12.-17. mai ble det i år arrangert FIBA-clinic i Antalya i Tyrkia. Dette ligger på sørkysten av Tyrkia, direkte ved Middelhavet. Hotellet lå idyllisk til med flott utsikt fra veranda. Vedlagt ligger noen bilder.
Clinicen begynte ikke før den 12., men både for at utgiftene med reise skulle bli lavere, samt at vi skulle få tid til å akklimatisere oss, så dro vi ned 9. mai. Jeg har ikke dratt ofte med charter, og vil heller ikke gjøre det særlig oftere for det var litt av en spesiell opplevelse. Det er visse tider en ikke ønsker å bli tatt for å være nordmenn på tur 😉
At vi dro ned litt tidligere var som å slå to fluer i en smekk. Både for å få litt feriefølelse, men det gjorde også at vi slappet litt mer av under selve clinicen og bare konsentrerte oss om det faglige. De første dagene var vi ikke bare turister, vi leste også på teori. Å ligge ved poolen og lese på paragrafer og tilkninger er litt spesielt..
Selve clinicen begynte onsdag morgen 13. mai med opprop og alle fikk presentere seg. At alle skulle presentere seg var også en slags kontroll fra instruktørene for å se at alle behersket å uttrykke seg på engelsk, noe alle gjorde. Dagene foregikk ganske likt med teori og leksjoner fra ca kl 9 – 13 og kamper fra kl 15 – 21.
Det obligatoriske vi skulle gjennom var som dere sikkert kjenner til teoritest (25 spørsmål), engelsktest, løpetest, og det praktiske med å dømme kamper. Vi dømte her 1 omgang hver gang, altså enten 1. og 2. periode eller 3. og 4. De fleste fikk dømme 2 ganger, mens noen få bare fikk dømme 1 gang, dette pga antall dommere. Engelsktesten var ganske morsom da den besto i 25 setninger hvor det manglet ett ord. Dette skulle settes inn i et utvalg av 26 ord som sto på siden av arket. Til slutt sto en igjen med ett ord til overs. Altså nesten som å være tilbake i barneskolen 😉 Gikk nok veldig greit for de fleste.
Kampene vi dømte var U18 menn kamper i det Tyrkiske mesterskapet. Her var det høyt ferdighetsnivå etter norsk standard og med flere spillere godt over 2 meter. Det var alså utfordrende, men ga selvfølgelig mersmak. Objektivt greide vi oss begge ganske bra. Ingen brølerer eller «mystery calls» som vi var blitt godt advart mot 😉 De som ikke dømte satt på tribunen å så på og både Andreas og jeg ga hverandre god feedback før og etter kampene.
Største utfordringen ved slike kamper er presset ved at en må «levere varene». Kampene i seg selv er greie nok, men det er ikke ofte vi blir satt i slike pressede situasjoner hvor vi virkelig må prestere og det står så mye på spill. Det var under kampene en skulle vise hva en er god for som dommer. Jeg skal ærlig innrømme at jeg var mer nervøs under den første kampen enn jeg var under BLNO-finalene. Det er samtidig veldig lærerikt å være i en slik situasjon og se hvordan en takler dette, og oppleve at en blir bevisst på sitt eget spenningsnivå. Dette snakket Tom Henning Øvrebø en del om på dommersamlingen for to år siden.
Av teorileksjonene var det lite nytt for oss. Det gjaldt både dommermekanikk og tolkninger av reglene. Dette tror jeg kan skyldes at vi begge har deltatt på Scania Cup de siste tre årene og at vi har vært i Solna og dømt i nordisk hvor det har vært egen dommerclinic de siste par gangene.
Ønsker en å utvikle seg som dommer er disse stedene viktige å dra til for å plukke opp nye elementer. En ting som det ble snakket en del om var bevegelse som lead. Det ble presisert at en må bevege seg for å se rommene mellom spillerne og ikke bli blokkert. De ønsker også at vi heller ser inside-out istedenfor outside-in slik som i NBA. Dette var noe Miguel Betancor tok opp som et av temaene under teorileksjonene.
Av andre som foreleste var blant andre Richard Stokes, Kosta Iliev, Nar Zanolin og Lubomir Kotleba. Det var flere snakkesalige instruktører som hadde flere gode historier å by på. Sistnevnte trakk blant annet paragraf 46.13 som en av de viktigste (hvis dere ikke kan den får dere sjekke selv 😉 ), ved siden av sunn fornuft. Alt i alt, moro å høre de store veteranene dele av sin erfaring.
Vi måtte vente lenge på svar om hvem som bestod, men vi var begge enige om at uansett hvordan resultatet ble så har vi lært masse av en slik clinic og har fått verdifull erfaring til å ta med videre. Og en av de artige tingene med å være dommer er at en hele tiden lærer noe nytt og utvikler seg videre.
Selv om jeg fortsatt en ung kan jeg med hånden på hjertet si at den dagen jeg ikke føler jeg kan lære mer så vil jeg nok slutte som dommer.
Torkild R.
