Man har jo vært på basketballkamp før, og i ganske mange land i Europa, så at det skulle bli stor entusiasme og mye ståk på tribunen når lag fra Hellas, Spania og Italia er med er jo ingen bombe.
Men israelere var noe nytt for oss. Og makan til publikum har jeg da heller aldri opplevd. I semifinalen mellom Real Madrid og Maccabi Electra virket det som om hele hallen var stappfull av påskegule fans som kontinuerlig sang, danset, viftet med flagg og jublet tvers gjennom lydmuren.
Om det var noen spanjoler i hallen så hørte man hvertfall ikke mye til dem… Men dette lover ekstremet bra for søndagens finale der omtrent like mange greske fans også er i stand til å trykke på når deres lag skal kjemp om Europas gjeveste trofe innenfor vår sport.
Det er kanskje litt billig og litt ufint å vitse om alvorlige konflikter som den de har hatt gående nede i Israel siden resten av verden «kappet land» og ga jødene et sted å kalle hjem i 1947.
Men under semifinalene virket det rett og slett som om de gule ikke brydde seg så mye om hvilket siffer som stod på billetten, de kom i horder og bokstavelig talt okkuperte både seterader og ikke minst synsfeltet til alle bak seg.
Og når arrangøren hadde utstyrt det norske «ekspertpanelet» med billetter rett bak alle disse gule sangfuglene, så ble man nødt til å stå hele kampen for å få sett litt av kampen der ned på parketten.
Heldigvis foregikk hele arrangementet uten fiendtlige handlinger (så vidt vi kunne registrere), det er kanskje like greit at de lokale stormtroppene med hjelm og pistol fikk stå og slappe av mens titusenvis av basketfans fra hele Europa fikk kose seg med to bra kamper.
Og personlig må jeg si at jeg har stor sans for dømmingen som ble vist i den andre semifinalen. Luigi Lamonica som crew chief fungerer veldig bra.
Søndag får vi se om han også får finalen. I mellomtiden er det tid for å være litt turist i Barcelona. 
