Dommerbloggen

Dag 2 i Mannheim er nå over. Vi startet dagen med en 2 timers teorileksjon der vi gikk gjennom hendelser fra gårsdagens kamper samt en del punkter rundt
dommermekanikk, posisjon og konsekvent dømming. Det ble ledet av Miguel
Betancourt med hjelp fra to engelskmenn som vi kjenner, Alan Richardson og
Richard Stokes.

Deretter fikk vi litt tid for oss selv til å spise lunsj, før
kampen min startet kl 18. Tyskland U17 møtte New Zealand. En relativ enkel kamp
utartet seg til å bli mer tøff, da New Zealand aldri ga opp og greide å holde
seg delvis inne i kampen etter å ha ligget under med 15 poeng i første periode.

Vi ble sånn sett satt på prøve med å holde kampen under kontroll. Det var en del
tøft spill, men med godt samarbeid mellom oss dommere ble det en god
gjennomføring. For min del var det bra å få kjenne på dette i og med at
gårsdagens kamp mellom Tyskland U18 og Japan ble ren overkjøring og Tyskland
vant med en margin på 50 poeng.

I morgen venter det tøffere oppgaver da
vi har Israel – Hellas med gode kollegaer fra Spania og Irland. Det er veldig
interessant å dømme med andre dommere som en ikke kjenner fra før, og det setter
krav til pre-game samtale, god mekanikk og kommunikasjon underveis i kampen.
Det gjelder både verbal kommunikasjon under time-outs og pause, men også
blikkontakt under kampen.

Kvaliteten på dommerne her er naturlig nok høy, og det
er da en sann fornøyelse å oppleve hvordan kampen flyter når samarbeidet er bra.

Lagene er det heller ingenting å utsette på. Dagens siste kamp vi fikk
se var Frankrike mot USA. Dette var en jevn kamp med USA som har gode atleter og
1-mot-1 spillere, mens Frankrike har også store og bevegelig spillere som er
mer lagorientert og deler ballen bra.

Forsvaret er det ingenting å si på hos
begge lag. Muligens er dette turneringens beste lag, sammen med en samspilt
Australia som har overbevist. Frankrike vant forøvrig med 1 poeng og kampen ble avgjort
i siste minutt. Frankrikes point-guard nr 10 Evan Founier er jeg sikker på vi
ser i Euroleague om noen få år. En smart spiller som utviser en rutine som
overgår alle hans jevnaldrende. I tillegg til å ha bra skudd, overblikk og
kroppsbeherskelse er han nok turneringens beste spiller.

I tillegg til det
dommermessige som jeg lærer her nede er det også spennende å se gode talenter
og hvilket nivå spillerne er på i resten av verden.

Nå er kl 00:30 og det
ventes en lang dag i morgen (mandag), før vi har hviledag på tirsdag. Etter dette startet
sluttspillet. Hvordan det går i morgen vil nok ha innvirkning på om jeg får
nominasjoner også i sluttspillkampene.

FIBA clinic’en har hittil gått bra for
min del, og jeg nyter dagene her nede og setter pris på den erfaringen jeg får
ved å delta på denne turneringen.

Torkild

PS En liten indikasjon på turneringens nivå finnes på hjemmesiden dere, en rekke kjente spillere har vært innom AST gjennom årene… DS

Da er jeg på plass i Mannheim og klar for en tøff uke med dømming, tester og forelesninger. Mer om turneringen på hjemmesiden deres.

Dagen i dag startet med løpetesten, og den bestod jeg greit selv om jeg må innrømme at jeg ble litt svett..

I kveld skal jeg dømme Tysklands U18 lag mot Japan kl. 20.30.

Foreløpig ser alt bra ut, stemningen er god blant dommerne. Kommer tilbake med mer herfra søndag.

Torkild

En av de tingene en må oppleve når man skal til USA, er å se en NBA-kamp live. Uansett om det er en bunnkamp eller toppoppgjør, så skal det være som natt og dag i forhold til norsk basket. Jeg var så heldig at jeg skulle få oppleve det sistnevnte…

Da jeg ankom L.A for å besøke broderen, fikk jeg kjapt beskjed at det ikke ble noe av kampen. Lakers mot Nuggets var tydeligvis en ganske så populær kamp. Dette var på torsdag morgen…

Søndag morgen fikk vi en overraskende telefon som sa vi kunne få tak i 3 billetter med bord i restauranten. Vi var allerede seint ute, så turen gikk sikkert “litt” over fartsgrensen, men det er jo USA vi snakker om. Landet der alt er lov…

Da vi stod utenfor Staples Centre, stormet det folk fra alle kanter som skulle på kampen og andre som ville på kampen for en billig penge. Synet av nærmere 20 000 mennesker som skulle på en basketballkamp var ikke dagligdags for en nordmann! Her kom alle typer mennesker, fra besteforeldre til spedbarn, alle med ett mål for kvelden: Basketballkamp med Lakers.

