”Dere dommere tar jo aldri feil!” Dette er en vanlig påstand gjerne uttrykt i en hissig diskusjon med en eller flere dommere. Men akkurat det er jo feil. Vi dommere tar feil. Vi dommere tar ofte feil. Så ofte at det er helt nødvendig å ha både et reflektert og bevisst forhold til akkurat dette. Hva gjør vi når vi vet vi har bommet? Hvordan akseptere at vi ikke alltid får med oss alt som skjer? Hvordan akseptere at vi noen ganger gjør feil som påvirker kamputfallet og kanskje ødelegger kamper for de som er involverte?

Ingen normalt reflekterte personer går rundt og tror at man er ufeilbarlig. At en aldri gjør tabber eller går glipp av ting som skjer. Dette gjelder, kanskje overraskende for noen (?), også oss dommere. Vi vet som nevnt godt at vi ikke kan få alle avgjørelser korrekt. Faktisk så er det slik at om vi får for eksempel 80 % av de avgjørelsene vi tar i løpet av en kamp korrekt, så ansees det at en har gjort en utmerket jobb. *1) Overraskende for noen? Dette betyr jo at 20 % eller mer av avgjørelsene er feilaktige!

Men tenk over hvor mange ulike avgjørelser vi dommere tar i løpet av en vanlig kamp. Hver gang det skjer noe på banen vurderer vi fortløpende: Skrittet han? Hadde han fordel av det? Var det kontakt med forsvarspilleren? Hadde forsvarspilleren lovlig forsvarsposisjon før kontakten oppstod? Oppnådde forsvarspilleren en fordel av kontakten? Ble angrespilleren påført en ulempe? Var tiden ute? Hadde ballen forlatt hånden da signalet lød? Alle slike hendelser, om de medfører avblåsning eller ikke i løpet av en kamp, er like fullt vurderinger som vi må gjøre, fortløpende og noen ganger i hurtig tempo. Ut fra dette er kanskje en suksessrate på 6-8 av 10 avgjørelser ikke fullt så skremmende?

Samtidig så er det dette som kanskje er mest fascinerende med dommergjerningen. Det er så komplisert at det noen ganger er ”umulig” å få tatt korrekt avgjørelse. At det å oppleve den perfekte kampen er en ren utopi. Derfor er det å forsøke og gjøre færrest mulig feil, i praksis å strebe etter å være på rett plass for å se hva som faktisk skjer – og dermed kunne gjøre den korrekte vurderingen av situasjonen. Der ligger mye av det som i hvert fall fascinerer undertegnede og har gjort det siden tidlig åttitall.

Jo, noen ganger tar vi feil. Grundig feil også. Jeg har opplevd noen solide overraskelser når DVD-opptaket gjennomgås i etterkant. Den ballen var jo på vei ned mot kurven, og ikke på vei opp som jeg mente å kunne se. Hvorfor faller angrepsspilleren der, hvorfor så jeg ikke den hånden som dyttet i ryggen? Tiden var jo klart ute? Eksemplene er svært mange gjennom en lang (alt for lang vil nok noen hevde) dommerkarriere. Så hva gjør en da? Når er det på tide å gi seg? Kanskje når du forveksler hvilken spiller som skal skyte straffekast og det viser seg at den ene er ca. 1,80 og den andre minst 2 meter? Det hendte meg for kort tid siden. Er det mulig sier kanskje du, æ sa sterkere ting…

Det å henfalle til dype depresjoner eller å bebreide seg selv for de feil man gjør, er i hvert fall ikke konstruktivt. Men det er klart at noen ganger er det tungt å oppleve at en misser i avgjørende situasjoner og kanskje ikke presterer på det nivået en selv ønsker. Da er det lett å miste troen på egne ferdigheter og begynne å tvile på om dømming er den beste fritidsinteressen en kan ha, mens venner og familie er på hytta i helgene.

Men her ligger også nøkkelen til å forbedre egne prestasjoner. Nemlig å forsøke å lære av de situasjonene man gjør feil i, analysere hvorfor de oppstår, hva er det som gjør at en fatter feil avgjørelse? Hvordan kunne situasjonen vært unngått? En klok og erfaren dommer *2) har uttalt at feiltakelser som oftest er basert på feil plassering, og ikke på feil eller manglende regelanvendelse. Veldig få, om noen, dommere er blinde. Er du på rett sted og har fokus på situasjonen som oppstår, så tar man som oftest den korrekte avgjørelsen. Det handler om å lese spillet, se forsvarspillerens posisjon, og se rommet mellom spillerne før kontakten oppsto. Det handler om å se ”hele” situasjonen, og ikke bare avslutningen.

