Det sies at det er deilig å være norsk i Danmark. I forbindelse med mastergradsstudier har jeg reist ned til København og undersøkt hvor mye sannhet det er i denne påstanden. Jeg har særlig sett på hvor deilig det er å være norsk dommer i Danmark. Etter to måneder i landet, og mange dømte basketkamper, viser det seg at det påstanden foreløpig ikke har vært nødvendig å korrigere. Jeg har fått en veldig varm velkomst av dommerne og jeg er nå en del av den faste dommergruppen som dømmer Canaldigital-ligaen. Men ikke alt har vært like deilig.
Da jeg kom inn på Handelshøjskolen i København og bestemte meg for å flytte, undersøkte jeg ganske raskt muligheten for å dømme i Danmark. Med hjelp fra Tors, Knut, Jan og deres kontakter, fikk jeg en treningskamp mellom et dansk ligalag og et amerikansk college-lag sammen med Rune Larsen. (Rune er en dansk FIBA-dommer flere av oss kjenner fra Scaniacup og Nordisk.)
Jeg ble virkelig satt på prøve ved denne anledningen, meddommeren min fikk nemlig ikke med seg endringen av kamparena og insisterte på at kampen skulle spilles i en annen hall enn ”dommerpåsætteren” hadde informert om i siste mail. I og med at det var en treningskamp, ble vi enige om å møtes bare tre kvarter før kampstart. Det var ikke særlig lurt, fordi det viste seg å være feil hall.
Og herfra ballet ting på seg. Hallen var stor og det var vanskelig å finne meddommeren og basketbanen, særlig når det ikke var noen lag tilstede. Jeg fikk heller ikke tak i Rune ettersom det eneste telefonnummeret jeg hadde, var hans jobbtelefon som sannsynligvis var slengt inn i en skuff i helgene. Det endte med at vi ikke fant hverandre og at vi dro til riktig hall hver for oss. Jeg syklet til andre siden av København for harde livet mens Alans kloke ord dukket opp i hodet. ”Expect the unexpected”. Den velkjente klisjéen var mer sann enn noen gang. Jeg tråkket på og undret om det å være forberedt på slike overraskelser også var en del av vurderingen eller om Rune testet min fysiske form. Jeg så for meg dømming i lokale serier resten av oppholdet mitt i Danmark.
Da jeg omsider kom frem under 2. periode av kampen, ventet fløyte og nytt dommertøy til meg. Rune sendte meg varme velkomstblikk mens han dømte, jeg kunne puste lettet ut. Det var veldig hyggelig, for jeg følte meg langt fra mentalt forberedt slik jeg presenterte meg der og da. Svett, forsinket og ødelagt førsteinntrykk. Jeg hoppet inn i siste halvdel av en jevn kamp og hentet meg inn etter katastrofen.
Til tross for en utfordrende start, må jeg ha gjort et godt nok inntrykk i kampen, for jeg ble invitert på den danske elitedommersamlingen uken etter. Der fikk jeg en sjanse til å bli vurdert av svenske Lars Klaar fra Euroleague og andre danske instruktører.
Dommersamlingen var organisert som en workshop med foredrag, kamper og tilbakemeldinger på dømmingen. Et opplegg som fungerte veldig godt og som vi kanskje kunne innført i Norge også. Særlig det med å ha frokost klokken tolv 😉
Fordelen med dette arrangementet var at det var mer praktisk orientert og dynamisk. Mens noen av oss dømte, var de andre fordelt i grupper og deltok i en workshop med hvert sitt tema innenfor dømming. Workshopen var ledet av noen utvalgte, erfarne dommere. Under kampene fikk både dommerne og instruktørene tilbakemeldinger fra Lasse på hvordan dømme og hvordan observere. Jeg var særlig heldig med denne typen samling som forøvrig var et opplegg i regi av Rune. På den måten ble jeg kjent med flere av dommerne og lagene allerede før sesongstart.
De obligatoriske FIBA-testene var også på programmet. Både løpetesten og regeltesten gikk fint, men jeg gjennomførte løpetesten i Hawaii-badebukse fordi jeg på det tidspunktet ikke hadde flyttet fullstendig enda, og manglet mange av tingene mine fra Norge. Jeg skulle gjerne ha kombinert bekledningen med matchende skotøy, for eksempel noe enkelte hadde på seg på løpetesten under dommersamlingen i 2000 (Se historikk). Antrekket brakte uansett hell, jeg ble plassert i ligadommergruppen og Bo Bundgaard (dansk FIBA-dommer) kåret badebuksen til årets outfit.
Ligadommerne er delt inn i tre grupper, og som regel har vi én dommer fra hver gruppe i en vanlig ligakamp. Gruppe 1 består av de som best egner seg til crewchief-rollen, deretter rangeres dommerne i de to andre gruppene. Jeg havnet i gruppe 3 sammen med blant andre en spansk dommer som også er ny. I slutten av november skal vi rangeres på nytt og det blir en ny fordeling basert på observasjoner gjort under sesongen og dommernes prestasjoner. I tillegg til ligakampene, dømmer jeg 1. divisjon menn og dameligaen som går i 2PO. I disse kampene får jeg mer ansvar både fordi vi bare er to og fordi jeg av og til blir nominert til crewchief. Som regel har disse kampene færre tilskuere, men det er et godt nivå og spennende serier å dømme.
Oppsummert har velkomsten vært bedre enn jeg kunne ha forventet. Det er spennende å møte nye lag og dommere og ikke minst lærer jeg mye av det. Hver kamp blir en utfordring for en ukjent dommer i serien. Jeg har blitt tatt godt imot av både instruktørene og mine nye kolleger, noe jeg setter stor pris på.
Det får meg også til å tenke tilbake på hvordan det var da jeg var ny forbundsdommer i Norge, det var fint det også!
Hilsen Filip
