Dommerbloggen

Vel fremme på Queensland Athletic and Sport Complex, var
det tid for dommerkarrierens 3. og siste QBL konferanse i min tid som student,
livsnyter og dommer i Australia.

Selv om temperaturen viste 35 grader ute, i
tillegg til strålende sol, var det duket for 6 timer med regelmateriale, gjester
fra Australias toppnivå innenfor coaching og spilling, samt regeldiskusjon. Om
ikke det var nok, kondisjonstest og skriftlig prøve for å se om man var
skikket til å dømme QBL.

På selve konferansen var det 80
dommere tilstede, 20 dommercoacher og ansvarlige for liga, krets og diverse
instanser. Dommerne i denne ligaen varierer aldersmessig fra 17 til 67 (!),
så det er mange med mye kompetanse og behov for en del veiledning.

Queensland Basketball League, QBL,
er Australias nest øverste liga, som er en regional liga (tilsvarende norsk
2. divisjon) bestående av 9 lag fra forskjellige steder i Queensland. QBL har 2
nivåer på bade dame- og herresiden hvor nivå 2 er en såkalt
“development-league” der unge spillere får sjansen til å spille minutter samtidig som de får den lærdommen de trenger fra de eldre i gamet. Så totalt 36 kamper skal dømmes,
hvor hver klubb, uansett nivå, spiller kamper samme dag (D-league damer og menn
spiller gjerne kl 14.00, mens damene spiller 16.00 og herrene 18.00).

Konferansen var delt inn i 4 deler;

1) generell informasjon om ligaen,
kontaktpersoner og hvordan man skal gå frem i forhold til disk-feil,
uregelmessigheter ved avhandlig av kamp osv.

2) Dømming sett fra en coach og
spiller sitt ståsted. Her fikk vi besøk av hovedcoachen til Logan Thunder i
WNBL, Jason Chainey, og tidligere WNBA-spiller, Taylor Lilley. Viktige punkter
som ble nevnt her var kommunikasjon, ydmykhet, autoritet og humor. De mente at
en dommer som var ydmyk, kunne dra en spøk med coachen, men likevel komme med
kjapp replikk til spørsmål med et konkret svar, var mest sannsynlig til å komme
lenger med spillere og coacher.

3) regeldiskusjon med de to mest profilerte
dommerne fra Brisbane og Australia, Scott Butler og Vaughn Mayberry. Dette er
to dommere med erfaring fra forskjellige
OL og Mayberry med bronsefinale senest i OL i London 2012. Viktige punkter
de tok opp var kommunikasjon når man var kommet til FIBA-nivå og internasjonale
turneringer. Selv mente de at engelsken til de fleste internasjonale dommere
var så dårlig, at håndsignaler var innimellom eneste mulighet for
kommunikasjon. Regelkunnskap er et «must» på alle nivå, spesielt situasjoner som
gjerne trenger dommerhåndtering (slagsmål, spesielle tolkninger osv), noe Scott
Butler påpekte var hovedgrunnen til at han har fått dømme på det nivået han
dommer på.

Et spesielt punkt som ble nevnt på konferansen var FIBA innskjerping av usportslig oppførsel og idømmelse av tekniske feil. I Australia har man valgt å utsette dette til 2014 på grunn av ligaens erfaring på dette området og hvordan disse paragrafene i spillereglene er blitt
tolket og håndtert fram til nå.

4) Siste punktet på agendaen var eksamen og kondisjonstest.
Eksamen var som på dommersamlingen i Norge. 25 spørsmål med
rett/galt som svaralternativ. Dette var selvfølgelig en utfordring, både fordi
at det var krav på 80%, forøvrig første gang dette er blitt gjort i QBL, samt at prøven
var på engelsk.

Så vi får bare krysse fingrene for
at jeg består prøven, og at jeg atter en gang dømmer QBL, før snuten vender
hjemover for dømming i BLNO og turneringer hjemme i Norge.

Søndag 3. april 2011 var det klart for QBL conference, hvor det skulle diskuteres innføringen av alle de nye reglene og hvilke betydninger det kom til å ha for denne sesongen, samt selvfølgelig regelgjennomgang og hvordan det administrative systemet hos QBL er bygget opp (innmelding av diskfeil, hvem som er hvem osv)

Før hver sesong begynner, samles alle dommer-utdannere, lederne i styrene samt de aktuelle dommerne for sesongen, for å se hvor landet ligger i forhold til nivået på dommerne, økonomi i klubbene og hvordan sesongen kommer til å bli gjennomført.

