Dommerbloggen

Da store deler av den norske befolkning satte seg i bilen klare for fjellpåske, satte ni norske dommere seg i andre typer transportmidler for å nå en felles destinasjon; Södertälje og Scania Cup. Turneringen som har utviklet seg til å bli et nordisk mesterskap for yngre lag og som siden 1988 har hatt besøk av dommere fra hele Europa.

For første gang i historien var det fra Norge i år meldt på et tosifret antall deltagere, men da et par stykker meldte forfall i siste liten var det til slutt åtte dommere som representerte de røde, hvite og blå fargene.

Vel fremme og innlosjerte på hotellet ble turneringen åpnet på en spennende måte; Første semifinalekamp i den svenske basketligaen mellom Södertälje og LF Basket skulle bivånes, og kampen ble ledet av den allsidige toppdommeren Lahdo Sharro. En mann som har vært primus motor i Scania cup i mange år og som for tiden også er å se på svenske tv-skjermer som dommer i underholdningsprogrammet ”Gladiatorna”.

Selv om kampen aldri var spesielt spennende, var det moro å se Lahdo i full vigør som den dyktige kamplederen han er. Nivået på svensk herrebasket fremsto, ikke overraskende, som en del høyere enn vi er vant med fra Norge. Rammen rundt kampen minnet om det vi opplevde på starten av 2000-tallet da BLNO så dagens lys.

Praksis under hele turneringen var at man fikk tildelt nominasjonene for neste dag kvelden i forveien. Det er ulike crew fra dag til dag og slik får man anledning til å dømme med veldig mange forskjellige dommere. Alt fra rutinerte FIBA-dommere til dommere som nettopp har startet opp. Fra arrangørens side var dommerne på forhånd delt inn i tre grupper. En ”crew chief”-gruppe. En ”ref”-gruppe og en ”ump”-gruppe. Dette for å få noenlunde jevngode crew, og en ordning som fungerte fint i praksis.

Hver kveld var det samling og her fikk vi se klipp som var filmet samme dag. Det var de største ”syndene” som gjerne ble vist, og heldigvis var det ingen fra Norge som ble harselert med av instruktørene. Hvor pedagogisk det er med dette som læremetode kan sikkert diskuteres, men av de over 100 deltakerne som fulgte med på det de utvalgte klippene er det garantert ytterst få som vil gjøre liknende feil igjen.

Hovedforeleseren gjennom hele uken var den italienske toppdommeren Luigi Lamonica. Et navn som er velkjent for de fleste fra Norge. Senest høsten 2011 ledet han EM-finalen for menn i Litauen og er en av de mest rutinerte dommerne av de litt under 100 dommerne som er i Euroleague-systemet. En mann det er både spennende og lærerikt å lytte til. Mye av fokuset var på mekanikk og da særlig på centerdommeren sin rolle. Det ble sagt at rollen denne dommeren spiller er det mest avgjørende for om man får til en god kamp eller ikke. Noe det også har vært større fokus på i Norge de senere år.

Norske finaledommere i Scania: Torkild Rødsand (v.) og Viola Györgyi

Selv om man er tilstede under Scania Cup for å bli en bedre dommer, og stort sett er fornøyd med kampene man får, er det likevel slik at det å få tildelt et finaleoppdrag oppleves som ekstra motiverende. Derfor var det gledelig at Torkild og Vicky klarte det ingen av de norske lagene klarte; å nå finalen.

Torkild som crew chief i den eldste gutteklassen og Vicky som en av de tre dommerne i den eldste kvinneklassen. Begge gjorde sine saker bra og fikk skryt for sin innsats av de tilstedeværende instruktørene. Det kan også nevnes at Filip fikk dømme bronsefinalen i den eldste gutteklassen. En utfordring han mestret på en flott måte!

