Dommerbloggen

Jeg har nå talt gjennom regningsblokken min for dømming, og ser at jeg har tilbakelagt 18 kamper på Island. Jeg skriver Island, fordi det er på ingen måte bare Reykjavik det er snakk om. Basketball er i en veldig stor og overraskende grad spredt utover til de minste av tettsteder. Det er også veldig få kamper som går i Reykjaviks bysentrum. Jeg blir som oftest plukket opp av meddommer, og så kjører vi gjerne i en halvtime, 45 minutter eller en times tid.

Som jeg var inne på, skriver vi ut regninger her, og får pengene overført til konto. Basert på mine erfaringer så langt, har jeg ikke mye til overs for denne ordningen. I halvparten av tilfellene kommer ikke pengene iløpet av den første uken, og man må hele tiden holde øye med nettbanken og de regningene man har skrevet ut, og sammenligne. Så må man finne frem til kasserer for den klubben det gjelder og purre på vedkommende. Det kan også være vanskelig å tyde seg frem til hvem det er som har betalt, fordi det ofte bare står et navn og et beløp i nettbanken.

Betalingen for kampene begynner på rundt 5000 ISK og går opp til rundt 10.000 ISK. (Del på 20, så har du NOK.) For finaler i toppligaene er det en del mer enn dette. Det lønner seg absolutt å være sjåfør, for da får man 75% av kjøregodtgjørelsen som kan utgjøre ganske mye når vi kjører i en time. I mangel på bil her, ender jeg alltid opp med mine 25%.

Jeg kan gi et eksempel på en typisk kamp for meg. Ungligaflokkur karla, som tilsvarer det som pleide å være junior menn i Norge (disse kampene er det veldig godt nivå på.) Jeg blir hentet ca 2 timer før kampen. Jeg og meddommer kjører så i ca. 1 time, vi skifter til dommerklær i hallen, skriver ut regningene våre og har så en lett pre-game. Vi overleverer regningene før kampstart, kampen går fint for seg, og så har vi en lett post-game. Vi dusjer og setter oss i bilen hjem. Ca 1.5 time etter at kampen er over, er jeg hjemme igjen. Da har jeg fått 6000 ISK for kampen, pluss min 25% for kjøringen som utgjør ca 3000 ISK. Totalt får jeg i overkant av 9000 ISK, som da er rundt 450 NOK. Da har jeg vanligvis brukt mellom 4 og 6 timer på dømmingen.

Det er helt klart mindre betalt for dømmingen, og alt annet arbeid. Mine venner ligger på ca 80 kroner i timen. Men pengeverdien er også en ganske annen. Som et eksempel koster en ekte halvliter et sted mellom 30 og 40 kroner. Og å handle på matvarebutikken er en drøm. Varene ligger på et sted mellom halv pris og 2/3 deler av den norske prisen. Så jeg kommer ganske langt med dommerpengene jeg tjener her, nå som det er tomt for norske penger på kontoen. 🙂

Ellers har jeg fått litt mer innblikk i hvordan ting fungerer. For tiden forsøker man å innføre 3PO i de øverste ligaene. Dette gjør man ved å kjøre en del kamper med 3PO på dommernes initiativ, hvor dommerne deler 2PO-betalingen mellom seg. Man bruker også en del kamper på lavere nivå til å øve seg, og har hatt minst ett seminar (som jeg vet om). Foreløpig vil ingen betale for 3PO-systemet, så dommerne forsøker å (be)vise at det er behov for det i toppligaene. Mine kamper uansett nivå har (desverre) blitt ganske populære for øving, fordi jeg har en del erfaring med 3PO. Det ender opp med at vi deler pengene på oss tre.

Kampene går også på de underligste tidspunkt. Spesielt veldig sent på kvelden på ukedager er utbredt. Jeg dømte 15 år gamle jenter for to dager siden (i 3PO selvfølgelig), og kampen var ferdig nærmere klokken 23.00 på en onsdags kveld. Forrige uke hadde jeg en kamp som skulle begynne 21.30 på fredagskvelden. Da vi kom til hallen, fikk vi vite at den var en time forsinket, noe som ville ha resultert i at kampen var ferdig rundt midnatt. Da satte meddommeren min ned foten og sa at de fikk omberamme den, til tross for gjentatte overtalelsesforsøk fra spillerne.

Jeg har hatt en kamp i Iceland Express for kvinner, og den gikk veldig bra. Jeg hadde en meget dyktig (FIBA)meddommer, som ga meg det rommet jeg trengte for å gjøre jobben min. Dette var en av mine beste opplevelser i dømming her så langt. Jeg har fått en ny nominasjon til Iceland Express for kvinner om ca. 10 dager. For en kamp superligaen for kvinner får man 8.500 ISK. som er ca. 420 NOK, i tillegg til eventuell kjøregodtgjørelse.

Med tanke på serier har de to parallelle serier gående på øverste nivå. Det er grunnserien (Iceland Express), i tillegg til en slags cup (Powerade bikar keppni). Grunnserien spilles slik som i Norge. Cupen gir lag fra 1. divisjon muligheten til å spille mot toppligalagene. Disse to seriene er ca. likestilte når det kommer til prestisje, og seier i begge serier henger naturligvis høyt.

Jeg har foreløpig hatt to kamper i Powerade bikar keppni for menn, mellom 1. divisjonslag. Disse kampene gikk også veldig fint. Det er spesielt i kamper et stykke utenfor Reykjavik, at man opplever basketinteressen. Her kan publikumsinteressen være veldig stor, med tanke på hvor lite stedet er. Da får man skikkelig trøkk i hallen, og det er gøy!