Heldig som jeg er, har fått muligheten til å være med fra i år av noe jeg ser på som en utrolig stor sjanse for å utvikle meg. Som de selv sier her nede, Australia har vannvittig fra basketball, men ikke så veldig mange gode dommere fordi de ikke får så mye impulser fra internasjonal basket.

På bildet, fra venstre: Ken Bill, Barry McLeod, meg og Ray Highfield.

I år består dommerpanelet av dommere fra Canada, Nederland, Tyskland (x2), Hong Kong, Norge og Australia, en spennende variasjon med andre ord.

En av de store forskjellene i forhold til Norge, er at her gjør man forskjell på 1.-, 2.- og 3. dommer. Betalingen er også forskjellig. De mener man skal gjøre seg fortjent til å få 1. dommeroppdrag, og at man skal få betalt for ansvaret.

Dommerne deles for øvrig inn i 6 forskjellige paneler, hvor Panel 1 er de som er 1. dommere i NBL, Panel 2 er de som er 2. dommere i NBL, og panel 3 er de som muligens kan være 1. dommer i en QBL kamp. Og sånn fortsetter det nedover.

Det de setter stort fokus på i forhold til gjennomføring av kamper er kampkontroll og hvordan man bør gjennomføre en samtale med trenere/spillere.

Pre-game er også noe de mener er helt essensielt, historien til klubbene, match-up , hvilket lag sluttresultet spiller en størst rolle for osv.

Noe trenerne har lagt merke til (de trenerne som både coacher QBL og forskjellig landslag), er match-up mellom stor og liten spiller. Her nede er man veldig klare på at små spillere ikke skal få en ulempe med å få en stor spiller på seg, og flopping er i realiteten ikke noe som finnes.

Kontakt hvor stor spiller bruker kroppen sin på post blir betraktet som en stor ulempe iforhold til en liten forsvarspiller, og chargingene deles ut i store mengder. Dette er noe de nå prøver å få slutt på, slik at de kan tilpasse seg europeisk basketball.

Trenere her nede ønsker hele tiden å snakke med dommerne, og har en mening om alt som skjer og ikke skjer. Og som dommer får man beskjed om at hvis det er mulighet for at du kanskje har tatt feil på en call, bør man unngå å nekte for at det. Det er som å helle bensin på bålet, og slikt resulterer som regel i en T (selvfølgelig for meg som er en stor tilhenger av T’er, skal selvsagt helle bensin på bålet).

Alt i alt, en meget lærerik samling som jeg håper jeg kan dra mye nytte av når jeg en gang kommer hjem fra «Down Under».

Simon

Mellom de mange timene på skolen, innleveringer og prøver, blir det dømming av en del kamper hver uke. Dømmer mandag, onsdag, fredag og lørdag på forskjellige nivåer. Som tidligere nevnt spilles det kamper hver dag i Brisbane som gjør det mulig å få dømme en del.

Nivået her nede er veldig varierende. Folk spiller basket for det sosiale aspektet og skolerepresentasjon (mandager), noe som sier at også nivået er deretter. Dette har jeg sagt at jeg IKKE kommer til å fortsette med i lengden, da dette øker selvmordsstatistikken blant internasjonale studenter i Australia…

Onsdag kveld er det tid for GBL, Greater Brisbane League. Dette er den lokale ligaen som spilles 2 ganger i året, før og etter NBL – National Basketball League. Nivået her er utrolig bra. Spillerne er ”up-and-rising” talenter sammen med de store stjernene lokalt som spilles her i ligapausen. Sammen lager de utrolig morsomme og raske kamper som jeg er så heldig å få dømme med mange lokale dyktige dommere. Jeg har så langt fått dømme med en FIBA-dommer også, men nye dommere møtes hele tiden og gjengen er veldig sammensveiset!

Fredag er det Junior League Night. Det er klassene fra U16 til U20, med 1., 2., og 3. Divisjon i de fleste klassene. I skrivende stund er det sluttspill i dette, og førstkommende fredag skal det dømmes semi-finaler da med 3PO (endelig). Og avslutningsvis, finaler fredagen etterpå.

