BasketHotel om ikke lenge. Jeg ble nominert til 8 kamper i oktober, de fleste i 2. divisjon menn.

Her går alle nominasjoner (fra aldersbestemt til superliga) via BasketHotel for en måned av gangen. Veldig oversiktlig og greit. Alle kamper dømmes med 2 dommere (ikke flere, ikke færre), i hvert fall ikke som jeg har hørt. Nå vet jeg ikke noe om forholdene på andre siden av øyen, hvor det også går kamper jevnlig.

Nå har jeg dømt fire kamper, og kan si at opplegget rundt kampene og dommere er veldig profesjonelt. Det at nominasjonene for alle typer kamper kommer samtidig for en måned av gangen, gjør oppsettet forutsigbart og enkelt å forholde seg til. Man møter i veldig god tid til alle typer kamper. (Kanskje litt vel god tid, spør du meg. I dag ble jeg oppringt av meddommer 45 minutter før kampstart til en 2. divisjon menn kamp. «Hvor blir det av deg?» spurte han.)

Dommerne er rangert i en A, B og C-gruppe. De jeg har dømt med sier de er få dommere, men det virker som at de får kabalen til å gå opp. Jeg så den første kampen i superligaen for kvinner på onsdag. Den hadde ca 30 tilskuere, men fire pressefotografer og to TV-kameraer. Da jeg traff min venn Iris dagen etter, sa hun «Jeg så KR tapte i går». «Hvordan vet du det?» spurte jeg. Det hadde vært på kveldsnyhetene, sa hun, så det er ingenting i veien på pressedekningen her.

Ja, så langt går ting veldig bra. Jeg trives godt i Reykjavík. Det er en liten, men intens by. Veldig mye kultur og ting som skjer hele tiden. Det kan jeg like. Når det kommer til min egen dømming her, så har jeg fått signaler om at novembernominasjonene kommer til å se litt annerledes ut for min del.

Jeg har hatt en representant fra dommerkomiteen på 3 av 4 kamper så langt, og han har gitt gode tilbakemeldinger og virker ganske fornøyd. Han har hintet frempå at det blir kamper litt høyere opp neste måned, så det blir forhåpentligvis gøy.

Med vennlig hilsen fra
Josefin

Mellom de mange timene på skolen, innleveringer og prøver, blir det dømming av en del kamper hver uke. Dømmer mandag, onsdag, fredag og lørdag på forskjellige nivåer. Som tidligere nevnt spilles det kamper hver dag i Brisbane som gjør det mulig å få dømme en del.

Nivået her nede er veldig varierende. Folk spiller basket for det sosiale aspektet og skolerepresentasjon (mandager), noe som sier at også nivået er deretter. Dette har jeg sagt at jeg IKKE kommer til å fortsette med i lengden, da dette øker selvmordsstatistikken blant internasjonale studenter i Australia…

Onsdag kveld er det tid for GBL, Greater Brisbane League. Dette er den lokale ligaen som spilles 2 ganger i året, før og etter NBL – National Basketball League. Nivået her er utrolig bra. Spillerne er ”up-and-rising” talenter sammen med de store stjernene lokalt som spilles her i ligapausen. Sammen lager de utrolig morsomme og raske kamper som jeg er så heldig å få dømme med mange lokale dyktige dommere. Jeg har så langt fått dømme med en FIBA-dommer også, men nye dommere møtes hele tiden og gjengen er veldig sammensveiset!

Fredag er det Junior League Night. Det er klassene fra U16 til U20, med 1., 2., og 3. Divisjon i de fleste klassene. I skrivende stund er det sluttspill i dette, og førstkommende fredag skal det dømmes semi-finaler da med 3PO (endelig). Og avslutningsvis, finaler fredagen etterpå.

I helgene er det GPS-turnering. Det er ”Great Private School”-turnering hvor alle de private skolene deltar. Dette er en lang tradisjon og innebærer ikke basket, men også svømming, Australsk ”footie”, rugby, svømming og turn (!). Her head-hunter de dyktige talenter innenfor forskjellige idrettene og setter de på skole-stipend. En kombinasjon av en 2.00m høy ”footie”-spiller som kan pakke basket gir en del oppvisning for publikum.