Heldige som vi var kom vi inn VIP-inngangen så vi slapp unna køen. Det var ikke det samme som å gå inn i Haukelandshallen med en inngang uten kø…
Her var det Burger-, hot dog-, shopping-, og drikkestands. Så sannelig var det ikke mulig å kjøpe øl på basketballkamp! Dårlig salgstriks…

Inntrykket av 20 000 mennesker var helt overveldende. En vanvittig rå stemning da nasjonalsangen ble sunget før kampstart, og folk rundt meg gråt. Må ærlig innrømme at det ikke gjorde helt samme inntrykket på meg som hos de fleste andre i hallen, men så er ikke jeg amerikaner heller…

For å vinkle det litt inn på dømming, noe som jeg jo måtte legge merke til, så la jeg merke til at det sjeldent ble gjort rotasjoner og sjeldent stod egentlig dommerne der vi er vant til, men så er jo deres dommerteknikk litt forskjellig fra den vi kjenner.

Men spillerne klagde ikke det grann! Den autoriteten dommerne hadde, og den respekten spillerne gav dem, var helt fenomenal. Dommerne i kampen var forresten Ken Mauer, Courtney Kirkland og Sean Corbin, rutinerte gutter med god kontroll.

I pausen var jeg så heldig å få lov til å komme ned på ”Chairman’s room”, der kun de med Courtside tickets får lov til å komme ned å henge. Ingen ringere enn Jack Nicholson vandret plutselig en tur gjennom rommet, noe som i seg selv var en spesiell opplevelse.

Siste halvdel av kampen så det ut til at Nuggets skulle gå av med seieren. Frem til siste periode ledet de kontrollert helt til dommerne plutselig bestemte seg for å gi 2 kjappe, og etter min mening horrible, fouls til Carmello Anthony som dermed fikk sin 5. og 6.feil på under 1 minutt.

Lakers, anført av en gloheit Kobe Bryant, overtok ledelsen til publikums store glede, og cruiset inn til seier 95 – 89. Det showet som kom da sluttsignalet lød, var enormt. Konfettikanoner, musikk, dansere, jubel og tårer.

Forskjellen fra basketballkamp i Norge til USA var at der borte var det mer en familie-event, mens i Norge er det bare de som er interessert i basket som går og ser på.

Noe til ettertanke til neste sesong når man skal tenke på det å trekke publikum?….»

I LA: Simon N

Boxscore: http://scores.espn.go.com/nba/boxscore?gameId=300228013

Jeg var en snartur i New
Jersey forrige uke. Med familie i South Jersey, rett utenfor Philadelphia,
benyttet jeg sjansen til å få med meg kampen mellom Philadelphia 76ers og Charlotte Bobcats.

Det var
ikke noe sportslig høydepunkt akkurat, men siden Sixers er laget mitt og Wachovia Center ligger
kun 30 min unna der min tante bor, så blir det noen kamper hvert år.

Sixers, som kun stod
bokført med 23 seire før kampen, trengte å vinne, men virket helt blottet for
engasjement. Faktisk så har jeg ikke sett en dårligere kamp i NBA noengang. Jeg
hadde gode billetter, satt centercourt på femte rad og hadde derfor en bra
mulighet til se nivået på innsatsen….

Men, den største
skuffelsen var at Allen Iverson ikke var klar. Han er ute resten av sesongen
dessverre. Gøy var det jo at Bobcats nå trenes av Larry Brown. Han og Iverson
hadde en flott tid i Philadelphia for noen år tilbake.

Jeg hadde gleden av å
møte dem begge under et besøk hos Sixers for noen år siden, da som
«spesialutsending» for NBBF/BLNO. Målet med turen var å lære mer om hvordan man
gjorde basket i USA.

Den gang var ikke Allen
veldig interessert i å prate med meg når jeg møtte ham i garderoben etter
kamp….

Men Larry var veldig hyggelig, og jeg fikk faktisk muligheten til å
prate med ham flere ganger under mitt besøk. Han sa at han ville komme til
Norge hvis omstendighetene var riktige. Det ble de aldri….

Forrøvrig hadde dommerne
Bennett Salvatore, Pat Fraher og Courtney Kirkland få problemer med å ha god
kontroll på kampen. De fikk riktignok noe å jobbe med ettersom Sixers begikk
hele 21 turnovers (sesongens dårligste), og mange av dem var skrittfeil….

Det er også gøy å se
hvordan dommerne jobber sammen med «sekretariatet» når det oppstår
situasjoner som må rettes opp. De er jo nesten en hær av mennesker bak bordet, og
blir jo brukt på en helt annen måte enn i Europa.