Så når man i etterkant går gjennom kampene man har, så er det alltid dette som får fokus. Hvorfor tok vi ikke korrekt avgjørelse? Hvem (av de 2 eller 3) dommerne har primæransvaret for å bedømme situasjonen? Hvem skal eventuelt hjelpe til? Hvorfor så ikke den aktuelle dommeren på situasjonen i det hele tatt? Og så gjenstår selvfølgelig den vanskelige oppgaven å faktisk lære av de feilene man finner, og gjøre det bedre neste gang. Da først opplever man utvikling. Og for å nevne det; straffeskyttermissen min har også en åpenbar årsak ut fra den evalueringen som jeg gjorde i etterkant, men feilen er fortsatt min. Jeg velger å fortsette karrieren litt til for å se om jeg kan lære av det også!

Men det er ikke minst viktig også for oss dommere å selv innse at vi kommer til å ta feil, og dermed skille mellom selve dommerrollen og oss som privatpersoner. Spillere, ledere og publikum (og noen ganger meddommere) piper, kjefter og hyler på meg som dommer på bakgrunn av de avgjørelsene jeg tar, men dette er ikke nødvendigvis det samme som at alle mener at jeg er en forferdelig person eller et dårlig menneske. Nå er det slik at ikke alle de nevnte personene klarer å skille dommer og person i det daglige heller, men det er det nødvendigvis ikke noe man kan gjøre noe med.

Jeg pleier å si til unge dommere når jeg holder dommerkurs at ”om du er ute etter å bli populær eller dra masse damer, så bør du antagelig begynne med noe annet enn dømming”. Dømming kan noen ganger være en utakknemlig jobb, men det kan også være artig og engasjerende å kunne være en viktig del av sporten, og ikke minst beherske denne oppgaven som er så utfordrende og kompleks.

Til slutt gjenstår det bare å nevne den siste store saken som vi dommere alltid blir møtt med i diskusjoner med spillere, ledere eller publikum. Hvorfor innrømmer dere aldri at dere tar feil? For vi tar jo som kjent veldig mye feil underveis., og da er det jo bare å innrømme det? Dog, tror jeg ikke at de som sier det virkelig mener at vi skal innrømme at vi tar feil. En dommer som hele tiden sier ”vet ikke” eller ”sorry, min feil” inngir ikke tillit. Men at det noen ganger passer å gjøre det er jeg også enig i. Men alt til sin tid, kanskje ikke på en kontroversiell avblåsning i siste spilleminutt, eller?

Jeg mener at det handler om å forstå rollen vår som dommere. Vi skal fatte avgjørelser der og da, basert på det vi kan se slik at spillet kan fortsette. Det er rammebetingelsene. Vi skal ikke vedta evige sannheter eller diskutere og vurdere ting i det uendelige. I etterkant kan en alltids diskutere om situasjoner kan og burde vært vurdert annerledes, det er jo også selve nøkkelen til å forbedre seg selv. Jeg har likevel en følelse av at vi dommere har en litt annen tolkning av begrepet ”i etterkant” enn en del spillere og lagledere…..

Men jeg har tro på at ærlighet gir tillit hos spillerne, så det hender at jeg sier til spillere underveis i kamper at ”den kunne jeg nok ha spart” eller noe liknende. Men noen ganger kanskje litt for mye ærlighet? I årets åpningshelg i Rykkinnhallen hadde jeg en situasjon hvor jeg bare måtte være ærlig med meg selv og spilleren som var involvert. En spiller ”driver” mot kurven og gjør et ”spin move” (som innehold litt mange skritt) før han skyter og blir foulet i skuddbevegelsen.

En av mine gode kollegaer blåser foulen og godkjenner poengene. Jeg står da og venter at vi skal skyte bonuskastet, da en av motstanderens guarder kommer bort og spør relativt hissig ”hvorfor er ikke det der skritt?” Og, som jo sant var, måtte jeg bare svare at ”det lurer jeg også på”, jeg var jo like frustrert som han over at den situasjonen glapp.

Han summet seg fort og spurte raskt ”hvem skal blåse det da?” Heldigvis roet han seg ned da jeg jo måtte innrømme at ”det var meg det”….

Kjell

*1) Både FIBA og NBA har ved flere anledninger uttrykt at f.eks 60 % er akseptabelt og at over 80 % er å betrakte som meget bra.

*2) «Mistakes are position based, not normally rules based. If you have a good position, you will probably get the call right.» Tommy Nunez tidligere NBA dommer i sin presentasjon 27. Juni 2009 på FIBA’s ”clinic for potential referees og national instructors», Gran Canaria.