Alle har vi opplevd det:

Før kampen er det en tilsynelatende svært jovial stemning blant spillere og coacher der alle hilser på alle, enten ved vanlige håndtrykk eller den noe mer amerikaniserte “dunke knyttneve”-varianten, gjerne ledsaget av noen smilende “God kamp” eller “Good Luck” eller noe slikt.

Så spiller vi kampen, og ikke overraskende taper det ene laget. Forøvrig ikke til å unngå i forhold til spillereglene; uavgjort er jo ikke noe tema i basketball.

Og selv om det ene laget ble blåst av banen og statistikken med all mulig tydelighet viser at de har blitt overkjørt på returer, straffeprosent, 3-poengs treffprosent m.m., så er det dessverre altfor ofte slik at man da dropper all folkeskikk og sportslig innstilling (som det jo var mer enn nok av FØR kampen da det fortsatt stod 0-0 på kampskjemaet).

Når kampen er ferdig er det nemlig altfor ofte slik at det er kun det ene laget som takker dommeren for kampen, noe som jo er en pålagt selvfølgelighet i yngre årsklasse i flere idretter.

I noen tilfeller tar enkelte av og lar dommerne få det glatte lag mens med- og motspillere, for ikke å snakke om journalister og publikummere i alle aldersgrupper, står i nærheten.

Er man fullstendig uten selvkontroll gjenopptar men også “debatten” med dommerne på vei til garderobene eller, slik det nylig skjedde i en 1M-kamp i Oslo, truer dommerne med juling på parkeringsplassen over 30 minutter etter at kampen var ferdig.

Først da kan det begynne det å koste litt. For selv NBBFs Domsutvalg kan ikke løpe fra en dommerrapport som viser til sjikanerende språkbruk og konkrete trusler etter kampslutt.

Men hva skjedde med “Tap og vinn med samme sinn”? Folkeskikk? Grunntanken bak idrett og sportslig utfoldelse blant likesinnede?

“Takk for kampen!” Vi som dommere er ikke på noen måte restriktive på hvem vi takker, både røde og blå spillere, gule lagleder og grønne kjendiser får neven.

“Takk for kampen” heter det. Smak litt på uttrykket og tenk på hva som ligger i det.