Avslutningsvis ønsker jeg å gi rosende omtale av de tre tilreisende dommerne fra jentedommerprosjektet til NBBF. De er alle tre født på 1990-tallet og kan således karakteriseres som unge og lovende. Fremgangen de har vist fra de startet opp for over et år siden og til i dag, er ikke annet enn imponerende. Skryt fra instruktørene og også fra andre dommere er noe det så absolutt er verdt å ta med seg på veien videre.

Vårens vakreste eventyr er nesten ved veis ende. I kveld venter litt sosial hygge for de av oss som har valgt å bli igjen en dag ekstra. Kanskje det blir samme premie som til de vinnende lagene; pokal? I såfall er en ting sikkert. Den skal ikke være blankpolert og liten, men duggfrisk og stor!

Takk for i år og vel blåst!

Sturla

Med en strålende opplagt Chriss Andre Brohaug som reiseleder i spissen,
var en delegasjon på 16 nordmenn samlet på Gardermoen tidlig fredag.
Klare for tur og europamesterskapet i basket. Bare et kort stopp i et
Danmark i valgrus var det som skilte oss fra å innta Europas basketland
nummer 1, Litauen.

Det norske følget besto av alt fra trenere og
spillere, til regionsledere og dommere. Også noe så sjeldent som
basketinteresserte trøndere hadde satt av helgen for mesterskap i den
tidligere sovjetiske republikken

På flyplassen i Vilnius ble vi
møtt av Lars Nordmalm . En svenske med lang fartstid i det svenske
basketballforbundet. Det var han som skaffet billettene til kampene og
som hadde ordnet med transport til og fra hallen. Da han over bussens
høyttaleranlegg kunne fortelle at det finnes tre religioner i Litauen;
katolisisme, basketball og øl, sto jubelen i taket. Brått føltes det ut
som om det var en pilegrimsreise vi var på.

Etter en kort tur
innom hotellet gikk turen videre. Nærmere bestemt til Kaunas som ligger
ca. 9 mil unna Vilnius. Kjøreturen fungerte godt som oppladning til kamp
og stemningen ble bedre og bedre for hver kilometer.

Denne
fredagen var det klart for semifinaler og de to første lagene som skulle
i ilden var Spania og Makedonia. Flere av oss hadde for atmosfærens del
håpet at hjemmelaget Litauen skulle kapre en semifinaleplass, men det
klarte de som kjent ikke.

Senere på kvelden møttes Frankrike og
Russland om retten til å møte Spania i finalen. Litt overaskende for
noen klarte Frankrike, anført av Tony Parker, å sikre seieren og det var
duket for finale mellom to vesteuropeiske land. Noe som ikke er vanlig
sett i et historisk perspektiv.

Lørdagen var satt av til å se
plasseringskampen mellom Litauen og Hellas. Selv om kampen ikke var av
særlig betydning for noen av lagene, inviterte hjemmefansen virkelig til
fest. Landets president Dalia Grybauskaitė var i toppslag på
VIP-tribunen og godt hjulpet av 14.000 «gale» hjemmepatrioter ble laget
fra vertslandet løftet til seier.

I de tilfellene der
dommertrioens avgjørelser gikk mot hjemmelaget, ble det leven på
tribunen. Lydnivået var voldsomt og det berømte ”kollenbrølet” blir som
en parentes å regne sammenlignet med EM-kamper i Litauen.

Finaledommerne Ilija Belosevic og Luigi Lamonica har dømt tøffe kamper sammen før

Bronsefinalen
og finalen ble spilt søndag kveld og hallen var fylt opp til randen.
Luigi Lamonica fra Italia var satt til å lede kampen mellom de to lagene
som kjempet om retten til å kalle seg Europas beste lag.

Fra et
dommerperspektiv er det alltid morsomt å se de beste av de beste i
aksjon og blant den norske gjengen var det ikke noe snakk om
dommeravgjørelser. Et godt tegn på at mennene i grått leverte varene.

Det
var et helt land i festmodus. Handlegatene var pyntet med basketpynt
slik vi i Norge har de klassiske julegatene. Kollektivtrafikken kjørte
rundt med EM-flagg og alle spisestedene hadde egne menyer for
anledningen.