Videodømming er spennende!

Chriss A. Brohaug

Toulouse er plassert sørvest i Frankrike med Atlanteren, Middelhavet og Pyreneene som nære naboer i departementet Haute-Garonne og regionen Midi-Pyrenees. Selve byen er den tredje største studentbyen i Frankrike etter Paris og Lyon og har omtrent samme innbyggertall som Oslo.

Grunnen til at valget falt på Toulouse er enkel. På det økonomiske universitetet i Toulouse, UT1, finnes det et eget program for nordmenn som består av en fransk bachelor-grad kalt for ”licence”, med et «nullteår» i tillegg for å lære fransk, samt utvide nordmenns ”manglende” matematikkunnskaper som er nødvendige for å gå på akkurat dette universitetet.

Etter å ha bestått dette nullteåret med en internasjonalt godkjent språktest og avsluttende eksamener i innføringsemner i økonomi, matematikk, historie og rettslære, valgte jeg retningen matematikk og økonomi som jeg går på nå. Jeg er altså på mitt første år i bachelorgraden, og følger nå undervisningen som en vanlig franskmann.

En av de første tingene jeg fikk vite om byen var at Toulouse er Frankrikes rugby-hovedstad. Et øyeblikk var jeg redd for at jeg hadde valgt feil by, men det viste seg å ikke være tilfelle likevel. Sett i sammenheng med Norge er Frankrike en stor basketnasjon, og selv om de største klubbene befinner seg i de nordlige delene av landet er sporten svært mye større i området rundt Toulouse enn i Oslo. Basketen var med andre ord ikke helt i skyggen av rugby.

Godt rustet med informasjon fra Siv Therese som også har vært en del av basket-frankrike tidligere i sin karriere som dommer, var utfordringen for å bli en del av dommermiljøet i Frankrike klar til å angripes. Før avreise hadde Filip og jeg sikret oss kontaktinformasjon slik at forespørselen lett kunne stiles til det franske forbundet, men å forfatte et brev på fransk, som vi i svært liten grad behersket i begynnelsen av oppholdet, var ikke en lett oppgave.

Takket være hjelp fra lærere på språkkurset ble dette omsider unnagjort. Vedlagt søknaden var en bekreftelse på forbundsdommergraden vår, og en dommer-CV som inneholdt deltagelse på Scania-cup og internasjonal dommercamp i Polen som Sturla og jeg nylig hadde vært på. Samtidig ble det også sendt et skriv fra NBBF til det franske forbundet om at to tvillinger ønsket å dømme i Toulouse.

Jeg husker at jeg stadig stilte meg spørsmålet om hva slags nytte det franske forbundet hadde hatt av å ta inn to nye dommere fra Norge i elitegruppen. Etter å ha besvart disse tankene var det derfor viktig å ha gode kort på hånden. I ettertid viste det seg imidlertid at vi ble tatt veldig godt i mot, etter min mening mye takket være dommerkomiteens rolle i prosessen.

Vårt første møte var med ligadommeren Philippe Creton og hans gode venn euroleaguedommeren Nicholas Maestre som begge har lignende oppgaver som dommerkomiteen i Norge. Menneskene i denne regionen er ansett som de hyggeligste og høfligste i hele Frankrike, og verken Philippe eller Nicholas var et unntak. Lidenskapen for sporten var absolutt tilstede og det var tydelig at de ønsket å dele denne med oss.

Måten vi ble ønsket velkommen overgikk våre forventninger og alt gikk svært profesjonelt for seg, muligens noe i kontrast med det franske byråkratiet som jeg hadde hatt problemer med i andre sammenhenger enn basketball. Våre franskkunnskaper ble vurdert som gode, selv om vi etter vårt skjønn var et stykke unna det nivået på daværende tidspunkt.

Franskmenn hjelper deg for øvrig gjerne på veien når du lærer fransk og det blir satt svært stor pris på å beherske flere språk i Frankrike. Årsaken er rett og slett at det er svært få som snakker engelsk eller er tospråklige her.

Supplert med nødvendig utstyr og info var vi nå klare for vår observasjonskamp slik at Philippe kunne plassere oss i riktig dommergruppe. Det nasjonale nivået i Frankrike er nemlig delt opp i flere dommergrupper der hver gruppe hører til en herreliga og en dameliga. I tillegg er landet delt opp i fem soner, slik at dommerne ikke dømmer utenfor sin sone. Unntaket er de tre øverste herreligaene som har egne dommergrupper med dommere fra hele Frankrike. Det nasjonale nivået er delt opp som følger:

PRO A
PRO B
NM1 og Dameligaen
NM2 og NF1
NM3, NF2 og NF3

På herresiden (Nationale Masculin = NM) er det altså hele fem divisjoner på det nasjonale nivået regnet med proffligaene PRO A og PRO B. I tillegg er det fire divisjoner på kvinnesiden (Nationale feminine = NF).