I helgen dømte jeg en junior menn kamp med 3PO sammen med sjefen for dommerkomiteen, og han ringte meg etter kampen og spurte om jeg ville bytte ut 2. divisjon B-kamp i dag (tilsvarer 4. divisjon i Norge) med kamp i Powerade cupen for menn. Altså kamp på øverste nivå, mellom to lag fra superligaen. Det var gøy!

Ja, da får det være nok for denne gang. Jeg har det veldig fint her, og blir veldig godt tatt imot av meddommerne og dommerkommiteen. Jeg har også bestått teoriprøven, tatt i en garderobe etter en kamp med en FIBA-dommer tilstede, så du kan slappe helt av, Jan! 🙂

Hilsen Josefin i julebyen, Reykjavik.

Det var rundt juletider i fjor da samboeren min planla et studiehalvår i København. Hun studerer medisin og hadde blitt anbefalt å søke på utveksling til Danmark. Hun foreslo at jeg skulle bli med, og etter litt bearbeiding søkte jeg på utveksling i mitt 3. semester på master i historie.

Ut på våren gikk alt i orden med utvekslingssøknaden min, men da fikk min samboer vite at medisin i København ikke tar imot Skandinavere på høsten. Jeg bestemte meg for å dra allikevel og sommeren kom.

Jeg skulle bare besøke en gammel venn av meg i Reykjavík først, og skulle være på øyen i fem dager. Det var ganske nøyaktig 9 år siden jeg hadde besøkt henne sist, og nå gjorde Island et ganske annet inntrykk på meg. Det var noe med alt øyen hadde vært gjennom de siste årene, menneskene her og kulturen. Jeg ville vite mer, og bestemte meg for å flytte hit i stedet for til København.

For universitetet spiller det i praksis ingen rolle hvor jeg er, fordi det eneste jeg trenger for å skrive masteroppgave er MAC’en min og internettilkopling. Jeg fikk avlyst reisen til København og 1. september startet jeg reisen min til Reykjavik. Jeg måtte bare innom Stavanger for å spille en konsert på veien dit.

Torsdag 2. september sent om kvelden ankom jeg Keflavik. Det var mørkt og det blåste surt, «Velkommen til Island!» sa min venn Iris gjennom vinden.

Island har rundt 320.000 innbyggere, hvorpå Reykjavik huser 120.000 av dem (200.000 hvis man tar med omegn.) Jeg fikk meg en fin leilighet i sentrum, som jeg betaler en veldig hyggelig pris for. En halvering av den islandske kronens verdi etter krakket, gjør det veldig greit å være norsk her, økonomisk sett.

Jeg hadde vært i kontakt med dommerkommiteen her på forhånd, som ønsket meg hjertelig velkommen som dommer. Jeg dømte min første kamp i midten av september, som var en pre season turnering mellom et 1. divisionslag og et lag fra den såkalte superligaen, eller Iceland Express (oppkalt etter sponsende flyselskap).

Jeg ble godt tatt imot av meddommer og representant fra dommerkommiteen, som ville se «hva jeg var god for». Jeg fikk gode tilbakemeldinger, og fikk vite det ville komme nominasjoner for oktober måned på websiden BasketHotel om ikke lenge. Jeg ble nominert til 8 kamper i oktober, de fleste i 2. divisjon menn.

Her går alle nominasjoner (fra aldersbestemt til superliga) via BasketHotel for en måned av gangen. Veldig oversiktlig og greit. Alle kamper dømmes med 2 dommere (ikke flere, ikke færre), i hvert fall ikke som jeg har hørt. Nå vet jeg ikke noe om forholdene på andre siden av øyen, hvor det også går kamper jevnlig.

Nå har jeg dømt fire kamper, og kan si at opplegget rundt kampene og dommere er veldig profesjonelt. Det at nominasjonene for alle typer kamper kommer samtidig for en måned av gangen, gjør oppsettet forutsigbart og enkelt å forholde seg til. Man møter i veldig god tid til alle typer kamper. (Kanskje litt vel god tid, spør du meg. I dag ble jeg oppringt av meddommer 45 minutter før kampstart til en 2. divisjon menn kamp. «Hvor blir det av deg?» spurte han.)

Dommerne er rangert i en A, B og C-gruppe. De jeg har dømt med sier de er få dommere, men det virker som at de får kabalen til å gå opp. Jeg så den første kampen i superligaen for kvinner på onsdag. Den hadde ca 30 tilskuere, men fire pressefotografer og to TV-kameraer. Da jeg traff min venn Iris dagen etter, sa hun «Jeg så KR tapte i går». «Hvordan vet du det?» spurte jeg. Det hadde vært på kveldsnyhetene, sa hun, så det er ingenting i veien på pressedekningen her.

Ja, så langt går ting veldig bra. Jeg trives godt i Reykjavík. Det er en liten, men intens by. Veldig mye kultur og ting som skjer hele tiden. Det kan jeg like. Når det kommer til min egen dømming her, så har jeg fått signaler om at novembernominasjonene kommer til å se litt annerledes ut for min del.

Jeg har hatt en representant fra dommerkomiteen på 3 av 4 kamper så langt, og han har gitt gode tilbakemeldinger og virker ganske fornøyd. Han har hintet frempå at det blir kamper litt høyere opp neste måned, så det blir forhåpentligvis gøy.

Med vennlig hilsen fra
Josefin