Det er tid for sluttspill i Eurocupen for damer, og jeg var så heldig å bli nominert til en 16. dels finale mellom belgiske ”Dexia Namur” og tyske ”Saarlouis Royals”. Kampen ble spilt i Namur; en liten by syd for Brüssel. Meddommeren min var den ikke ukjente kvinnelige FIBA-dommeren Chantal Julien fra Frankrike og kommissær var Boris Lalic fra Kroatia.
 |
 |
Å dømme basket internasjonalt kan by på atskillig flere utfordringer enn de man møter under kampen isolert sett. Nominasjonene fra FIBA Europe kommer ofte med svært kort varsel, det gjorde den også denne gangen. I mitt tilfelle, som da jobber som pilot med et relativt låst arbeidsskjema, byr dette på en rekke utfordringer for å få basket til å passe inn. Denne nominasjonen var inget unntak.
FIBA krever nemlig at man ankommer dagen før kampen, noe de i utgangspunktet ikke fraviker. Det gjorde de heller ikke denne gangen, men jeg var heldig nok og klarte å bytte bort noen arbeidsdager slik at jeg nå kunne akseptere nominasjonen. Når byttet var i boks bestilte jeg billetter og varslet klubben om når jeg ønsket å bli hentet på flyplassen.
46 timer til kampstart:
Alt var tilsynelatende klart, men det skulle vise seg at det var problemer i vente. På grunn av en mindre teknisk feil med flymaskinen ble siste dag på jobb en del lenger. Vi ble nødt til å overnatte i Paris, og kom ikke hjem til Norge før ettermiddagen samme dag som jeg skulle reise til Belgia.
28 timer til kampstart:
Billetten ble etter mye styr endret og jeg var nå endelig kommet meg til Gardermoen med en beskjeden margin til flyet mitt skulle gå. Flyet var heldigvis i rute, og jeg ble hentet på Brüssel flyplass og kjørt til hotellet. Der traff jeg senere min meddommer, kommissær og presidenten for hjemmeklubben. Presidenten tok oss med ut for å spise middag på en av byens fineste restauranter; utsøkt vin og mat svarte til alle forventninger.
11 timer til kampstart:
Kampdagen begynte med felles frokost, godt med tid til å utforske byen etterfulgt av lunsj; igjen med meddommer, kommissær og president i klubben. Dette måltidet skuffet heller ikke.
75 minutter til kampstart:
Vi ble hentet på hotellet og fraktet til hallen der vi fikk forfriskninger i VIP rommet før vi skiftet til dommertøy og begynte å varme opp.
40 minutter til kampstart:
Ferdig varmet opp er det på tide med en ”pre-game conference«, og kommisæren kommer inn til oss og nevner et par viktige ting om kveldens kamp.
20 minutter til kampstart:
Vi går inn i hallen, hilser på alle involverte og stiller oss rutinemessig opp på andre siden av banen.
Kampen avvikles uten de helt store komplikasjoner og man forlater banen med en følelse om en godt gjennomfort kamp…..noe også kommissærens tilbakemeldinger heldigvis reflekterte.
Etter kampen bar det nok en gang inn i VIP-avdelingen for litt forfriskninger og en felles middag. Det ble tidlig tilbake på hotellet ettersom vi alle hadde tidlige flyavganger hjem, forhåpentligvis med vesentlig mindre komplikasjoner enn turen nedover.
På vei hjemover reflekterer man litt over kampen og hele arrangementet rundt den. Det er ingen tvil om at jeg sitter igjen med et inntrykk av at det er en til fingerspissene profesjonell ramme rundt de internasjonale kampene.
Videre tenker jeg litt over selve kampen; jeg klarer ikke å la være å bli imponert av hvordan coacher og spillere klarer å holde et profesjonelt og konstruktivt forhold til dommere igjennom hele kampen…..selv når ting til tider går dem imot.
Noe man verdsetter mer og mer etter hvert som man beveger seg utenfor Norge med fløyta.
Vel, da er det bare å vente på neste nominasjon og lure på hvor den måtte bringe meg.