Kan nevne at forrige helg dømte jeg en ”All-Australian” basketspiller, i en alder av 16 år var han allerede oppsøkt av europeiske topp-klubber, men takket nei fordi han valgte rugby som hovedidrett. Kan nevne at det ble totalt 3 alley oops som endte med bonus-skudd og stående applaus fra publikum.

Hver skole som står som vert for en annen skole, hvor 1. , 2. og 3.laget spiller mot hverandre, og etterpå er det samling med grillling hvor det sosiale utøves.

Er så langt blitt veldig godt tatt imot, både som dommer og person. Her nede er det sosiale vel så viktig som selve dømmingen. Og i hver eneste hall er det dommer-rom hvor alle dommerne er velkomne innom for en prat, mat og litt sladder i ny og ne.

Snart nærmer det seg store turneringer og serier, som BQJBC, ”Basketball Queensland Junior Basketball Competition”, og NBL, ”National Basketball League”, som er øverste nivået i Australia. De er veldig flinke med lange navn her nede!

BQJBC er en turnering hvor de beste junior-lagene fra Queensland samles, tilsvarende antall lag som Hansa Cup. Her er det dommerobservatører på hver kamp og mange tilskuere!

Meningen her nede er at man må gå alle junior-klassene før man kommer til QBL, for så å komme til dømming i NBL.

Håpet er der, og med 13 kamper i uken satser vi på at det skal bli et bra år på dommerfronten!

Simon

Australia er kjent for kenguruer, ”footie” og operabygget i Sydney, men for undertegnede er dette oppholdet for studier og litt attåt. Etter noen år med en fløyte i hånden, er det likevel litt vanskelig å legge den fra seg helt. Spesielt med den moroa som følger med!

Jeg var tidlig i kontakt med lederen for BBRA (Brisbane Basketball Referee Assosiation), Barry McLoud, angående dømming i Brisbane-området. Jan K var kjapt ute og temmelig ivrig på å sette meg i kontakt med de lokale basketfolkene. Etter mye godsnakking og en del utvekslede mails, var jeg på godfot og godtatt for dømming når jeg kom frem.

Jeg ble bedt bort til dommergruppen onsdag 21. juli for å hilse på en del av dommerne, og allerede etter noen få minutter var jeg tatt godt imot med latter og gode historier.

I forhold til i Bergen der basketballkamper blir spilt hver helg, er det i Brisbane forskjellige turneringer hver dag. Det begynner på mandagen med mini-basket opp til U16, for å toppe seg på onsdagen med den lokale 1.divisjonen. Deretter tar den steget videre fra U18 til U23 på torsdagen og fredagen.

I helgene er det QBL, Queensland Basketball League, da både for damer og herrer. I skrivende stund er det sluttspill i alle klasser da sesongen slutter om 3 uker for et par uker ferie (bokstavelig talt).

Kvelden ble tilbrakt på tribunen med spennende basket på agendaen. Noe jeg også fikk en god porsjon av.

I forhold til Norge, har Australia usedvanlig mye mer fysisk basket, der fullbanepress hele kampen er en realitet. Det er høyt tempo og morsomt å se på. Det er mye bra skyting samt ballkontroll, men en ting som kunne gjort Australia store i basket er oppsett. Gjennom de tre kampene jeg så, var det ikke et eneste oppsett som ble kjørt og derfor ble det mye turnovers.

I siste kampen fikk jeg beskjed om jeg var satt opp på 3 kamper på fredagen for å teste den ”norske fløyten”. Nervøsiteten steg….

Jeg møtte opp i Auchenflower Basketball Centre en halvtime før start for å dempe nervene og se hvordan nivået var. Jeg møtte da dommersjefen for dagen som fortalte om kampene jeg hadde fått. En ivrig og aggressiv trener var på menyen, samt 2 jevne kamper. Dette kunne bli spennende.

Første kampen var det litt nerver i blodet for hvordan jeg skulle håndtere fysisk spill og mye løping i varmen. Samt at i den første kampen var det jo litt uvant med et annet språk.

Etter 2 perioder skjønte jeg at det var lite forskjell på linjen i kampen i forhold til Norge, selv om det måtte litt tenking før kommunikasjonen satt skikkelig.