Etter å ha dømt en treningskamp på NM2-nivå ble Filip og jeg plassert i dommergruppen som svarte til ligaene NM3, NF2 og NF3. og som reserver i gruppen NM2 og NF1.

Med et så spredt nivå i Norges øverste liga er det vanskelig å si hva slags nivå BLNO svarer til, men 4 beste lagene i BLNO vil jeg si er på nivå med NM2. Enda vanskeligere er det å sammenligne KL med de franske kvinneligaene. Her er forskjellene altfor store i både størrelse på spillere og kvalitet på spillet.

Fortsettelse følger….

Finn

Det er tid for sluttspill i Eurocupen for damer, og jeg var så heldig å bli nominert til en 16. dels finale mellom belgiske ”Dexia Namur” og tyske ”Saarlouis Royals”. Kampen ble spilt i Namur; en liten by syd for Brüssel. Meddommeren min var den ikke ukjente kvinnelige FIBA-dommeren Chantal Julien fra Frankrike og kommissær var Boris Lalic fra Kroatia.

Å dømme basket internasjonalt kan by på atskillig flere utfordringer enn de man møter under kampen isolert sett. Nominasjonene fra FIBA Europe kommer ofte med svært kort varsel, det gjorde den også denne gangen. I mitt tilfelle, som da jobber som pilot med et relativt låst arbeidsskjema, byr dette på en rekke utfordringer for å få basket til å passe inn. Denne nominasjonen var inget unntak.

FIBA krever nemlig at man ankommer dagen før kampen, noe de i utgangspunktet ikke fraviker. Det gjorde de heller ikke denne gangen, men jeg var heldig nok og klarte å bytte bort noen arbeidsdager slik at jeg nå kunne akseptere nominasjonen. Når byttet var i boks bestilte jeg billetter og varslet klubben om når jeg ønsket å bli hentet på flyplassen.

46 timer til kampstart:
Alt var tilsynelatende klart, men det skulle vise seg at det var problemer i vente. På grunn av en mindre teknisk feil med flymaskinen ble siste dag på jobb en del lenger. Vi ble nødt til å overnatte i Paris, og kom ikke hjem til Norge før ettermiddagen samme dag som jeg skulle reise til Belgia.

28 timer til kampstart:
Billetten ble etter mye styr endret og jeg var nå endelig kommet meg til Gardermoen med en beskjeden margin til flyet mitt skulle gå. Flyet var heldigvis i rute, og jeg ble hentet på Brüssel flyplass og kjørt til hotellet. Der traff jeg senere min meddommer, kommissær og presidenten for hjemmeklubben. Presidenten tok oss med ut for å spise middag på en av byens fineste restauranter; utsøkt vin og mat svarte til alle forventninger.

11 timer til kampstart:
Kampdagen begynte med felles frokost, godt med tid til å utforske byen etterfulgt av lunsj; igjen med meddommer, kommissær og president i klubben. Dette måltidet skuffet heller ikke.

75 minutter til kampstart:
Vi ble hentet på hotellet og fraktet til hallen der vi fikk forfriskninger i VIP rommet før vi skiftet til dommertøy og begynte å varme opp.

40 minutter til kampstart:
Ferdig varmet opp er det på tide med en ”pre-game conference«, og kommisæren kommer inn til oss og nevner et par viktige ting om kveldens kamp.

20 minutter til kampstart:
Vi går inn i hallen, hilser på alle involverte og stiller oss rutinemessig opp på andre siden av banen.

Kampen avvikles uten de helt store komplikasjoner og man forlater banen med en følelse om en godt gjennomfort kamp…..noe også kommissærens tilbakemeldinger heldigvis reflekterte.

Etter kampen bar det nok en gang inn i VIP-avdelingen for litt forfriskninger og en felles middag. Det ble tidlig tilbake på hotellet ettersom vi alle hadde tidlige flyavganger hjem, forhåpentligvis med vesentlig mindre komplikasjoner enn turen nedover.

På vei hjemover reflekterer man litt over kampen og hele arrangementet rundt den. Det er ingen tvil om at jeg sitter igjen med et inntrykk av at det er en til fingerspissene profesjonell ramme rundt de internasjonale kampene.

Videre tenker jeg litt over selve kampen; jeg klarer ikke å la være å bli imponert av hvordan coacher og spillere klarer å holde et profesjonelt og konstruktivt forhold til dommere igjennom hele kampen…..selv når ting til tider går dem imot.

Noe man verdsetter mer og mer etter hvert som man beveger seg utenfor Norge med fløyta.

Vel, da er det bare å vente på neste nominasjon og lure på hvor den måtte bringe meg.