I helgene er det GPS-turnering. Det er ”Great Private School”-turnering hvor alle de private skolene deltar. Dette er en lang tradisjon og innebærer ikke basket, men også svømming, Australsk ”footie”, rugby, svømming og turn (!). Her head-hunter de dyktige talenter innenfor forskjellige idrettene og setter de på skole-stipend. En kombinasjon av en 2.00m høy ”footie”-spiller som kan pakke basket gir en del oppvisning for publikum.

Kan nevne at forrige helg dømte jeg en ”All-Australian” basketspiller, i en alder av 16 år var han allerede oppsøkt av europeiske topp-klubber, men takket nei fordi han valgte rugby som hovedidrett. Kan nevne at det ble totalt 3 alley oops som endte med bonus-skudd og stående applaus fra publikum.

Hver skole som står som vert for en annen skole, hvor 1. , 2. og 3.laget spiller mot hverandre, og etterpå er det samling med grillling hvor det sosiale utøves.

Er så langt blitt veldig godt tatt imot, både som dommer og person. Her nede er det sosiale vel så viktig som selve dømmingen. Og i hver eneste hall er det dommer-rom hvor alle dommerne er velkomne innom for en prat, mat og litt sladder i ny og ne.

Snart nærmer det seg store turneringer og serier, som BQJBC, ”Basketball Queensland Junior Basketball Competition”, og NBL, ”National Basketball League”, som er øverste nivået i Australia. De er veldig flinke med lange navn her nede!

BQJBC er en turnering hvor de beste junior-lagene fra Queensland samles, tilsvarende antall lag som Hansa Cup. Her er det dommerobservatører på hver kamp og mange tilskuere!

Meningen her nede er at man må gå alle junior-klassene før man kommer til QBL, for så å komme til dømming i NBL.

Håpet er der, og med 13 kamper i uken satser vi på at det skal bli et bra år på dommerfronten!

Simon

Australia er kjent for kenguruer, ”footie” og operabygget i Sydney, men for undertegnede er dette oppholdet for studier og litt attåt. Etter noen år med en fløyte i hånden, er det likevel litt vanskelig å legge den fra seg helt. Spesielt med den moroa som følger med!

Jeg var tidlig i kontakt med lederen for BBRA (Brisbane Basketball Referee Assosiation), Barry McLoud, angående dømming i Brisbane-området. Jan K var kjapt ute og temmelig ivrig på å sette meg i kontakt med de lokale basketfolkene. Etter mye godsnakking og en del utvekslede mails, var jeg på godfot og godtatt for dømming når jeg kom frem.

Jeg ble bedt bort til dommergruppen onsdag 21. juli for å hilse på en del av dommerne, og allerede etter noen få minutter var jeg tatt godt imot med latter og gode historier.

I forhold til i Bergen der basketballkamper blir spilt hver helg, er det i Brisbane forskjellige turneringer hver dag. Det begynner på mandagen med mini-basket opp til U16, for å toppe seg på onsdagen med den lokale 1.divisjonen. Deretter tar den steget videre fra U18 til U23 på torsdagen og fredagen.

I helgene er det QBL, Queensland Basketball League, da både for damer og herrer. I skrivende stund er det sluttspill i alle klasser da sesongen slutter om 3 uker for et par uker ferie (bokstavelig talt).

Kvelden ble tilbrakt på tribunen med spennende basket på agendaen. Noe jeg også fikk en god porsjon av.

I forhold til Norge, har Australia usedvanlig mye mer fysisk basket, der fullbanepress hele kampen er en realitet. Det er høyt tempo og morsomt å se på. Det er mye bra skyting samt ballkontroll, men en ting som kunne gjort Australia store i basket er oppsett. Gjennom de tre kampene jeg så, var det ikke et eneste oppsett som ble kjørt og derfor ble det mye turnovers.

I siste kampen fikk jeg beskjed om jeg var satt opp på 3 kamper på fredagen for å teste den ”norske fløyten”. Nervøsiteten steg….

Jeg møtte opp i Auchenflower Basketball Centre en halvtime før start for å dempe nervene og se hvordan nivået var. Jeg møtte da dommersjefen for dagen som fortalte om kampene jeg hadde fått. En ivrig og aggressiv trener var på menyen, samt 2 jevne kamper. Dette kunne bli spennende.

Første kampen var det litt nerver i blodet for hvordan jeg skulle håndtere fysisk spill og mye løping i varmen. Samt at i den første kampen var det jo litt uvant med et annet språk.