De neste to kampene ble det fysiske satt på prøve. Selv med løpende tid 4 X 10 minutter, så var det tungt å løpe i 30 grader inne i hallen, samt en hurtighet selv BLNO hadde blitt flau over. Men kvelden tok slutt og jeg kom levende gjennom det.

Eneste som gjenstår nå er en High School turnering nå til helgen. Og muligens, hvis jeg er heldig, en QBL-kamp i nærmeste fremtid…

Bonjour.

Spanjolene har feiret ferdig, grekerne har ruslet slukøret hjem og det er kun en håndfull nordmenn som ikke har hatt vett til å returnere hjem. Men gårsdagens to kamper var hvertfall severdige for alle i den fullsatta Bercy-hallen, bronsekampen med ekstraomgang ikke minst, og en stund var også gerkerne med på å gjøre stemningen akkurat så bra som en finale fortjener.

Spanske Juan Carlos Navarro beviste at han var i god form og fikk høyst fortjent prisen som finalens MVP. Hvilken pris dommerne fikk vet vi ikke, men lurer nok litt på om den franske dommeren er like aktuell for flere oppdrag på dette nivået.. Litt for glad i å blåse overalt og det stadige problemet med å peke riktig retning var neppe en god søknad til dommersjefen om flere sluttspill.

Byen Paris har også gjort inntrykk på oss som turister, en trivelig by full av severdigheter, cafeer og folk, og absolutt verdt flere besøk. Det vil nok være greit å være her uten basketballkamper også. Men antall engelskspråklige kelnere har ikke økt nevneverdig siden man var her for 12 år siden.

Dette var jo på flere vis sesongens store høydepunkt, vi gratulerer Barcelona og reiser hjem til et sommeravbrekk i vår favorittidrett. For de mest ihuga er det kanskje VM i Tyrkia som er neste anledning til å se bra basket, en og annen dommer vil jo også dukke opp i det mesterskapet i tillegg til noen av verdens beste spillere.

Turneringens beste her i Paris; Romualdas Brazauskas fra Litauen. Avslappet og rutinert, godt plassert med gode avgjørelser og stålkontroll de gangene det var tilløp til å utarte seg.

Au Revoir Paris!

Fredagen i Paris ble på et vis preget av store folkmengder, først i det gigantiske Louvre der «alle» skulle se på Mona Lisa, deretter fulle vogner i metroen på vei til og fra sportshallen Bercy og til slutt den store mengden grekere som satte sitt store preg på kveldens siste semifinale.

I tusenvis kom de sigende inn i hallen mot slutten av den første semifinalen, og innen Olympiacos var klare til kampstart var de på plass med trommer og kamprop for å heie fram sitt lag.

Om det var det som virket vet vi jo ikke, men de røde vant hvertfall kampen mot serbiske Partizan. Men det måtte ekstraomganger til.

I pausene benyttet de mange søreuropeiske mannfolkene til å røyke så mange sigaretter som mulig, gjerne stående rett uten «røyiking forbudt» skiltene som det krydde av i hallen. På slutten av kvelden kunne man faktisk ane en blåaktig sky over banen, og det var alldeles ikke noen god atmosfære..

Lørdag blir det fri både for spillere og turister, men i morgen kveld braker det løs med en kanonfinale her i Paris. Og ringside på sektor I kommer det til å være noen dommere med ekstra fokus på fløyteblåserne som hittil i turneringen har gjort en god jobb.

Etter en lang dag i Paris med besøk både hos Mona Lisa og noen lokale serveringssteder er vi endelig klare for kamp. Vi har allerede observert fans fra flere av lagene, og på metroen til hallen blir det sikkert full stemning.

Ved ankomst i går kveld var det pussig nok fransk damefinale på TV, og kollega Chantal Julien var på plass for å styre begivenhetene. En liten titt avslørte vel at hun og kollegaen hadde full kontroll på dette.

Sammen med 15000 andre basketfans blir det nå noen spennende timer med topp europeisk basket før vi har finalelagene klare.

Dersom teknikken er på plass blir det oppdaterte nyheter fra basketballdommer.com i løpet av kvelden.

Når er det definitivt «game time». Måtte de beste lagene vinne!

En liten klapp på skulderen til dagens semifinaledommere sender vi også. De kan trenge det..