For basketballinteresserte mennesker er et besøk til Litauen et ”must”.

Om
to år er det Slovenias tur til å arrangere EM. Jeg avslutter bloggen
med å sitere presidenten i FIBA-Europe, islandske Olafur Rafnsson:

«See you in Slovenia in 2013!»

Sturla

Tirsdag 7. juni fosset regnet ned i Oslo, og det var derfor med en god følelse at kursen ble satt mot dommercampen i Varna, en havneby i Bulgaria. Det finnes ingen dirkete forbindelser mellom Oslo og Varna, så reiseplanene våre medførte en stopp i Tyskland og en i Sofia, hvor et lite fly skulle frakte oss til målet.

Grunnet bytte av flyselskap, måtte bagasjen sjekkes inn på nytt i Sofia, noe som skulle gå problemfritt om bagasjen hadde kommet frem på båndet. Men Filips bagasje ble nemlig borte, og vi fikk dermed slått i hjel litt tid på et kontor på flyplassen mens vi ventet på neste fly. Heldigvis hadde Filip pakket dommertøyet i håndbagasjen, og var på den måten forberedt til første oppdrag. Det viste seg at det skulle ta noen dager før bagasjen kom, og den faglige dommerturen ble med ett kombinert med litt shopping.

Alan Richardson er hovedansvarlig for campen og hadde med seg 6 andre intruktører: Shay Shtriks, Mansour Al Ahmari, Valentin Lazarov, Kamen Toshev, Todd Warnick og Gjorgi Piperkov. Kvaliteten på instruktørene var god, og det var tydelig at samtlige 48 deltagere følte de fikk godt utbytte av campen.

Campdagene inneholdt foredrag og tilbakemeldinger hver morgen og kamper på ettermiddagen. Opptak av kampene gjorde det mulig å vise klipp fra kampene vi hadde dømt, og var det noe som ikke var som det skulle, måtte vedkommende stå skolerett foran resten av forsamlingen mens instruktørene fortalte hva som var galt.

Det var mye fokus på 3-dommer-mekanikken og de nye ansvarsområdene. Samtlige instruktører påpekte hvor viktig det er å holde seg innenfor sitt område, stole på partneren sin og se bort fra ball når man skal det. De dommerne som under campen blåste i andres områder, ble ”tvunget” til å kjøpe en flaske vin til en av instruktørene. Det er derfor ikke så rart dersom Alan eller en av de andre, kan invitere slekt og venner på mange vinkvelder den kommende tiden.

Kulturforskjellene mellom dommerne kom virkelig til syne da Sturla skulle ut i oppdrag. Den Saudi-Arabiske crew-chiefen, som også er FIBA-dommer, satt i den lille trange dommergarderoben med tactic-boardet og viste bevegelsen for dommerne mens han røykte en Marlborough sigarett.

Det var også tydelig at engelskopplæringen ikke er like god i alle land. De to japanske deltagerne ble satt ordentlig på plass av Alan på bakgrunn av sin ikke-eksisterende engelsk. Behovet for engelskkunnskaper var stort da hele 18 nasjoner var representert.

Kampene som ble dømt under oppholdet var gruppespillkamper i det bulgarske mesterskapet for U16. Selve sluttspillet skulle dømmes av en gruppe elitedommere fra Bulgaria.

Da Bulgarias DK-leder fikk høre at vi to skulle være igjen i landet noen dager, inviterte han likeså godt oss begge til å bli igjen i Varna for å dømme sluttspillet. Vi fikk hver vår semifinale og synes det var moro at forbundet her nede viste oss den tilliten. Finalen ble spilt tirsdag 14. juni med et rent bulgarsk crew.

Nå venter noen rolige dager på ”Golden Sands” før kursen settes nordover. Et hyggelig punktum for sesongen 2010/2011 er satt og vi ser begge frem til kommende sesong og nye utfordringer.

Hilsen fra Bulgaria
Filip og Sturla