Etter 2 perioder skjønte jeg at det var lite forskjell på linjen i kampen i forhold til Norge, selv om det måtte litt tenking før kommunikasjonen satt skikkelig.

De neste to kampene ble det fysiske satt på prøve. Selv med løpende tid 4 X 10 minutter, så var det tungt å løpe i 30 grader inne i hallen, samt en hurtighet selv BLNO hadde blitt flau over. Men kvelden tok slutt og jeg kom levende gjennom det.

Eneste som gjenstår nå er en High School turnering nå til helgen. Og muligens, hvis jeg er heldig, en QBL-kamp i nærmeste fremtid…

En av de tingene en må oppleve når man skal til USA, er å se en NBA-kamp live. Uansett om det er en bunnkamp eller toppoppgjør, så skal det være som natt og dag i forhold til norsk basket. Jeg var så heldig at jeg skulle få oppleve det sistnevnte…

Da jeg ankom L.A for å besøke broderen, fikk jeg kjapt beskjed at det ikke ble noe av kampen. Lakers mot Nuggets var tydeligvis en ganske så populær kamp. Dette var på torsdag morgen…

Søndag morgen fikk vi en overraskende telefon som sa vi kunne få tak i 3 billetter med bord i restauranten. Vi var allerede seint ute, så turen gikk sikkert “litt” over fartsgrensen, men det er jo USA vi snakker om. Landet der alt er lov…

Da vi stod utenfor Staples Centre, stormet det folk fra alle kanter som skulle på kampen og andre som ville på kampen for en billig penge. Synet av nærmere 20 000 mennesker som skulle på en basketballkamp var ikke dagligdags for en nordmann! Her kom alle typer mennesker, fra besteforeldre til spedbarn, alle med ett mål for kvelden: Basketballkamp med Lakers.

Heldige som vi var kom vi inn VIP-inngangen så vi slapp unna køen. Det var ikke det samme som å gå inn i Haukelandshallen med en inngang uten kø…
Her var det Burger-, hot dog-, shopping-, og drikkestands. Så sannelig var det ikke mulig å kjøpe øl på basketballkamp! Dårlig salgstriks…

Inntrykket av 20 000 mennesker var helt overveldende. En vanvittig rå stemning da nasjonalsangen ble sunget før kampstart, og folk rundt meg gråt. Må ærlig innrømme at det ikke gjorde helt samme inntrykket på meg som hos de fleste andre i hallen, men så er ikke jeg amerikaner heller…

For å vinkle det litt inn på dømming, noe som jeg jo måtte legge merke til, så la jeg merke til at det sjeldent ble gjort rotasjoner og sjeldent stod egentlig dommerne der vi er vant til, men så er jo deres dommerteknikk litt forskjellig fra den vi kjenner.

Men spillerne klagde ikke det grann! Den autoriteten dommerne hadde, og den respekten spillerne gav dem, var helt fenomenal. Dommerne i kampen var forresten Ken Mauer, Courtney Kirkland og Sean Corbin, rutinerte gutter med god kontroll.

I pausen var jeg så heldig å få lov til å komme ned på ”Chairman’s room”, der kun de med Courtside tickets får lov til å komme ned å henge. Ingen ringere enn Jack Nicholson vandret plutselig en tur gjennom rommet, noe som i seg selv var en spesiell opplevelse.

Siste halvdel av kampen så det ut til at Nuggets skulle gå av med seieren. Frem til siste periode ledet de kontrollert helt til dommerne plutselig bestemte seg for å gi 2 kjappe, og etter min mening horrible, fouls til Carmello Anthony som dermed fikk sin 5. og 6.feil på under 1 minutt.

Lakers, anført av en gloheit Kobe Bryant, overtok ledelsen til publikums store glede, og cruiset inn til seier 95 – 89. Det showet som kom da sluttsignalet lød, var enormt. Konfettikanoner, musikk, dansere, jubel og tårer.

Forskjellen fra basketballkamp i Norge til USA var at der borte var det mer en familie-event, mens i Norge er det bare de som er interessert i basket som går og ser på.

Noe til ettertanke til neste sesong når man skal tenke på det å trekke publikum?….»

I LA: Simon N

Boxscore: http://scores.espn.go.com/nba/boxscore?gameId=300228013